Anna Ternheim hadde tirsdag konsert på Rockefeller.
Hun har gitt ut to gode album, der styrken hennes er at hun er en utrolig låtskriver. Over tid har jeg blitt litt lei pga litt kjedelige (les pen og pyntelig) innspilinger.
Jeg var derfor litt skeptisk til hvor spennende kvelden kunne bli.
Vi kom litt sent, og fikk siste del av oppvarmingen til en svensk Lundell-kopi som sang om oppveksten i en av Stocholms trabantbyer. Dette var egentlig veldig bra, men jeg var da faktisk mest imponert over lyden (Nå er det vel kanskje ikke det vanskeligste i verden å mikke opp en klassisk gitar + vokal)
Vi var så heldig å kapre det som må kalles sweet-spot på galleriet, midt på og fremst, og der funket det veldig bra. Det var en liten tendens til en slags basslomme der vi satt, men de hadde samme problemet nede.
Rockefeller var for anledningen rigget opp med bord som gav en fin tilbakelent stemning. Scenen var ellers helt svart.
Så var det Anna sin tur:
Hun og bandet kom på svartkledde på scenen, Anna i en svart kappe med hetten på. Vi lurte da et øyeblikk på hva i all verden dette var for en gjeng.
For å være på sikre siden ble ReSound-proppene med (tilnærmet) lineær 8 Db demping satt i. Disse proppene må sies å være et kanon-kjøp for konsertgjengere og bør selvfølgelig tilhøre standardutrustningen.
Anna på vokal er en fornøyelse å høre, da hun intonerer utrolig bra. Hun lekte seg rundt og igjennom hele settet, og det hele låt uanstrengt og fint.
Anna dro igjennom det meste fra sine to plater, og det ble mange høydepunkt. Hun snakker også mye imellom låtene, men er treffsikker og er akkurat passe "spiss" i det hun sier. Etterhvert ble dette in artig dialog med publikum der vi et par ganger fikk velge neste låt.
Bandet var en spesiell gjeng. Jeg kunne ikke hjelpe for å dra en assosiasjon den fantastiske filmen "City of the lost children" mht sceneutrykk og påkledning.
Grunnen til at jeg skriver denne omtalen er at det er sjelden jeg blir så imponert over sammensetningen av et band.
Gitaristen må være utrolig begavet. Jeg tror ikke jeg så han dra et eneste barregrep på gitaren. Selv om han spilte gitar virket det som om det kunne vært hva som helst han spilte. Å se gitarister med en slik forståelse for instrumentet sitt og en slik grenseløs bruk av det varmer oss musikkinteresserte. Samtidig klarte han å skli godt inn i det musikalske uttrykket, og kun ved passende (les riktige) anledninger viste han en råhet som var utrolig. Da var han helt på Mogwai-høyde på gitarbruk, og det bør si sitt. Ellers hadde han en nesten koreografert sceneopptreden, hvor han med stort hell overspilte sin til enhver tid gjeldene rolle.
Pianisten var også noe alternativ i sitt uttrykk, og brukte brettene sine på en utsøkt måte. Generelt sett skulle en tro på pianist og trommis var noe "alternative" klassiske skolerte musikere.
Bassisten byttet mellom flere basser og brukte også synth-bass. Det fungerte ypperlig. Han var også inne på mer "gitar-soloer" høyt på halsen, med vreng og full pakke. Stilig!
Dette var et forsøk på å formidle et av årets høydepunkter på konsertfronten for min del, helt på høyde med Mogwai-konserten tidligere i høst.
Kom dere på konsert, folkens!
Hun har gitt ut to gode album, der styrken hennes er at hun er en utrolig låtskriver. Over tid har jeg blitt litt lei pga litt kjedelige (les pen og pyntelig) innspilinger.
Jeg var derfor litt skeptisk til hvor spennende kvelden kunne bli.
Vi kom litt sent, og fikk siste del av oppvarmingen til en svensk Lundell-kopi som sang om oppveksten i en av Stocholms trabantbyer. Dette var egentlig veldig bra, men jeg var da faktisk mest imponert over lyden (Nå er det vel kanskje ikke det vanskeligste i verden å mikke opp en klassisk gitar + vokal)
Vi var så heldig å kapre det som må kalles sweet-spot på galleriet, midt på og fremst, og der funket det veldig bra. Det var en liten tendens til en slags basslomme der vi satt, men de hadde samme problemet nede.
Rockefeller var for anledningen rigget opp med bord som gav en fin tilbakelent stemning. Scenen var ellers helt svart.
Så var det Anna sin tur:
Hun og bandet kom på svartkledde på scenen, Anna i en svart kappe med hetten på. Vi lurte da et øyeblikk på hva i all verden dette var for en gjeng.
For å være på sikre siden ble ReSound-proppene med (tilnærmet) lineær 8 Db demping satt i. Disse proppene må sies å være et kanon-kjøp for konsertgjengere og bør selvfølgelig tilhøre standardutrustningen.
Anna på vokal er en fornøyelse å høre, da hun intonerer utrolig bra. Hun lekte seg rundt og igjennom hele settet, og det hele låt uanstrengt og fint.
Anna dro igjennom det meste fra sine to plater, og det ble mange høydepunkt. Hun snakker også mye imellom låtene, men er treffsikker og er akkurat passe "spiss" i det hun sier. Etterhvert ble dette in artig dialog med publikum der vi et par ganger fikk velge neste låt.
Bandet var en spesiell gjeng. Jeg kunne ikke hjelpe for å dra en assosiasjon den fantastiske filmen "City of the lost children" mht sceneutrykk og påkledning.
Grunnen til at jeg skriver denne omtalen er at det er sjelden jeg blir så imponert over sammensetningen av et band.
Gitaristen må være utrolig begavet. Jeg tror ikke jeg så han dra et eneste barregrep på gitaren. Selv om han spilte gitar virket det som om det kunne vært hva som helst han spilte. Å se gitarister med en slik forståelse for instrumentet sitt og en slik grenseløs bruk av det varmer oss musikkinteresserte. Samtidig klarte han å skli godt inn i det musikalske uttrykket, og kun ved passende (les riktige) anledninger viste han en råhet som var utrolig. Da var han helt på Mogwai-høyde på gitarbruk, og det bør si sitt. Ellers hadde han en nesten koreografert sceneopptreden, hvor han med stort hell overspilte sin til enhver tid gjeldene rolle.
Pianisten var også noe alternativ i sitt uttrykk, og brukte brettene sine på en utsøkt måte. Generelt sett skulle en tro på pianist og trommis var noe "alternative" klassiske skolerte musikere.
Bassisten byttet mellom flere basser og brukte også synth-bass. Det fungerte ypperlig. Han var også inne på mer "gitar-soloer" høyt på halsen, med vreng og full pakke. Stilig!
Dette var et forsøk på å formidle et av årets høydepunkter på konsertfronten for min del, helt på høyde med Mogwai-konserten tidligere i høst.
Kom dere på konsert, folkens!
