Jeg kommer stadig tilbake til Naives nydelige Vivaldi-serie, og har både Lislevands versjon av lutt -og mandolinkonserter og den utrolige "in furore! Laudate pueri er concerti sacri" på "heavy rotation"-lista om dagen. Og nå er det akkurat kommet til enda en tittel, Vivaldis celloconserter, vol.2. Med Cristophe Coin og Il Giardino Armonico under Giovanni Antoninis taktstokk.
Coin er vel mest kjent som cellist i verdens ledende kammerensemble, Quatour Mosaiques. Han har også spilt i ensemblet til tidligmusikkens sjuende far i huset, Jordi Savall.
Her spiller han så utrolig dyptfølt og vakkert at det parkerer alt jeg har hørt ham gjøre tidligere, og det sier ikke lite.Jeg tror de aller fleste som har et hjerte for klassisk musikk vil bli grepet av dette. Vivaldi skrev hele 27 cellokonserter. Her får vi 7 av dem, og de fortjener hylleplass i enhver møblert musikksamling, for å si det sånn. Det er åndeløst vakkert til tider, men også energisk og drivende. Hadde jeg vært brite, hadde jeg skrevet noe sånt som "an edge-of -your-seat experience". Jeg er ikke det, men tar meg altså den frihet likevel.
Lyden er faktisk like oppsiktsvekkende som musikken ! Denne platen er rett og slett noe av det fineste jeg har kjøpt på veldig lenge. Det sier jaggu ikke lite det heller. Det eneste jeg trekker for er det grusomme coveret. Men sånt kan man jo leve med, ikke sant?
Coin er vel mest kjent som cellist i verdens ledende kammerensemble, Quatour Mosaiques. Han har også spilt i ensemblet til tidligmusikkens sjuende far i huset, Jordi Savall.
Her spiller han så utrolig dyptfølt og vakkert at det parkerer alt jeg har hørt ham gjøre tidligere, og det sier ikke lite.Jeg tror de aller fleste som har et hjerte for klassisk musikk vil bli grepet av dette. Vivaldi skrev hele 27 cellokonserter. Her får vi 7 av dem, og de fortjener hylleplass i enhver møblert musikksamling, for å si det sånn. Det er åndeløst vakkert til tider, men også energisk og drivende. Hadde jeg vært brite, hadde jeg skrevet noe sånt som "an edge-of -your-seat experience". Jeg er ikke det, men tar meg altså den frihet likevel.
Lyden er faktisk like oppsiktsvekkende som musikken ! Denne platen er rett og slett noe av det fineste jeg har kjøpt på veldig lenge. Det sier jaggu ikke lite det heller. Det eneste jeg trekker for er det grusomme coveret. Men sånt kan man jo leve med, ikke sant?
