Slenger meg på denne gratulasjonen til vår yngste nasjon, et land som virkelig fortjener å bli uavhengig. Det har vært uholdbart for folket i Sør-Sudan i mange år. Darfur har vært en skam for Khartoum, og det fantes nok ingen annen utvei. Jeg var selv i Kampala da Garang døde i et helikopterkrasj. Det jeg opplevde var at uten den intelligente og karismatiske Garang som leder for SPLA var den positive utviklingen landet var inne i fortapt, og det ble jo også resultatet. Etter at Garang hadde klart å forhandle fram betydelig større rettferdighet for sitt folk, så fikk det et skikkelig tilbakeslag da han døde. Det bare viser at det neppe var noen annen løsning.
Uganda har vært en viktig støttespiller for Sør-Sudan og SPLA. Jeg husker at en av suvenirbutikkene på flyplassen i Entebbe solgte caps med SPLA-trykk på. Angrer sterkt på at jeg ikke kjøpte en mens jeg likevel var innom og handlet en eske Uganda Waragi i todpacks. Kjekke å ha med på byen i tilfelle nachspiel. En håndfull drinker på innerlommen (trenger bare en flaske tonic så har man GT over alt) er populært når folk inviterer andre hjem om natten.
En konsekvens av dette kan bli at jakten på det eneste uroelementet i Uganda kan bli enklere for Movement Army. Nå kan nemlig ikke Joseph Kony gjemme seg like lett i jungelen over grensen fra Gulu. På en måte har LRA vært beskyttet av Khartoum-regimet, selv om de er kristne. Det skyldes at Khartoum ikke har vært begeistret for støtten til SPLA. Derfor kan SS regne med sterk støtte fra Uganda også i fremtiden, for de har mye å bidra med i sikkerhetspolitikken. Kony/LRA vil da være nødt til å begrense seg til grenseområdene mot Kongo i fremtiden. De utpinte landsbyboerne i Gulu (og ikke minst de statsløse flyktningene i Nord-Uganda) vil endelig få fred fra den sprø opprørslederen.
Vi skal være glade for at SS nå finnes. Det skal være ganske ille hvis det ikke bidrar positivt til stabiliteten i regionen. Sudans makt er svekket, selv om de kan fokusere ressurser på noe annet enn undertrykking av SS fremover. En ny nasjon som har et godt forhold til Uganda, Kenya og Tanzania er viktig nå. Det er ikke ment som kritikk av islam, men religionen blir faktisk svekket i Øst-Afrika av dette. SS vil nok se på Kenya og Uganda som sine nærmeste allierte, og kanskje kunne bidra i deres anstrengelser for å bringe fred til Afrikas horn og landene innenfor. De har nok lært nok av historien til å ikke la folk som Amin eller Obote få stor innflydelse. The Movement blir nok den politiske mentoren til sør-sudaneserne.
Jeg tror de har gode prognoser for å bli et vellykket land. De har sterke allierte, og gjør alliansen sterkere. Her må det satses av det internasjonale samfunnet, og jeg tror folket i landet er bevisst på at det internasjonale presset har betydd mye for dem. Det at de er kristne som har vært undertrykket av arabere gjør at de havner i "riktig" gruppe, og at de har andre bitre minner enn Europas kolonipolitikk. Vestlig innblanding kommer til å bli tatt imot uten skepsis av noen art.
På tross av hvor viktig SS kan bli for utviklingen av regionen skal jeg vedde på at i kommentarfeltene til avisene kommer mange tullinger som ikke engang vet hvor Darfur er å fokusere på vår bistand som noe negativt. Disse debattantene som uttaler seg om alt de ikke har peiling på i ren ryggmargrefleks kommer til å klage og stønne over penger som kunne gått til veibygging i Norge. De fordømmer alt afrikansk som udiskutabelt mislykket, og forhåndsdømmer den nye nasjonen som et fremtidig helvete. Akk, så mye uvitenhet vi skal utsettes for. Heldigvis har folk som faktisk sitter på den nødvendige makten i Norge bedre viten om Øst-Afrika. Jeg har ikke lest noen utspill fra Siv og gutta hennes enda, men jeg tror ikke de vil være så kritiske til at SS får hjelp til å etablere seg. De ser nok nytten i et nytt kristent land i regionen, og skjønner utmerket godt at folket trenger sitt eget land. Dette mener jeg kan være en bistandssak der hele det politiske miljøet i Norge vil stille seg mer unisont bak enn det vi er vant med fra andre tilfeller.
Så til lykke med dagen, dere som bor i eller er fra Sør-Sudan. Måtte vi aldri høre om overgrep og folkemord i Darfur igjen. Jeg vet ikke hvor samlet folket er i praksis, men antar at de er ganske enige om visjonene etter det de har vært gjennom som gruppe. Derfor krysser jeg fingrene med ikke ubetydelig optimisme for den unge nasjonen Sør-Sudan. Flott av FN å være så kjappe med anerkjennelsen. Det er viktig for å få Khartoum til å holde seg på matta.
Så gratulerer med dagen, folket i Sør-Sudan. Måtte hell og lykke følge dere på deres vei mot å skape en fremtid for deres barn og barnebarn. Og en liten oppfordring til Afrika-skeptikere: Gi dem en sjanse til å vise at de kan. Dette er en gledens dag for alle oss som er glade i den delen av verden.
