og dermed, siden den er noen år senere, blir den i et historisk perspektiv litt vanskelig å forsvare betydningen av mht "sheets of sound" og modalitet, for å ta noen eksempler.
Mvh Vidar P
Ikke sett i forhold til Giant Steps.
Det blir faktisk feil å bruke Giant steps som et eksempel på "sheets of sound" og modalitet.
"Sheets of sound" var i sin tid en litt missbeskrevet opplevelse av Coltranes fraser som ikke var underdelt i 8, 16, eller 32-deler. og ditto trioler. Dvs. kvintoler, skakke grupperinger etc. dette er lite tilstede på Coltranes låter før 1961.
Modalitet er også missvisende om GS plata.
Selv om Akkordskjemaene i stor grad er løst fra tradisjonell jazzmessig kadanse, altså II-V-I (og altererte derivater som kom inn i bebop perioden; IImb5 i dur etc.) så blir det like missvisende å kalle dette modal eller polymodal musikk som det er å kalle Satie/Grieg for Atonale.
En låt som mr. PC er f.eks. en ren moll blues (Cm-Cm-Fm-Cm-G#7-G7-Cm)
Mens Countdown og titelllåten Giant Steps er kjent for sine Coltrane Changes. Coltrane Changes var en rekke av akkorder i et visst forhold som beveger seg raskt ut av grunntonearten, men samtidig raskt tilbake. Rekka kan også påbegynnes med å gå rett i en dominant substitutt(som i Giant Steps) Denne er altså svært velegnet for reharmoniseringer, som i Countdown- som rett og slett er en samtidig Miles Davis komposisjon med Coltrane Changes "superimposed".
Eks. på stilisert Coltrane Changes:
E-G-C-Eb-Ab-H og tilbake på E. Veldig fin rekke. Veldig vanskelig å spille over. Er innom toneartene E, C og Ab på veldig kort tid.
Dette er IKKE modal tenkning; rekka er som en ser: Tonika, Dominant, Tonika, Dominant, Tonika, Dominant, Tonika
Eller på Jazzspråket:
I-V-I-V-I-V-I
I låta Giant steps er dette utvidet til(I 3 ulike tonearter, som skissert over.
markert under som toneart 1-2-3):
I-V-I-V-I-II-V-I-V-I-V-I-II-V-I-II-V-I-II-V-I-II-V-I-II-V-
1-2---3--2-------3---1---3------2------1------3------1---
Eller med korrekt moderne jazzanalysenotasjon:
Skrevet i akkorder:
Bmaj7 D7 | Gmaj7 Bb7 | Ebmaj7 | Ami7 D7 |
Gmaj7 Bb7 | Ebmaj7 F#7 | Bmaj7 | Fmi7 Bb7 |
Ebmaj7 |Ami7 D7 | Gmaj7 | C#mi7 F#7|
Bmaj7 | Fmi7 Bb7 | Ebmaj7 | C#mi7 F#7|
Satie og Grieg er faktisk gode eksempler på omtrent like stor avstand fra tradisjonell funksjonsharmonikk som GS. (f.eks. dominant septim akkorder fratatt sin dominantiserende virkning, kjent først hos Grieg... Naima, en låt som med litt godvilje kan karakteriseres som modaljazz har også dette etc.)
Mens Miles' samtidige Kind of Blue faktisk representerer større avstand;
Akkordene på Låta "So What" fra kind of blue er:
16 takter Dm
8 takter Ebm
8 takter Dm
Alt er tonika.
Eller på jazzspråk:
I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I-I
Dette er modalt.
(utdrag)
I ren TONAL UTVIKLINGSMESSIG tenkning, og hvis Giant Steps var Grieg/Satie, så er dette Faunen til Debussy.
Coltrane(som spiller på kind of blue, forøvrig) sin første soloinspilling som beveger seg like langt ut i modalland som dette er IMPRESSIONS fra 1961
Låta "impressions" Har nøyaktig samme akkordskjema som "So What"......
Sammenligningen med Debussy blir også litt klarere kanskje....."Impressions"....
Impressions er litt mere moderne enn Kind of blue gjennom det faktum at polyrytmikken er på vei inn her.
Hvis vi ser på A Love Supreme og beholder analogien til tidlig 1900 talls klassisk musikk, vil jeg plassere denne rundt "Vårofferet". Og dette er ingen tilfeldig sammenligning:
Polymodalitet, Polyrytmikk, akkorder superimposed oppå hverandre.
Kvartakkorder. Lange strekk som skala transponerer seg tone for tone lenger unna utgangspunktet, for så å vende tone for tone tilbake. Ekstremt systematisk.
Skal vi da trekke Coltrane analogien til klassisk musikk enda videre, noe som også fungerer fordi coltrane stadig inførte stadig striktere systemer for å kontrollere og fokusere sine stadig lengre improvisasjoner.
Så vil jeg plassere Intestellar Space i systematikk og atonalitetsmessig rundt samme nivå som Arnold Schönberg/AlbanBerg og deres delvis systematiserte, delvis frie tolvtonemusikk. etc.
Alt i alt vil Jeg konkludere med at Giant Steps først og fremst er sett på som Coltrane "klassikeren" fordi:
-Atlantic markedsfører helt fantastisk!
-Giant Steps er en kjempefin plate!
-Giant Steps er den EGENTLIGE debutplaten til historiens kanskje viktigste saksofonist
-Platen inneholder "Jazzhistoriens vanskeligste låt" nemlig Giant Steps.
-Den har, i likhet med mange andre atlanticskiver, veldig fin lyd. Ikke minst takket være lydtekniker og astrofysiker Tom Dowd.
http://www.ba.no/forbruker_guider/dvd-guiden/article1759212.ece
http://www.sputnik7.com/servlet/asxplaylist/1/300/tdtr/file.asx
(Kjent fra atombombe programmet, Charlie parker, ray charles, miles, coltrane, aretha franklin, ben e king, cream, derek & the dominos, allmann bros, lynyrd skynyrd, fant opp faderen i miksebord, hadde det første komersielle flersporsstudioet etc. etc.)
mer om giant steps harmonikk:
http://www.songtrellis.com/discuss/msgReader$1996
Les om noen som har skjønt lite av samme låt:
http://www.jackgrassel.com/pages/mastering_giant_steps.html
Litt mer fornuftig:
http://www.songtrellis.com/discuss/msgReader$2000
Om året 1959, jazzens høydepunkt:
http://www.allaboutjazz.com/php/article_email.php?id=15306
Om modaljazz
Litt uenig i den siste setningen som dere skjønner)
http://www.answers.com/topic/modal-jazz
