K
KindOfBlue
Gjest
Don Carlo i Den norske opera (og ballett).
Anja Harteros i krypten, i femte akt, kommer jeg aldri til å glemme. Noe skjedde - hun traff en tone, og en kraft, som var makeløs. Publikum ble elektrifisert. Ved fremkall fikk hun eneste trampeklapp, og det var velfortjent. Det skal ikke være slik kraft og slik besjeling i en liten menneskekropp.
På vei til operaen regnet jeg med at det var René Pape som kom til å sette det største inntrykket, selv om Filip II gjør vesen av seg sent i denne operaen.
Jeg kjøpte nylig Papes CD Gods, Kings & Demons. Og i denne har han med Ella giammai m'amo fra Don Carlo, IV akt -- i en versjon jeg har lyttet til så jeg er glad digitalfiler ikke slites ut ved gjentatt avspilling.
I går kveld satt denne vidunderlig, de første strofene mot sceneteppet, som først går opp kort før Pape begynner å synge. En sår og var fortolkning, med kraft og lidelse uten å noensinne bli melodramatisk. Til da så man Filip II som en banal, maktsyk hersker - og etterpå var jeg på lag med kongen, merkelig nok.
Storinkvisitoren ble sunget av Ketil Hugaas, som slett ikke lot seg merke med at det var Pape som stod ved siden av ham. Med en for anledningen gravtung buffo bass la han seg under Pape, for å markere kirkens autoritet - mens Papes mer avrundede bass bariton spilte godt an mot den hardere tonen Hugaas hadde anlagt.
Pape skal synge Wotan med Barenboim i Berlin neste år, og dit skal jeg. Så man kan trygt regne med at jeg var Pape fan da jeg satte meg til rette i går.
Og så faller Anja Harteros på plass i stykket.
Før første pause så var hun den Harteros jeg har hørt (ikke så mange ganger, for den saks skyld). Jeg ble først klar over henne da jeg kjøpte samleutgivelsen med Mozarts komplette operaer, fremført i Salzburg i 2006. Der spiller hun Elletra i Idomeneo, og det er en DVD jeg har sett noen ganger!
Harteros kan være kjølig og tidvis skarp i klangen - alltid teknisk riktig. Mange mener hun melker både vibrato og luft, men kanskje er det avhengig av regien. YouTube-opptaket der hun synger Ne andrò lontano fra La Wally i Operaens åpningsseremoni er det poengløst å se på, lydkvaliteten er elendig, og jeg har hørt bedre fortolkninger av denne ariaen.
Duetten mot Don Carlo i første akt var vakker og leken, men det skulle noe til å tro at disse bråforelsket seg der. Det var sangteknikk mer enn formidling.
Alfred Kim var utroverdig i sin rolle, dessverre, og bleknet mot Harteros og til og med mot Peter Mattei, som sang Posa. I scenen der Elizabeth skal møte sin stesønn, Don Carlo, i II akt, scene 2, gjorde regien det vanskelig for Kim - på spansk kaller man arveprinsen Infante, men det betyr ikke at rollen skal tolkes infantilt. Og stakkars Kim tilbringer såpass mye tid krypende og sittende omkring på gulvet i denne fortolkningen at det sviktet her - han matcher hverken Elizabeth eller Filip II som mann, og det syns jeg er en forutsetning i denne operaen.
(Denne feilen ligger nok i regien, Alfred Kim (koreaner) har en flott stemme. Rolando Villazon ble buet i London da denne oppsetningen hadde premiere.)
Jeg var uforberedt på hva Anja Harteros skulle gjøre i krypten. Selv om du fikk en forutanelse, i kvartetten Ah si, maledetto, sospetto fatale, som synges av henne, Pape, Posa og Eboli (sunget av Ingebjørg Kosmo).
I det hun våkner opp, etter besvimelsen, skyter hun seg inn i kvartetten og simpelthen overtar den. Posa til venstre beretter om sin tvil, Eboli til høyre om sitt svik, og Harteros i Papes armer mens han kneler ved hennes side. Og likevel er det hun som styrer scenen.
Men hun hadde ennå ikke vist hva som skulle komme i krypten.
V akt. Hun er på kne foran graven til Carlos V. Tu che la vanità - der ber hun om døden. Hva skjer nå? Stemmen hennes vokser, og vokser, og brått er det ikke teknisk vibrato lenger - dette er en modulasjon jeg aldri har hørt før, en avrundet kraftig tone som bærer. Og nå sitter jeg sikkert og innbiller meg ting, men jeg tror hun merket det selv, og dere kan være sikre på at publikum merket det.
Er det akustikken i salen? Stemningen? Det var stor røykbruk i forestillingen, så mye at jeg ble bekymret for stemmebåndene til sangerne (selv om den skal være ufarlig.) Kan det være røyken som har "gjort noe?"
For Harteros merker at hun har mer å gå på. Jeg klarer å rive blikket fra scenen for å se på publikummerne. Er dette bare noe jeg innbiller meg? Ordet fjetret har jeg lest, men aldri sett - i går så jeg det. Folk satt på kanten av setene - klisjé!, men de gjorde det - på stolkanten. Ansikter fylt med undring og spenning. Hun som sitter ved siden av meg gråter, og tørker tårer.
Harteros avslutter ariaen og går deretter inn i en duett med Don Carlo - Ma lassù ci vedremo in un mondo migliore. Farvel, la oss ses i en bedre verden -- og dit tar hun oss nå, med stemmen sin.
Hun synger helt på grensen. En enkelt gang, ved inngangen til en strofe, får hun et lite press i glottis, som gir overtonen kun før resten av stemmen legger seg inn - et kvartsekund. Hjertet mitt bykser i brystkassen!
Alfred Kim evner å være med på reisen inn i det Harteros formidler, han svikter henne ikke heldigvis, men ber du meg beskrive hva han gjorde i denne duetten så blir jeg svarløs. Hun brenner seg fast - en lyd og en kraft jeg aldri har hørt før, hun slår opp en dør jeg har fått se gjennom bare noen få ganger i løpet av livet, langt inn til urkunst. (Dette blir bare ordvas, men det skjedde noe i går kveld, som jeg aldri vil glemme.)
Jeg var på premieren på Porgy & Bess, en revyoppsetning av Gershwins opera. Min mor, som har bivånet mange operaer i mange land, var dypt skuffet.
Og i går var jeg i operaen og hørte og så Don Carlo. Min ledsagerske, som aldri hadde vært på en operaforestilling, skalv i kroppen i etterpå - så gripende var det.
Hun var stum lenge etter forestillingen, "fullstendig bergtatt av den lyden fra Elizabeth. Jeg må få legge den på minnet."
Anja Harteros. Vill og gal som Elletra i Idomeneo. Brått overjordisk i går. Trampeklapp. Hun ble rørt av publikums reaksjon, og sendte oss alle et kyss til takk.
Og selv om det hun leverer her, i Idomeneo, når Elletras galskap går over styr, er en kraftprestasjon, så kom det en opplevelse fra denne sopranen i går kveld som er ubeskrivelig og uforglemmelig, jeg var fjetret.
(Det er skåret i fremføringen, for å få den ned i lengde. Folk hadde bedre tid før, men med pauser blir det likevel nesten fem timer. Noen av sprangene i fortellingen ble vel store, spesielt begrunnelsen for at kirken vil ha Posa død forsvant helt, og fikk sikkert enkelte til å undres.)
René Pape da han fremførte Ella giammai m'amo på åpningsgallaen.
Anja Harteros i krypten, i femte akt, kommer jeg aldri til å glemme. Noe skjedde - hun traff en tone, og en kraft, som var makeløs. Publikum ble elektrifisert. Ved fremkall fikk hun eneste trampeklapp, og det var velfortjent. Det skal ikke være slik kraft og slik besjeling i en liten menneskekropp.
På vei til operaen regnet jeg med at det var René Pape som kom til å sette det største inntrykket, selv om Filip II gjør vesen av seg sent i denne operaen.
Jeg kjøpte nylig Papes CD Gods, Kings & Demons. Og i denne har han med Ella giammai m'amo fra Don Carlo, IV akt -- i en versjon jeg har lyttet til så jeg er glad digitalfiler ikke slites ut ved gjentatt avspilling.
I går kveld satt denne vidunderlig, de første strofene mot sceneteppet, som først går opp kort før Pape begynner å synge. En sår og var fortolkning, med kraft og lidelse uten å noensinne bli melodramatisk. Til da så man Filip II som en banal, maktsyk hersker - og etterpå var jeg på lag med kongen, merkelig nok.
Storinkvisitoren ble sunget av Ketil Hugaas, som slett ikke lot seg merke med at det var Pape som stod ved siden av ham. Med en for anledningen gravtung buffo bass la han seg under Pape, for å markere kirkens autoritet - mens Papes mer avrundede bass bariton spilte godt an mot den hardere tonen Hugaas hadde anlagt.
Pape skal synge Wotan med Barenboim i Berlin neste år, og dit skal jeg. Så man kan trygt regne med at jeg var Pape fan da jeg satte meg til rette i går.
Og så faller Anja Harteros på plass i stykket.
Før første pause så var hun den Harteros jeg har hørt (ikke så mange ganger, for den saks skyld). Jeg ble først klar over henne da jeg kjøpte samleutgivelsen med Mozarts komplette operaer, fremført i Salzburg i 2006. Der spiller hun Elletra i Idomeneo, og det er en DVD jeg har sett noen ganger!
Harteros kan være kjølig og tidvis skarp i klangen - alltid teknisk riktig. Mange mener hun melker både vibrato og luft, men kanskje er det avhengig av regien. YouTube-opptaket der hun synger Ne andrò lontano fra La Wally i Operaens åpningsseremoni er det poengløst å se på, lydkvaliteten er elendig, og jeg har hørt bedre fortolkninger av denne ariaen.
Duetten mot Don Carlo i første akt var vakker og leken, men det skulle noe til å tro at disse bråforelsket seg der. Det var sangteknikk mer enn formidling.
Alfred Kim var utroverdig i sin rolle, dessverre, og bleknet mot Harteros og til og med mot Peter Mattei, som sang Posa. I scenen der Elizabeth skal møte sin stesønn, Don Carlo, i II akt, scene 2, gjorde regien det vanskelig for Kim - på spansk kaller man arveprinsen Infante, men det betyr ikke at rollen skal tolkes infantilt. Og stakkars Kim tilbringer såpass mye tid krypende og sittende omkring på gulvet i denne fortolkningen at det sviktet her - han matcher hverken Elizabeth eller Filip II som mann, og det syns jeg er en forutsetning i denne operaen.
(Denne feilen ligger nok i regien, Alfred Kim (koreaner) har en flott stemme. Rolando Villazon ble buet i London da denne oppsetningen hadde premiere.)
Jeg var uforberedt på hva Anja Harteros skulle gjøre i krypten. Selv om du fikk en forutanelse, i kvartetten Ah si, maledetto, sospetto fatale, som synges av henne, Pape, Posa og Eboli (sunget av Ingebjørg Kosmo).
I det hun våkner opp, etter besvimelsen, skyter hun seg inn i kvartetten og simpelthen overtar den. Posa til venstre beretter om sin tvil, Eboli til høyre om sitt svik, og Harteros i Papes armer mens han kneler ved hennes side. Og likevel er det hun som styrer scenen.
Men hun hadde ennå ikke vist hva som skulle komme i krypten.
V akt. Hun er på kne foran graven til Carlos V. Tu che la vanità - der ber hun om døden. Hva skjer nå? Stemmen hennes vokser, og vokser, og brått er det ikke teknisk vibrato lenger - dette er en modulasjon jeg aldri har hørt før, en avrundet kraftig tone som bærer. Og nå sitter jeg sikkert og innbiller meg ting, men jeg tror hun merket det selv, og dere kan være sikre på at publikum merket det.
Er det akustikken i salen? Stemningen? Det var stor røykbruk i forestillingen, så mye at jeg ble bekymret for stemmebåndene til sangerne (selv om den skal være ufarlig.) Kan det være røyken som har "gjort noe?"
For Harteros merker at hun har mer å gå på. Jeg klarer å rive blikket fra scenen for å se på publikummerne. Er dette bare noe jeg innbiller meg? Ordet fjetret har jeg lest, men aldri sett - i går så jeg det. Folk satt på kanten av setene - klisjé!, men de gjorde det - på stolkanten. Ansikter fylt med undring og spenning. Hun som sitter ved siden av meg gråter, og tørker tårer.
Harteros avslutter ariaen og går deretter inn i en duett med Don Carlo - Ma lassù ci vedremo in un mondo migliore. Farvel, la oss ses i en bedre verden -- og dit tar hun oss nå, med stemmen sin.
Hun synger helt på grensen. En enkelt gang, ved inngangen til en strofe, får hun et lite press i glottis, som gir overtonen kun før resten av stemmen legger seg inn - et kvartsekund. Hjertet mitt bykser i brystkassen!
Alfred Kim evner å være med på reisen inn i det Harteros formidler, han svikter henne ikke heldigvis, men ber du meg beskrive hva han gjorde i denne duetten så blir jeg svarløs. Hun brenner seg fast - en lyd og en kraft jeg aldri har hørt før, hun slår opp en dør jeg har fått se gjennom bare noen få ganger i løpet av livet, langt inn til urkunst. (Dette blir bare ordvas, men det skjedde noe i går kveld, som jeg aldri vil glemme.)
Jeg var på premieren på Porgy & Bess, en revyoppsetning av Gershwins opera. Min mor, som har bivånet mange operaer i mange land, var dypt skuffet.
Og i går var jeg i operaen og hørte og så Don Carlo. Min ledsagerske, som aldri hadde vært på en operaforestilling, skalv i kroppen i etterpå - så gripende var det.
Hun var stum lenge etter forestillingen, "fullstendig bergtatt av den lyden fra Elizabeth. Jeg må få legge den på minnet."
Anja Harteros. Vill og gal som Elletra i Idomeneo. Brått overjordisk i går. Trampeklapp. Hun ble rørt av publikums reaksjon, og sendte oss alle et kyss til takk.
Og selv om det hun leverer her, i Idomeneo, når Elletras galskap går over styr, er en kraftprestasjon, så kom det en opplevelse fra denne sopranen i går kveld som er ubeskrivelig og uforglemmelig, jeg var fjetret.
(Det er skåret i fremføringen, for å få den ned i lengde. Folk hadde bedre tid før, men med pauser blir det likevel nesten fem timer. Noen av sprangene i fortellingen ble vel store, spesielt begrunnelsen for at kirken vil ha Posa død forsvant helt, og fikk sikkert enkelte til å undres.)
René Pape da han fremførte Ella giammai m'amo på åpningsgallaen.
