Kom akkurat hjem etter å ha sett Doctor Atomic i English National Opera. Oppsetingen var godt gjennomført, orkesteret overraskende bra og solistene gode (riktignok litt skuffende at Gerald Fichley, som skulle spilt Oppeheimer selv, var syk). Men jeg klarer ikke helt mønstre den store entusiasmen; skal en dømme etter applausen, på svært diplomatisk nivå, var jeg ikke alene om dette.
Visst er noen partier fengslende. Men desto flere partier oppfatter jeg som pretensiøs tidtrøyte. Det er mulig jeg ikke tar poenget. Det er også mulig jeg er i det vante «Kan'ke vi bare høre Beethoven på nytt, da?»-sporet. En tredje mulighet er at det er vanvittig vanskelig å skrive opera av de som skrives blir de fleste ikke satt opp, av de som settes opp er det stort sett engangstilfeller. Ringen, Figaro og Fidelio er unntaket, og kanskje en urettferdig målestokk. Ikke vet jeg. Men jeg vet at jeg gjerne skulle følt meg mer engasjert i ny opera enn jeg gjør. Inntil videre ser det dårlig ut.
Er jeg alene i min apati?
Visst er noen partier fengslende. Men desto flere partier oppfatter jeg som pretensiøs tidtrøyte. Det er mulig jeg ikke tar poenget. Det er også mulig jeg er i det vante «Kan'ke vi bare høre Beethoven på nytt, da?»-sporet. En tredje mulighet er at det er vanvittig vanskelig å skrive opera av de som skrives blir de fleste ikke satt opp, av de som settes opp er det stort sett engangstilfeller. Ringen, Figaro og Fidelio er unntaket, og kanskje en urettferdig målestokk. Ikke vet jeg. Men jeg vet at jeg gjerne skulle følt meg mer engasjert i ny opera enn jeg gjør. Inntil videre ser det dårlig ut.
Er jeg alene i min apati?
