Enig i at de bør nevnes, men de er egentlig ikke så fryktelig gode som hifihøyttalere. Det kan jeg koste på meg å hevde siden jeg har hatt dem i bruk selv. De er flotte til balansemiksing, fine til å plukke ut betoninger og feil. Men i hifisammenheng blir de for analytiske og gir ikke fot, men koble på en rørforsterker av den romantiske og litt svulmende typen så synger de også vakkert.
Hadde selv Genelecs legendariske 1030A som midfield i studio på samme tid jeg hadde erfaring med Yamaha NS-10. Også et glimrende verktøy, kanskje litt enklere å leve med som hifiprodukt hvis man ikke gir NS-10 en varm og god rørforsterker. Igjen litt for flink pike til hifi for min smak, brukte de hjemme en periode. Men det er absolutt høyttalere jeg vil anbefale for de som ønsker en lyd de kan jobbe og leve med.
Britisk presse skrek over seg over diise, men de er dørge kjedelige. Alt får en kjempedose valium, selv om du hekter 200W bakpå.
Knallgod stativer fra 90-tallet ja.
SF er ikke monitorer, og tidlige modeller tror jeg at det vil være like vanskelig å mikse på som det er med Celestion SL6, noe jeg har prøvd å mastre på. Yamaha NS-10 er ikke studiomonitorer, de ble designet og markedsført som bokhyllehøyttalere til hjemmebruk. Om jeg skal få si det selv, med Yamaha-forsterkere og andre transer var de mislykkede hifihøyttalere for hjemmebruk. Derimot så hadde de egenskaper som gjorde dem velegnet til balansemiks, og derfor endte de som nearfieldmonitorer montert på broen i mange studioer. På mange måter ble de utkonkurrert av mer moderne alternativer allerede på nittitallet, og det var bare de eldre teknikerne som fortsatt holdt fast ved dem fordi de var vant til å bruke NS-10. For en tekniker er gjenkjennelse en viktigere egenskap enn noen annen.
