Det er nesten så eg får lyst til å skrika ut «Hjelp, er det ein filosof i salen? Eller ein teolog?»
Når er nokon skuldig? Er det utelukkande eit ord som speglar retten si talehandling ved å døma? Eller har er eit menneske skuld i eit brotsverk i den augneblinken det bryt lova?
Retten «finn» det for bevist at han er skuldig, men det som er bevist (vist fram) for retten er jo kva han har gjort. Eller snarare at han har gjort noko som kan reknast som eit lovbrot.
Er det dimed retten si fortolking av kva han har gjort som gjer han skuldig, eller slår retten berre fast ei kjensgjerning, slik at samfunnet (Kriminalomsorga) kan straffa?
Nei, dette vert for vanskeleg. Kanskje vi skulle hatt ein som syslar med teoretisk fysikk, som kunne seia eitkvart om tid og kausalitet.
For det første synes jeg dette innlegget er veldig fint, for det andre deler jeg etisk intuisjon om det, for det tredje er jeg ikke jurist, for det fjerde er jeg ikke filosof, for det femte kommer jeg sikkert til å sarve ihop juss og etikk til ei røre, og svare både sjuskete og ukomplett. Men, det er sånn vi spiller hverandre gode, bygger stein på stein sammen og blir klokere.
Jeg tenker skyld er knyttet til gjerningen og gjerningspersonen. Den ene faktoren er objektiv straffbarhet, altså at det er begått en handling som bryter mot en lov/straffebud. Juridisk sett er det lovteksten som bestemmer skyld og straff. Etisk tenker jeg det må være begått en handling som er til skade eller ulempe for en annen. Det må ikke foreligge noen straffrihetsgrunner juridisk sett, eller faktorer som kan rettferdiggjøre handlingen etisk sett. For de fleste lovbrudd kreves det forsett eller uaktsomhet for at handlingen skal kunne straffes. Det tenker jeg også må gjelde, i hvert fall er naturlig å tillegge betydelig vekt, i en etisk vurdering.
Så kommer man til den andre enden, det offentliges inngrep overfor gjerningspersonen. Her har vi en lang rekke av inngrep, fra siktelse til tiltale til domfellelse. Og lurt innimellom der, maktmidler etter straffeprosessloven. Alt dette veies opp mot både alvorlighetsgrad og sannsynlighet/sannsynlighetsovervekt med forskjellige terskler. For varetektsfengsling spiller også forhold som gjentakelsesfare, bevisforspillelsesfare og unndragelsesfare inn i vurderingen. Alt dette er og blir nye handlinger, potensielt skadelige, fra staten, mot den mistenkte/gjerningspersonen. De etiske overveielsene gjøres dermed om mistenkte/gjerningspersonen av staten, gjennom påtalemyndigheten og retten. Det er inngripende tiltak, som potensielt kan påføre stor skade på mistenkte/gjerningspersonen, i mindre grad fornærmede i saken, i en betydelig grad også pårørende. Det er her vi får et behov for selvpålagte begrensninger.
Skyld følger en handling. Straff og andre inngrep må begrenses, ikke etter skyld eller klanderverdighet av handlingen alene, men også etter krav om sannsynlighetsovervekt med varierende terskler etter de forskjellige inngrepene.
En skyldig kan frikjennes. En uskyldig kan dømmes og straffes. Begge deler er feil, men den ene nok mer alvorlig enn den andre.
Jeg synes ikke dette er så veldig vanskelig, men jeg synes heller ikke jeg er så ryddig i å tenke og skrive om det at jeg tar jobben som dommer.
www.dagbladet.no
rett24.no
