Som selverklært ignorant lever jeg godt med at det er mange musikere som har gått under radaren i mange år. Men at en som har holdt på i flere tiår, og som spiller sax slik jeg liker det, har forblitt ukjent for meg så lenge, er litt rart. Litt i samme gate som Ben Webster, Zoot Sims og tildels Stan Getz, er
Scott Hamilton. Og han har spilt inn plater i bøtter og spann, og holder på fortsatt. Her er det rett-frem jazz, melodiøst og uten flere blåsere som gjør sitt beste for å overdøve hverandre.
Den gang jeg drev med inntektsgivende aktiviteter var det denne type musikk som fikk hvilepulsen ned når ting ble litt for hektisk.
Ett album som eksempel på god sax-jazz