Forleden fikk jeg tak i deler av et restlager av helt nye, uspilte, klassiske vinylplater fra CBS, antagelig av de seneste presningene før cd overtok markedet fullstendig. Prisen var grei, det kunne være artig å prøve, selv om flere av titlene allerede har stått i hyllene i cd-format. Ikke nok med det: Flere av titlene befinner seg samme sted på vinyl! Men en vet jo at presninger kan variere, og en del av vinylen er kjøpt brukt.
For å gjøre en lang historie kort: Noen av disse nye, gamle vinylplatene har en slik lydkvalitet at en kommer flere hakk nærmere hendelse, utøver, verk og komponist. Ja, i den grad at en må spørre seg selv: Vet en egentlig hva en snakker om når en rangerer innspillinger etter lydkvalitet og kunstnerisk nivå? Kjenner en potensialet i en innspilling godt nok? Jeg skal ta et par eksempler.
1: Perahia/ECO/Mozarts klaverkonserter. Innspillinger jeg kjenner godt og har spilt om og om igjen. I årevis. Mange av dem er allerede favoritter, men nå har jeg følelsen av å vite hvor flotte de kan være, av å komme helt på innsiden. Det er ikke småtterier. En blanding av analoge og digitale opptak. Hvem kunne tro slikt? At digitale opptak fra første halvdel av 80-tallet på vinyl kunne låte så praktfullt? Det gjør de.
2. Maazel/VPO/Mahlers symfonier nr. 4, 5 og 6. Ikke de mest omtalte innspillingene av disse verkene, selv om de har godt omdømme, særlig nr. 4. Jeg skal også innrømme at jeg har mange og gode opplevelser med Maazel i Mahler, fra konsertsaler og meget flotte tv-produksjoner i Bayern. Men dette! Her er altså en slik klangrikdom, gjennomsiktighet og dynamikk at en får nye ideer om selve verkene. Ny innsikt i Mahlers ekstremt kompliserte og differensierte lydverden, og i Maazels (selv komponist) ideer bak tolkningene.
På overflaten kan dette se ut som et innlegg om vinylens fortreffeligheter. Det er det ikke: I så fall hadde jeg postet den på et annet forum. Temaet er mer vinklet mot musikkforståelse i forhold til tilgjengelig lydkilde - og hvor markante forskjeller det kan innebære. Så får teknologien hete hva den vil, den er uansett bare et bindeledd mellom oss og musikken. Men et viktig bindeledd. Jeg har lært to ting av disse opplevelsene: Inngrodde oppfatninger står alltid for fall, og at det går an å lære ydmykhet gjennom erfaring.
For å gjøre en lang historie kort: Noen av disse nye, gamle vinylplatene har en slik lydkvalitet at en kommer flere hakk nærmere hendelse, utøver, verk og komponist. Ja, i den grad at en må spørre seg selv: Vet en egentlig hva en snakker om når en rangerer innspillinger etter lydkvalitet og kunstnerisk nivå? Kjenner en potensialet i en innspilling godt nok? Jeg skal ta et par eksempler.
1: Perahia/ECO/Mozarts klaverkonserter. Innspillinger jeg kjenner godt og har spilt om og om igjen. I årevis. Mange av dem er allerede favoritter, men nå har jeg følelsen av å vite hvor flotte de kan være, av å komme helt på innsiden. Det er ikke småtterier. En blanding av analoge og digitale opptak. Hvem kunne tro slikt? At digitale opptak fra første halvdel av 80-tallet på vinyl kunne låte så praktfullt? Det gjør de.
2. Maazel/VPO/Mahlers symfonier nr. 4, 5 og 6. Ikke de mest omtalte innspillingene av disse verkene, selv om de har godt omdømme, særlig nr. 4. Jeg skal også innrømme at jeg har mange og gode opplevelser med Maazel i Mahler, fra konsertsaler og meget flotte tv-produksjoner i Bayern. Men dette! Her er altså en slik klangrikdom, gjennomsiktighet og dynamikk at en får nye ideer om selve verkene. Ny innsikt i Mahlers ekstremt kompliserte og differensierte lydverden, og i Maazels (selv komponist) ideer bak tolkningene.
På overflaten kan dette se ut som et innlegg om vinylens fortreffeligheter. Det er det ikke: I så fall hadde jeg postet den på et annet forum. Temaet er mer vinklet mot musikkforståelse i forhold til tilgjengelig lydkilde - og hvor markante forskjeller det kan innebære. Så får teknologien hete hva den vil, den er uansett bare et bindeledd mellom oss og musikken. Men et viktig bindeledd. Jeg har lært to ting av disse opplevelsene: Inngrodde oppfatninger står alltid for fall, og at det går an å lære ydmykhet gjennom erfaring.