Leste igjennom tråden som awe startet om disse interpretasjonene av Beethovens pianosonater.
Jeg må også få melde min beundring (awe - ....... ??
). Det gir så mye tilbake å høre på dette at jeg må starte en tråd før jeg i det hele tatt har hørt igjennom syklusen!
Lydkvaliteten: Førsteklasses. Dette er av det bedre redbook har å by på. ECM har gjort en kjempejobb med å fange inn Schiffs delikate anslag, og det er utrolig at det meste her er innspilt live. Det er studiokvalitet + litt til. Romklangen er akkurat passe, nok til at det høres avbalansert, ikke tørt, ikke grøtete ut. Akkurat passe kombinert med pedalbruken til pianisten. Den eneste bedre pianolyden jeg har i min samling er på McIntosh sin referanse DVD-audio i 24bits og 192khz-oppløsning. Hva gjelder cd er dette toppklasse.
Når det gjelder Schiffs prestasjon er jeg full av beundring. Min egen karriere som pianist stoppet etter 3 første satser av opus. 2 nr. 1. i f-moll og tre satser av opus 2. nr. 2. i A-dur. (og selvfølgelig den obligatoriske 1. sats av Måneskinn-sonaten 1. sats, som 12-åring på musikkskolen.)
Når Geir Henning Braaten satte meg på Hanon og Czerny 1. semester på musikkhøgskolen var min motivasjon brutt sammen.
Dermed stoppet mine tolkninger, men interressen for denne fantastiske musikken hadde knapt begynt!
Nå er ikke den tekniske prestasjonen hovedtema når man snakker om disse topputøverne, men snarere hvor mye mening, musikalitet, kraft og melodi de klarer å få ut av de gitte forutsetninger Beethoven en gang på genialt vis kreerte.
Jeg leste i en anmeldelse at Schiff er god på de ukjente men faller gjennom på de "store" sonatene. Så langt som jeg har hørt kunne jeg ikke vært mer uenig. Ta f.eks. opus 53, og 106. Enorme verk. Og fantastiske tolkninger. Fraseringer, tyngde, bruk av rubato, tempi. Alt føles naturlig og helt som det skal være. Det må rett og slett anbefales og høres!
En av mine favoritter blant disse 32 sonatene, er opus. 110. Jeg er veldig svak for Gilels' sin meget romantiske tolkning. Den er lys, dramatisk og han tar den tiden som kreves på sistesatsen i recitativo-delen. Der Gilels tar seg god tid i romantisisme er Schiff mer rett fram, ja kanskje mer wienerklassisk i sin tolkning. Men i slike "favoritt"-tilfeller er det bare å velge den man føler for til enhver tid. Schiff er også i opus 110 seriøs og i kontakt med materialet. Fugene er veldig fint artikulert, det er nesten så man begynner å lure på om Beethoven hadde hentet deler av det fra Bach idet man hører Schiff rulle opp disse partiene. Inntil de kraftige sforsandoene med oktaver i bassen bekrefter at: nei; det er nok Beethoven...
Det jeg har hørt så langt av Schiff er stort, det er akkurat passe brilliant, men hovedsaken her er: det er Beethoven. Schiff nesten tilintetgjør til tider de par hundre årene, de ulike instrumentene, at dette er 1-ere og 0-ere på en cd-plate, en dac og gjennom noen papp og aliminiumselementer, og tar oss direkte inn til det som KANSKJE var noe av det Beethoven ville vi skulle oppleve da han skrev ned disse fantastiske verkene.
Var det ellers noen som hadde noen meninger om denne syklusen? ;D
Jeg må også få melde min beundring (awe - ....... ??
Lydkvaliteten: Førsteklasses. Dette er av det bedre redbook har å by på. ECM har gjort en kjempejobb med å fange inn Schiffs delikate anslag, og det er utrolig at det meste her er innspilt live. Det er studiokvalitet + litt til. Romklangen er akkurat passe, nok til at det høres avbalansert, ikke tørt, ikke grøtete ut. Akkurat passe kombinert med pedalbruken til pianisten. Den eneste bedre pianolyden jeg har i min samling er på McIntosh sin referanse DVD-audio i 24bits og 192khz-oppløsning. Hva gjelder cd er dette toppklasse.
Når det gjelder Schiffs prestasjon er jeg full av beundring. Min egen karriere som pianist stoppet etter 3 første satser av opus. 2 nr. 1. i f-moll og tre satser av opus 2. nr. 2. i A-dur. (og selvfølgelig den obligatoriske 1. sats av Måneskinn-sonaten 1. sats, som 12-åring på musikkskolen.)
Når Geir Henning Braaten satte meg på Hanon og Czerny 1. semester på musikkhøgskolen var min motivasjon brutt sammen.
Nå er ikke den tekniske prestasjonen hovedtema når man snakker om disse topputøverne, men snarere hvor mye mening, musikalitet, kraft og melodi de klarer å få ut av de gitte forutsetninger Beethoven en gang på genialt vis kreerte.
Jeg leste i en anmeldelse at Schiff er god på de ukjente men faller gjennom på de "store" sonatene. Så langt som jeg har hørt kunne jeg ikke vært mer uenig. Ta f.eks. opus 53, og 106. Enorme verk. Og fantastiske tolkninger. Fraseringer, tyngde, bruk av rubato, tempi. Alt føles naturlig og helt som det skal være. Det må rett og slett anbefales og høres!
En av mine favoritter blant disse 32 sonatene, er opus. 110. Jeg er veldig svak for Gilels' sin meget romantiske tolkning. Den er lys, dramatisk og han tar den tiden som kreves på sistesatsen i recitativo-delen. Der Gilels tar seg god tid i romantisisme er Schiff mer rett fram, ja kanskje mer wienerklassisk i sin tolkning. Men i slike "favoritt"-tilfeller er det bare å velge den man føler for til enhver tid. Schiff er også i opus 110 seriøs og i kontakt med materialet. Fugene er veldig fint artikulert, det er nesten så man begynner å lure på om Beethoven hadde hentet deler av det fra Bach idet man hører Schiff rulle opp disse partiene. Inntil de kraftige sforsandoene med oktaver i bassen bekrefter at: nei; det er nok Beethoven...
Det jeg har hørt så langt av Schiff er stort, det er akkurat passe brilliant, men hovedsaken her er: det er Beethoven. Schiff nesten tilintetgjør til tider de par hundre årene, de ulike instrumentene, at dette er 1-ere og 0-ere på en cd-plate, en dac og gjennom noen papp og aliminiumselementer, og tar oss direkte inn til det som KANSKJE var noe av det Beethoven ville vi skulle oppleve da han skrev ned disse fantastiske verkene.
Var det ellers noen som hadde noen meninger om denne syklusen? ;D