Det viktigste stikkordet er jordsløyfer, og deretter innstrålt elektromagnetisk støy.
XLR har tre ledere + skjerm. Lederne er signal pluss, signal minus og jord. Skjermen er jordet. Ved å koble pin 1 (XLR jord) til chassisjord like ved kontaktene i begge ender, altså inni boksene, kan man garantere at det ikke blir noen brumming fra jordsløyfer. Jordstrømmen går utenfor signalkretsen og skjermen sender innstrålt støy rett til jord.
RCA bruker skjermen (eventuelt sammen med en ekstra leder) som både jord og signalretur. Du kan ikke unngå at eventuelle jordstrømmer eller innstrålt elektromagnetisk støy som fanges opp av kabelen (som er en fin liten radioantenne) mikses inn med signalet.
Balansert signaloverføring gjennom en XLR-kabel ser også bare på differansen mellom signal pluss og signal minus. Det betyr at alt som er likt på de to lederne nulles ut. Det fjerner resten av innstrålt støy og brumming, eksempelvis hvis signalkabelen blir liggende langs en strømledning og plukker opp 50 Hz.
Ulempen med balansert signaloverføring er at det meste av utstyr ikke er balansert inni, sånn at det trengs en ekstra liten krets med en op-amp for å generere minus-signalet, og at det trengs en tilsvarende krets i den andre enden for å trekke ut differansen mellom pluss og minus. Det betyr noen ekstra komponenter i signalveien, noe som sjelden er en fordel. I beste fall er de såpass transparente at de ikke degraderer signalet i hørbar grad. Hvis man enten vil ha galvanisk skille mellom komponentene, eller at man
vil farge lyden litt, kan man bruke trafoer til å generere det balanserte signalet. Da får man et lite snev av "rør-lyd" på kjøpet.
Kontaktflaten har lite med dette å gjøre. Hvis pluggen er riktig formet og fri fra oksydasjon, så er den mer enn stor nok i begge tilfeller.
Hverken XLR- eller RCA-plugger har en klart definert impedanse. Det har ingen ting å si i en analog signaloverføring, siden det er en enorm forskjell i impedanse mellom sender og mottaker. Da vil man få refleksjoner uansett, men disse ligger langt oppe i gigahertzene, sånn at de lett kan filtreres ut. Om man betaler ekstra for RCA-plugger som har tilnærmet "riktig" impedanse, eksempelvis 50 ohm i stedet for 42 eller 69 ohm, så drukner dette i forskjellen mellom 100 ohm på avsender og 10 kiloohm på mottaker, for å ta noen typiske tall. Impedansen får derimot en del å si hvis det er en digitalkabel. Da forsøker man å sende såpass høyfrekvente signaler at refleksjonene kan forstyrre. Egentlig burde digitalkabler bruke kontakter egnet for radiofrekvenser, eksempelvis BNC, TNC eller RJ45. Hverken RCA eller XLR er spesielt godt egnet til det formålet (selv om vi alle bruker dem).
Som alltid når dette temaet kommer opp, vil jeg oppfordre folk til å ta hverandre i hendene og lese
Rane Note 110, spesielt avsnittet merket
The Absolute Best Right Way To Do It.
