RSD, tull, tøys, ingen av delene, eller begge deler?

Tenkte temaet fortjener en tråd, og starter med en plate jeg kunne tenkt meg som eksempel.

John Frusciante/ To record only water for ten days, gitt ut i 3000 eksemplarer. I dag, dagen etter RSD, finner jeg 46 eksemplarer på ebay, og 15 på discogs. De fleste ligger og nikker rundt tusenlappen, dyreste på discogs er 250 pund. Sluppet i går, prisforlangende opp til 3000,- for en limitert utgivelse i dag. Åpenbart kjøpt for videresalg.

Tjener vi som kjøper plater til eget bruk på det? Tjener platebransjen som helhet på det? Tjener eeegentlig de fysiske platebutikkene på det (de som skulle ha førsteretten før det ble tillatelse til 'restesalg' på nett)?

Jeg vet sannelig ikke hva jeg mener annet enn at det føles rart, og inviterer med det til debatt...

Personlig syns jeg ikke noe om RSD lenger. Handler ikke om å holde fysiske butikker i live mer, kun spekulasjon og er kunstig skapt marked, mener jeg.

RSD har nok utspilt sin rolle der det ut til ja.

Antonsen skrev:

RSD har nok utspilt sin rolle der det ut til ja.

Klikk for å utvide...

Litt som Airbnb som ble starta av noen studenter som leide ut luftmadrasser når noe stort skjedde i byen.
Når er Airbnb en mastodont som driver studenter ut fra sine boliger

Kanskje du skulle begynne med å fortelle hva i all verden RDS er?

Record store day. Platebransjens egen lille Black friday....