Det er særs sjelden jeg leser noe i Nordlys, men jeg er helt på linje med Egon Holstad når det gjelder den forestående julebordsesongen.
Det kommer til å bli helt jævlig !
Vi bør grue oss
Julebordssesongen nærmer seg ubønnhørlig, og akkurat som tidligere år er det bare å begynne å grue seg med én gang. Eneste forskjellen er at i år har du enda en faktor du må grue deg til, som ikke eksisterte forrige gang du skulle på julebord.
Som om det ikke er nok med at du skal spise «juletallerken» som syder og forringes i varmebad mens sjefen din holder en altfor lang tale om bunnlinje og nødvendigheten av å stå sammen. At det må skjæres ned, men at ledelsen likevel spanderer maten, mens det ikke blir julegaver i år, samt at drikke og dessert må kjøpes med cash i baren.
Eller kanskje du også i år skal utfordres sosialt til å delta på bading i stamp i rurale omgivelser med fulle kolleger? Det er nemlig noen, overraskende mange faktisk, som mener at det å være halvnakne i lag i varmt vann er toppen på lykke og et fremtidig bedre arbeidsmiljø; ikke spør meg hvorfor. Jeg aner ikke hvorfor.
Eller kanskje du og dine kolleger skal rømme byen? Dette for angivelig å styrke samholdet, noe som i praksis betyr at du havner på en fest helt skrellet for rømningsmuligheter. For eksempel på en båt eller i en fjellandsby. Et slags alkoholmarinert Alcatraz, der du også kan ta gift på at noen kreative mennesker, selvsagt i den beste mening, har laget quiz, som mest sannsynlig er altfor langtekkelig, og med altfor høy vanskelighetsgrad. Vi snakker tross alt om et publikum som i denne sammenhengen har problem med å skille samboer fra kollega, enn si himmelretningen i det rommet de befinner seg. Da vet de heller ikke hvilket land Ulan Bator er hovedstaden i.
Alle de ovennevnte faktorene bør du selvsagt se opp for. Men det er ingenting som er mer krevende enn når noen skikkelige ildsjeler, med de beste intensjoner, har lagt seg ordentlig i hardtrening, jobbet intensivt på fritiden og laget en sang (eller gjerne flere). Og i år kommer dette til å ta nå helt nye høyder/lavmål, og jeg kan allerede røpe hva det blir:
Julebordet ditt, som flere sannsynligvis allerede gruer seg masse til, kommer etter all sannsynlighet til å forpestes av en eller flere avarter og varianter av Ylvis-brødrenes byllepest av en låt om hva reven sier. Sann mine ord, read my lips og husk hva jeg sa. Aldri før har du opplevd å ha mer lyst til å drikke deg i hjel på akevitt enn du kommer til å ha når sjefen din, eller noen i festkomiteen, har laget en cover av «The Fox». Låten vil da omdøpes til «What does the boss say?», «What does the Cock say?» og uendelig mange andre varianter.
Og det er selvsagt ikke Ylvis-brødrene eller de musikalske våpendragerne i Stargates feil. De har jo bare truffet maksimalt i markedet med en video og en låt som appellerer til akkurat de samme nervene som vi så rørte seg med andre familiære fenomen som «Macarena», «Fugledansen», «Scatman (Ski Ba Bop Ba Dop Bop)», «Gangnam Style», «OL-floka» og hva de nå heter alle tullelåtene som har absolutt ingenting med ordentlig musikk å gjøre.
Og jeg kan allerede høre hylekoret av folk som mener dette er snobbete å mene. Men det er ikke det som er poenget mitt heller. Poenget er derimot at jeg blir helt matt når representanter for Music Norway i fullt alvor påstår at Musikknasjonen Norge har masse å lære av denne farsotten. At nå må vi suge på denne pastillen, nå må vi flyte videre på bølgen av suksess fra denne dyremusikksketsjen.
Vel, det er ingenting å ta med seg videre, annet enn å konstatere at popmusikkens veier er dæven så uransakelige. Sjansen for å lage en ny The Fox-suksess er lik null. Så til alle dere håpefulle der ute, som går svanger med et ønske om å bli popstjerne, som formelig brenner etter å legge verden for deres føtter og som håper å bli det nye The Beatles eller den nye Justin Bieber:
Fortsett å øve. Fortsett å skrive låter du tror du selv ville kjøpt. Fortsett å ta musikk noenlunde på alvor, og gjerne med masse humor, for all del. Men ikke ta på deg et dyrekostyme, for så å lage gutturale lyder, og ikke ta opp forbrukslån på en million dollar for å lage en video til det.
For da ligger dessverre dine musikalske ambisjoner på akkurat samme nivå som den overivrige kollegaen din som akkurat nå sitter og snekrer på en crazy og ellevill versjon av «The Fox».
Med mindre ditt ønskede publikum er stupfulle, rallende og gapskrattende nordmenn med slips rundt hodet og lunken riskrem med rødsaus rennende nedover finkjolen.
Valget er ditt.
Det kommer til å bli helt jævlig !
Vi bør grue oss
Julebordssesongen nærmer seg ubønnhørlig, og akkurat som tidligere år er det bare å begynne å grue seg med én gang. Eneste forskjellen er at i år har du enda en faktor du må grue deg til, som ikke eksisterte forrige gang du skulle på julebord.
Som om det ikke er nok med at du skal spise «juletallerken» som syder og forringes i varmebad mens sjefen din holder en altfor lang tale om bunnlinje og nødvendigheten av å stå sammen. At det må skjæres ned, men at ledelsen likevel spanderer maten, mens det ikke blir julegaver i år, samt at drikke og dessert må kjøpes med cash i baren.
Eller kanskje du også i år skal utfordres sosialt til å delta på bading i stamp i rurale omgivelser med fulle kolleger? Det er nemlig noen, overraskende mange faktisk, som mener at det å være halvnakne i lag i varmt vann er toppen på lykke og et fremtidig bedre arbeidsmiljø; ikke spør meg hvorfor. Jeg aner ikke hvorfor.
Eller kanskje du og dine kolleger skal rømme byen? Dette for angivelig å styrke samholdet, noe som i praksis betyr at du havner på en fest helt skrellet for rømningsmuligheter. For eksempel på en båt eller i en fjellandsby. Et slags alkoholmarinert Alcatraz, der du også kan ta gift på at noen kreative mennesker, selvsagt i den beste mening, har laget quiz, som mest sannsynlig er altfor langtekkelig, og med altfor høy vanskelighetsgrad. Vi snakker tross alt om et publikum som i denne sammenhengen har problem med å skille samboer fra kollega, enn si himmelretningen i det rommet de befinner seg. Da vet de heller ikke hvilket land Ulan Bator er hovedstaden i.
Alle de ovennevnte faktorene bør du selvsagt se opp for. Men det er ingenting som er mer krevende enn når noen skikkelige ildsjeler, med de beste intensjoner, har lagt seg ordentlig i hardtrening, jobbet intensivt på fritiden og laget en sang (eller gjerne flere). Og i år kommer dette til å ta nå helt nye høyder/lavmål, og jeg kan allerede røpe hva det blir:
Julebordet ditt, som flere sannsynligvis allerede gruer seg masse til, kommer etter all sannsynlighet til å forpestes av en eller flere avarter og varianter av Ylvis-brødrenes byllepest av en låt om hva reven sier. Sann mine ord, read my lips og husk hva jeg sa. Aldri før har du opplevd å ha mer lyst til å drikke deg i hjel på akevitt enn du kommer til å ha når sjefen din, eller noen i festkomiteen, har laget en cover av «The Fox». Låten vil da omdøpes til «What does the boss say?», «What does the Cock say?» og uendelig mange andre varianter.
Og det er selvsagt ikke Ylvis-brødrene eller de musikalske våpendragerne i Stargates feil. De har jo bare truffet maksimalt i markedet med en video og en låt som appellerer til akkurat de samme nervene som vi så rørte seg med andre familiære fenomen som «Macarena», «Fugledansen», «Scatman (Ski Ba Bop Ba Dop Bop)», «Gangnam Style», «OL-floka» og hva de nå heter alle tullelåtene som har absolutt ingenting med ordentlig musikk å gjøre.
Og jeg kan allerede høre hylekoret av folk som mener dette er snobbete å mene. Men det er ikke det som er poenget mitt heller. Poenget er derimot at jeg blir helt matt når representanter for Music Norway i fullt alvor påstår at Musikknasjonen Norge har masse å lære av denne farsotten. At nå må vi suge på denne pastillen, nå må vi flyte videre på bølgen av suksess fra denne dyremusikksketsjen.
Vel, det er ingenting å ta med seg videre, annet enn å konstatere at popmusikkens veier er dæven så uransakelige. Sjansen for å lage en ny The Fox-suksess er lik null. Så til alle dere håpefulle der ute, som går svanger med et ønske om å bli popstjerne, som formelig brenner etter å legge verden for deres føtter og som håper å bli det nye The Beatles eller den nye Justin Bieber:
Fortsett å øve. Fortsett å skrive låter du tror du selv ville kjøpt. Fortsett å ta musikk noenlunde på alvor, og gjerne med masse humor, for all del. Men ikke ta på deg et dyrekostyme, for så å lage gutturale lyder, og ikke ta opp forbrukslån på en million dollar for å lage en video til det.
For da ligger dessverre dine musikalske ambisjoner på akkurat samme nivå som den overivrige kollegaen din som akkurat nå sitter og snekrer på en crazy og ellevill versjon av «The Fox».
Med mindre ditt ønskede publikum er stupfulle, rallende og gapskrattende nordmenn med slips rundt hodet og lunken riskrem med rødsaus rennende nedover finkjolen.
Valget er ditt.
