Hvilken udelt glede det er å forsere denne 120 dager-advarselen! 2008-markeringen er på ingen måte over, og selv om Karajan finnes på kryss og tvers i klassisk-trådene på Sentralen, er det nå engang litt ekstra stas med egen tråd.
Unitel har sluppet en del dvd'er av interesse. Nå sist en dobbel en med Bruckners to siste symfonier og Te Deum. Dette er opptak fra slutten av 70-tallet med VPO i variende bildekvalitet og brukbar lyd. Sistnevnte betyr at lyden ikke kommer i veien for musikkopplevelsen. Karajan og Brukner kunne være det helt store, og her er det bare å feste sikkerhetsbeltene. Bruckners pauser er vel kjente for den som har hørt hans musikk: de understreker pulsen, øker spenningen og forbereder oss på hva som skal komme. I "Te Deum", så spennende kirkemusikk som noe, krysses alle linjer i en slik pregnant pause før alt eksploderer og etterhvert kulminerer i en av musikkhistoriens mest intense akkorder og klanger.
Helt avgjørende for hele denne mektige bevegelsen er at alle medvirkende hugger til som én organisme - med fullt utviklet tone, fortissimo dynamikk og uttrykk, og i rett tempo. Her kommer Karajans unike egenskaper til sin rett. Han går fra absolutt, eksistensiell stillhet til hvit varme på eksakt riktig øyeblikk, som ved en elektrisk puls gjennom rommet.
Bildene kan bidra til å lette forståelsen, vil jeg tro. Klassisk dvd er per dato forholdsvis mye dyrere enn cd, men dette er ikke anledningen for å snu på skillingen.
