Har lyttet til Wilhelm Kempffs ene soloutgivelse på DGG, KV 310, 331, 397 og 475, fra 1962. Altså to sonater og to fantasier. Dette bringer både glede og frustrasjon: Glede over tolkningene og spillet, frustrasjon over lyden.
Kempff hadde visstnok ingen stor suksess med Mozart-innspillingene på DGG på 60-tallet. Publikum syntes å foretrekke mer virtuost og utagerende spill. Kempffs subtile og klare klangpalett i kombinasjon med et friere syn på frasering, rytmikk og dynamikk i forhold til noter og tradisjon var på mange måter forut for sin tid. Selv om klangverdenen og temperamentet er ganske annerledes, er han mer i slekt med Pletnev og Pogorelich enn mange av sine samtidige. En sterk, individuell stemme og tone som gir nye dimensjoner til velkjent repertoar.
Jeg har DGG-innspillingene av de utvalgte klaverkonsertene på vinyl. Meget god lyd, en fryd. Soloalbumet har ikke latt seg skaffe i dette formatet, så jeg er overlatt til cd ("The Originals"). Hvilken nedtur. Det er klangen som lider mest: Flat, unyansert og utdatert.
Uansett, musikken og tolkningene er viktigere enn audiofile tilbøyeligheter i dette tilfellet, og så galt er det tross alt ikke at lyden blokkerer for musikkopplevelsen.
Anbefales.
