For dem som er interessert i spørsmål rundt nasjonalisme utover det å diskutere her på OT, så er det vel verdt å få med seg artikkelen til Prof Jerry Z. Muller i siste Foreign Affairs. Ser for meg at denne fort kan bli en av de hyppigst siterte på sitt felt i tiden fremover, da han har baller nok til å diskutere også "de positive sider ved etnisk rensning".
Under tittelen "Us and Them: The Enduring Power of Ethnic Nationalism" argumenterer Muller for at den relative harmoni og fred i Europa etter WWII er mer et produkt av etnonasjonalismens suksess enn dens fiasko (ved nettopp WWII, som den mer politisk korrekte sosiologi har argumentert for).
"A Survey would show that whereas in 1900 there were many states in Europe without a single overwhelmingly dominant nationality, by 2007 there were only two, and one of those, Belgium, was close to breaking up. European stability during the Cold War era was in fact due partly to the widespread fulfillment of the ethnonationalist project."
I følge Muller så var det altså nettopp suksessen til etnonasjonalismen, gjennom nasjonalt rene politisk-territorielle demarkeringer, som etterhvert gjorde nasjonalisme som politisk ideologi uten særlig tyngde eller verdi i Vest Europa. Den fremste trussel mot denne harmoni har vært og vil være, påstår Muller "should Muslim immigrants not assimilate and instead develop a strong communal identification along religious lines, one consequence might be a resurgence of traditional ethnonational identities in some states - or the development of a new European identity defined partly in contradiction to Islam".
Under tittelen "Us and Them: The Enduring Power of Ethnic Nationalism" argumenterer Muller for at den relative harmoni og fred i Europa etter WWII er mer et produkt av etnonasjonalismens suksess enn dens fiasko (ved nettopp WWII, som den mer politisk korrekte sosiologi har argumentert for).
"A Survey would show that whereas in 1900 there were many states in Europe without a single overwhelmingly dominant nationality, by 2007 there were only two, and one of those, Belgium, was close to breaking up. European stability during the Cold War era was in fact due partly to the widespread fulfillment of the ethnonationalist project."
I følge Muller så var det altså nettopp suksessen til etnonasjonalismen, gjennom nasjonalt rene politisk-territorielle demarkeringer, som etterhvert gjorde nasjonalisme som politisk ideologi uten særlig tyngde eller verdi i Vest Europa. Den fremste trussel mot denne harmoni har vært og vil være, påstår Muller "should Muslim immigrants not assimilate and instead develop a strong communal identification along religious lines, one consequence might be a resurgence of traditional ethnonational identities in some states - or the development of a new European identity defined partly in contradiction to Islam".
