-Jeg hadde stor glede av å tusje mine CD'er grønne på slutten av 80-tallet. Leste om dette i Stereophile og High Fidelity. Audioquest tusjpenn kostet ca 150.- og var veldig drøy. Jeg gikk lei før tusjen gikk tom. Fornemmet en ørliten lydeffekt og syntes dette var veldig spennende. Senere fulgte messing spikes, sorbothaneføtter, lavt rack, høyt rack, billig rack, dyrt rack, Q-dampers, ferrit-ringer, Shaktisteiner, plattformer, trillebår-slanger, squashballer, tennisballer, ullpledd i taket, antitstat pistol, antistat spray og mange andre greier. Har en hel kasse i kjelleren med remedier, som jeg ikke bruker lenger. De har kostet meg lite penger, gitt meg masse moro. Noe har også gitt bedre lyd, mens andre har vært tvilsomme. En interessant lærekurve, jeg ikke ville ha vært foruten. Å lese om det i tidsskrifter og dele erfaringene med likesinnede her på Sentralen har forsterket gleden min med denne hobbyen. Jeg husker det var litt kult å bli betraktet som hi-fi nerd, det var liksom min greie. Etter 30år er jeg blitt mer garvet. Har bedre råd og mindre tid. Hender jeg mimrer tilbake til oppstartsårene. -Gleden med å holde på, og å oppdage ting, var større da.
Jeg har en venn som er lidenskapelig fisker. Sitter innen om vinteren og lager egne fluer og sluker, han har kostbare stenger og sneller. (Forholdet mellom antall sluker og fanget fisk er sikkert 100:1, så mesteparten av utstyret er sikkert bortkastet, målt i fangst). Han leser tidsskrifter/ser film om andres reiser til eksotiske fiskemål, deltar på nettdebatt. Når han legger i vei, så har han en betydelig oppakning og utstyrsmengde. De fikk sikkert bra fangst før i tiden med en bambusstang og mark på kroken, uten at jeg har behov for å peke nese til han av den grunn.