Halvannen time. 90 bortkastede minutter. Han bannet høyt.
De hadde smilt mer overbærende til ham enn salige Sten Broman gjorde på sitt verste.
- Platespiller av stein!
De hadde nesten spyttet ut ordene. Til slutt ble han så lei av pratet om deres om Keel og alt det andre som kunne dyttes i en LP12, at han hadde lagt inn en bestilling på en av de sikkert overhypede nettverksspillerne bare for å slippe unna Sondek-skrytet. Han hadde ingen intensjon om å kjøpe. De gjerrige skottene skulle ikke få en krone av ham. Han var ikke sunnmøring for ingenting.
Hadde han hatt et hotellrom, kunne han alltids gått tilbake dit, men den digre bamsen som var markedssjef i selskapet, hadde insistert på at han skulle bo hjemme hos ham. Problemet var at han ikke var hjemme på flere timer. Markedssjefen jobbet nemlig også i butikken som ble drevet av importøren av det svenske merket han for moro skyld alltid hadde hatt moro av å kalle Syfilis.
Han ruslet de få meterne ned til Bogstadveien. Platekompaniet lå et steinkast mot t-banestasjonen på Majorstua, men han kunne like godt bruke tida på å rusle ned til platepusheren rett bortenfor Youngstorget. Trikk gadd han ikke å bruke penger på, og taxi-næringa var svartere enn den sunnmørske fiskeindustrien. På mer enn en måte. Han gikk. De truende skyene varslet regn, men han brydde seg ikke. Det skal mer til for å vippe enn sunnmøring av pinnen.
Det var for så vidt bare en plate han var ute etter. The Brothel med Susanne Sundfør. Han digget tittellåta, til tross for at enkelte mente at Sundfør sang omtrent som om man dro en fiolinbue over en kastrert hannhatt. Dem om det.
Plata var selvsagt forsinket på vinyl. Det til tross for at den hadde herjet hitlistene i ukevis. På CD. Dette var en møkkadag. På alle måter, og ute på trappa kunne han raskt konstatere at trusselen fra oven, ikke lenger var en trussel. Det høljet ned.
På Big Dipper hadde han møtt en eksil-sørlending som de siste årene hadde vært formann for hovedstadens sammenslutning av hifi-freaker. Han var også vinyl-mann på sin hals, og på internett kunne han framvise en svært så respektabel vinylrigg. - Kanskje en idé å la ham prøve platespilleren vår, tenkte han et kort øyeblikk, men før tanker var blitt til ord, hadde formannen forsvunnet.
Til tross for regnet hadde han peilet seg ut Grünerløkka som det perfekte sted å ta lunsj. Grünerløkka var blitt så hipt de siste årene, at det var et mirakel at ikke Petter Stordalen hadde lagt et hotell der. Derimot var det tett mellom gode og ikke altfor dyre kulinariske fristelser.
Han småsprang fra markise til markise bortover Torggata for å unngå noen av regndråpene. Ulempen var at Torggata ikke er den mest markisebefengte gata i Oslo. Hvis han var heldig, så kunne det jo tenkes at den en gang så digre hifibutikken litt borti gata hadde åpent. Etter at en kiosk hadde spist opp minst halvparten av gulvarealet, så var det riktignok ikke helt enkelt å se at det var en butikk. Det minnet mer om et overfylt lager på gateplan. Dessuten pleide stålgitteret alltid være nede.
- En stengt butikk kan umulig tjene penger, sukket han da han oppdaget at gitteret var nede i dag også.
- De kunne trengt en sunnmøring, sa han til seg selv med et skjelmsk smil.
Lenger kom han ikke, for med forferdelse oppdaget han at gitteret ikke var helt nede. Bare nesten. Det lå en mann under gitteret, og bare hodet stakk ut. Det var ingenting som tydet på gjensynsglede. Ansiktet var uttrykksløst og øynene så tomt ut i luften. Ett i hver retning.
Med to fingre konstaterte han kjapt det han hadde fryktet. Her var ingen puls. Han var død.
På et blunk fisket han fram mobilen sin.
1-1-2.
- Dette er politiet, sa det i andre enden.
Håper at snuten som skal oppklare det hele er en sedvanlig idiot! Hjelperen til Sherlock Holmes, for eksempel! ;D Hastings, var det? 