Altså:
Det er få dager igjen til prisutdeling, jeg har klart å skaffe de tre platene som er nominert i klassen kammermusikk. Dette er en kategori jeg har fått større sans for de siste årene, både på plate og på konserter. I full fart tar jeg meg den frihet å prøve å tippe hvem som vil vinne denne klassen på fredag.
Den første platen er Schumanns fiolinsonater med Carolin Widmann (fiolin) og Dénes Várjon (piano) utgitt på ECM
Musikken var ukjent for meg, utøverne også, men jeg ble fort begeistret for disse stykkene. Opptaket har ganske mye etterklang, virker som det er innspilt i en middels stor sal med livlig akustikk, og får et litt uvanlig preg til å være kammermusikk . Typisk ECM-lyd, kanskje, hvis man kan si noe sånt om fiolin og piano. Det høres litt for mye pusting fra fiolinisten syns jeg, spesielt når opptaket er gjort med god avstand til instrumentene.
Schumanns fiolinsonater er vakker og spennende musikk, gnistrende godt utført men kanskje ikke fiolinspill helt etter mine preferanser. Har jeg hatt for mye Oistrakh, Suk og Grumiaux i øret til daglig kanskje? Er jeg for gammel og har blitt avhengig av vibrato på romantisk musikk? Noe av dynamikken her virker lettere overdrevet, jeg syns fiolinbuen av og til mister helt kontakten med strengene. (tynn is her, jeg har fint lite greie på stryk egentlig) Men effekten er nok tilsiktet, og det er veldig virkningsfullt. Pizzicato-åpningen av tredje satsen i op.121 er bare helt magisk, selv dette sporet alene er verd prisen for hele platen! Sonatene er fengslende verk, som jeg kan bruke lang tid på å fordype meg i. Dette er musikk jeg vil skaffe flere innspillinger av.
Takacs-kvartetten er bedre kjent fra før. De har gitt ut en plate med Brahms kvartetter op. 51 nr.1 og op. 67, på Hyperion
Takacs fornekter seg ikke, de har en kraftfull klang og et klart varmt uttrykk. Av en eller annen grunn syns jeg deres stemme kler Brahms bedre enn Beethoven (de siste LvB-kvartettene kan skremme fanden på flat mark.
ed: og min kone ut av stuen), og selv om jeg ikke kjente op.67 fra før er dette liksom kjente og kjære toner for meg. Bankers, standardvare som glir fint inn i samlingen. Jeg har den forrige Brahms-platen deres også, med Stephen Hough i pianokvintetten, og syns det låter deilig.
Til slutt den franske kvartetten Quatuor Ébène på en CD med kvartetter av Debussy, Fauré og Ravel. Utgitt på Virgin.
Ensemblet har jeg ikke hørt før, og det var en stor opplevelse å sette i gang denne CDen. Den låter strålende, lydmessig og musikalsk spektakulær. Dynamisk, fargerik, teknisk brilliant og materialet på platen er stor musikk. Debussy er det som gjør aller størst inntrykk på meg i første omgang.
-Nei, jeg hopper over resten av skrytet: som ikke-ekspert på strykere spesielt og kammermusikk generelt nøyer jeg meg med å raskt utrope denne til min store favoritt til Gramophone Award i kammermusikk-klassen. Et av mine beste platekjøp i det siste, og en sterk anbefaling til andre, inkludert rene lyd-friker (fri og bevare, men folk kan vel kanskje lære).
Mine damer og herrer: Quatuor Ébène !
Jeg satser en øl på det.
