Jeg ser for meg en løsning i flere trinn som for Europas vedkommende er omtrent slik:
a) Vi sitter på ræva og ser på folkemordet, samtidig som vi klager over at amerikanerne ikke ordner opp.
b) Vi fortsetter å klage inntil det fremprovoseres en amerikanskledet militæraksjon.
c) Vi begynner så umiddelbart å klage på amerikansk krigsiver, viser bilder av sivile som har blitt bombet, demonstrasjonstog, tokt som har gått feil m.v.
d) Vi kjører inn noen nødhjelpsbiler etter at krigen er over og klapper oss selv på brystet som det fredselskende landet som alltid ordner opp.
e) Vi tar imot noen statsbesøk for å massere vårt oppsvulmede ego.
Du later til å tro at europa består av en koherent (venstre-dreid) masse. Noe du selv vel skulle motbevise ganske godt?
Ja, europeerne er bortskjemt med å rope på storebror etter hjelp, og ja det vil uten tvil komme demonstrasjoner ved en amerikanskledet operasjon. Det finnes demonstrasjoner for og imot det meste...
Væpnede operasjoner med FN-mandat er helt klart å foretrekke foran rene soloutspill fra noen enkelt nasjon. Det møter også mindre motbør i befolkningen.
Etter diverse folkemord i Afrika så er min tiltro til USA, Europa og FNs vilje og evne til å gripe inn mot folkemord ganske liten. Merk at jeg nevnte alle tre...
Konklusjonen må være at det teknisk sett er vanskelig å gjennomføre slike aksjoner med ønsket effekt uten å gå på store økonomiske, humanitære eller strategiske tap. Eller at man ikke bryr seg tilstrekkelig til å sette i gang (så lenge det ikke truer sikkerheten i "vår" del av verden eller økonomiske investeringer eller oljepris).
I bunn ligger med stor sikkerhet velgernes prioriteringer. Vi bryr oss om flomofre i asia fordi vi har vært der selv. Vi bryr oss ikke like mye om noen millioner afrikanere. Vi synes det er fælt å se på tv men når det kommer til stemmegiving prioriterer vi heller at soldatene våre er trygge...
mvh
Knut
