- Ble medlem
- 23.11.2004
- Innlegg
- 444
- Antall liker
- 0
Inspirert av en annen tråd spør jeg meg dette.
Mange ønsker å beskytte vår livsstil, men er Islam virkelig en trussel mot denne? Er vår livsstil verdt å beskytte, eller skal vi bare la utviklingen gå sin gang? Folk gifter seg i økende grad på tvers av landegrenser, religioner og samfunn. Folk flytter mellom land og kulturer. Innvandrere integreres idéelt sett ofte i sine nye samfunn. Dette gjør at samfunn sammenblandes, lærer hverandre og kjenne, og i mange tilfeller er med på å ufarliggjøre hverandre. Dette skjer selvfølgelig ikke hver gang, men det skjer.
Tror vi at dette til slutt vil være løsningen på nasjonalistiske og kulturelle stridigheter, og at vi på sikt kan leve i fordraglighet blant hverandre? Følgene er selvfølgelig at nasjonalarv og kultur blir utvannet, eller får nye impulser, slik at de tradisjonelle verdiene i en kultur mister status, eller må vike for nye, men er dette problematisk?
Eller må vi kjempe en kamp for å holde vår tradisjon og kultur i hevd? Er alternativet faktisk at vi blir underlagt en annen kultur, og ikke en sammenblanding/utvanning slik jeg skisserer over?
Om svaret er at vi må beskytte våre interesser, stiller ikke dette oss i en posisjon hvor vi må handle? Må vi ikke undertrykke konkurrerende kulturer og deres representanter? Er ikke da en større konflikt mellom vesten og islam uunngåelig? Flere mener islam eller midtøsten har som agenda å undertrykke vår kultur. Er min tidligere skisserte globale sosialiseringstrend nok til å motstå en slik agenda? Eller vil vi bli undertrykt hvis vi sitter passivt og venter på at denne sosialiseringstrenden skal gjøre jobben?
Jeg mener følgene av å si "islam må stoppes" er at vi må forsvare våre interesser. Vi må da aktivt ta del i kampen for vår kultur, og intensivere den mens maktbalansen fortsatt peker i vår fordel. Dette er skremmende nær en krigserklæring. Eller, i følge retorikken som sier at vi må forsvare vår kultur er det ikke vi som står for krigserklæringen, men vi må akseptere islams krigserklæring, uansett nærmer vi oss i så fall en konflikt.
Knut
Mange ønsker å beskytte vår livsstil, men er Islam virkelig en trussel mot denne? Er vår livsstil verdt å beskytte, eller skal vi bare la utviklingen gå sin gang? Folk gifter seg i økende grad på tvers av landegrenser, religioner og samfunn. Folk flytter mellom land og kulturer. Innvandrere integreres idéelt sett ofte i sine nye samfunn. Dette gjør at samfunn sammenblandes, lærer hverandre og kjenne, og i mange tilfeller er med på å ufarliggjøre hverandre. Dette skjer selvfølgelig ikke hver gang, men det skjer.
Tror vi at dette til slutt vil være løsningen på nasjonalistiske og kulturelle stridigheter, og at vi på sikt kan leve i fordraglighet blant hverandre? Følgene er selvfølgelig at nasjonalarv og kultur blir utvannet, eller får nye impulser, slik at de tradisjonelle verdiene i en kultur mister status, eller må vike for nye, men er dette problematisk?
Eller må vi kjempe en kamp for å holde vår tradisjon og kultur i hevd? Er alternativet faktisk at vi blir underlagt en annen kultur, og ikke en sammenblanding/utvanning slik jeg skisserer over?
Om svaret er at vi må beskytte våre interesser, stiller ikke dette oss i en posisjon hvor vi må handle? Må vi ikke undertrykke konkurrerende kulturer og deres representanter? Er ikke da en større konflikt mellom vesten og islam uunngåelig? Flere mener islam eller midtøsten har som agenda å undertrykke vår kultur. Er min tidligere skisserte globale sosialiseringstrend nok til å motstå en slik agenda? Eller vil vi bli undertrykt hvis vi sitter passivt og venter på at denne sosialiseringstrenden skal gjøre jobben?
Jeg mener følgene av å si "islam må stoppes" er at vi må forsvare våre interesser. Vi må da aktivt ta del i kampen for vår kultur, og intensivere den mens maktbalansen fortsatt peker i vår fordel. Dette er skremmende nær en krigserklæring. Eller, i følge retorikken som sier at vi må forsvare vår kultur er det ikke vi som står for krigserklæringen, men vi må akseptere islams krigserklæring, uansett nærmer vi oss i så fall en konflikt.
Knut