NYHETSANALYSE: Menneskeheten var i ferd med å gjøre noe umenneskelig. Nå er vi på vei mot noe mye farligere.
Kanskje var dette selve øyeblikket der vi gikk fra én tidsalder til en annen:
Stephen Miller, Donald Trumps visestabssjef, stirret hardt inn i kameraet. 2026 hadde så vidt begynt. Trump hadde akkurat angrepet Venezuela og truet med å overta Grønland. Til CNN forsøkte Miller å forklare noe av baktanken.
– Du kan snakke så mye du vil om internasjonale høflighetsfraser og alt mulig annet. Men vi lever i en verden – den virkelige verden – som styres av styrke, som styres av makt,
sa Miller.
Og la til:
– Dette har vært verdens jernlover siden tidens begynnelse.
Stort tydeligere kunne han ikke utformet Donald Trumps doktrine. Nå er det, i Millers øyne, den sterkestes rett som gjelder. Konsekvensene kan bli enorme.
Ikke bare for hvordan verdens land forholder seg til hverandre, men også for hvordan vi som mennesker gjør det.
Menneskerettighetene er i hovedsak en moderne myte. Det er noe vi har skapt til tross for menneskets iboende kraft, evne og vilje til å påføre hverandre stor skade når det tjener vår egeninteresse. Der har Miller helt rett. Verdens «jernlover» har vært preget av brutalitet og blodige oppgjør. Menneskerettighetene ble til nærmest i strid med den menneskelige evnen til å drepe hverandre.
Evolusjonsbiologer som
Richard Wrangham og
David Buss viser at kapasiteten for dødelig vold ikke er et moderne avvik, men en del av menneskets evolusjonære arv. Arkeologiske funn dokumenterer organiserte massakrer tusenvis av år før staten oppsto. Historikere og statsvitere peker samtidig på at volden først avtar når den bindes av institusjoner, regler og maktmonopoler.
90-tallsnostalgi
Det er derfor menneskerettighetene – i moderne forstand – er så unike. De ble løftet opp til et globalt nivå først i etterkrigstiden, i kjølvannet av holocaust, massakrer og enorme lidelser. I ruinene etter andre verdenskrig fant kloke hoder ut at «aldri mer» var noe som krevde regler, organisasjoner, politisk vilje og håndhevelse.
Resultatet var
verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948. Og en rekke traktater i tiårene som fulgte.
Nå er nesten alle som opprettet dette systemet, forsvunnet ut av tiden. Samtidig er lærdommen deres også i ferd med å forvitre. Men det er ikke så lenge siden den levde i beste velgående.
1990-tallet var preget av Tamagotchi, usmarte telefoner og Dawson’s Creek. Spice Girls, kneppebukser og discman.
Og, for mange, en veldig stor tro på fremtiden.
Sovjetunionen hadde falt. Verden var midt i en demokratisk bølge som hadde begynt med Portugal i 1974 og som senere skyllet over Sør-Amerika, Asia og Øst-Europa.
Troen på demokratiet var så sterk at den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama snakket om
«historiens slutt» – at mennesket hadde nådd et punkt der det liberale demokratiet var en slags endestasjon.
Og så begynte tilbakegangen.
Sosiale medier skaper nummenhet
Kanskje var terrorangrepene 11. september 2001 et vendepunkt. USA reagerte med enorme brudd på både menneskerettighetene og folkeretten. Mistenkte ble stuet vekk og torturert i hemmelige fengsler. Afghanistan og Irak ble invadert. Tilliten til USA ble kraftig svekket. Samtidig vokste diktaturer som Kina frem og tok stadig større politisk plass på verdensarenaen.
Resultatet? De siste 20 årene har demokratiet som styringsform vært på tilbakemarsj, ifølge tankesmien
Freedom House. Andre organisasjoner bekrefter tendensen. Verden blir stadig mer autoritær og stadig mindre fri. Menneskerettighetene, som mange i Vesten trodde skulle være «universelle», svekkes i samme takt.
Noe av dette skyldes USA og Vestens manglende evne til å kjempe for å ivareta det som ble bygget opp i etterkrigstiden. Men det er også andre årsaker.
FN er blitt tungrodd og utdatert fordi organisasjonen fortsatt er bygget opp rundt den globale maktbalansen slik den så ut i 1945.
Nylig advarte FN-sjef António Guterres om hvordan menneskerettighetene er
«under angrep» over hele verden. Men han roper ut i et stadig større tomrom.
Organisasjonen han leder, er i stor grad tannløs i møte med denne utfordringen. FN-systemet trenger reformer, men de fem landene med vetomakt i Sikkerhetsrådet nekter å gi fra seg denne makten. Da står systemet stille.
En annen årsak til tilbakegangen kan være
nummenheten mange føler på etter å få verdens lidelser servert i en konstant strøm gjennom sosiale medier. Vi blir så overlesset med krig, lemlestelser og død at det kan gjøre noe med empatien.
Du må ikke sove
Samtidig ser vi hvordan økonomisk uro og fremtidsfrykt i vestlige land gir grobunn for høyreradikale og nasjonalistiske bevegelser. Politiske ledere i flere vestlige land – ikke minst USA – snakker nå nedsettende om hele folkegrupper på en måte som ville vært utenkelig for bare et tiår siden.
Donald Trump la nylig ut en
rasistisk video av Barack og Michelle Obama som aper. Han omtaler fattige land han ikke liker, som «shithole countries». Flere ganger har han antydet at enkelte grupper mennesker ikke er mennesker.
– Det er den type språk vi ser i land før de opplever etnisk vold eller til og med folkemord. Det er den type språk vi ser når autoritære bevegelser kommer til makten,
sier statsviteren Brendan Nyhan til den amerikanske nyhetstjenesten PBS.
Kombinér dette med en utenrikspolitikk definert av styrke og makt, slik Stephen Miller beskriver det, og du ser antydningen av en ny verden.
«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv,» skrev Arnulf Øverland i diktet
«Du må ikke sove» fra 1936. Det var en advarsel om hva som kunne komme som et resultat av nazismens ideologi i Europa.
90 år er gått. Menneskerettighetene er tuftet på empati. Og empati er det liten plass til i en verden styrt av jernlover.
NYHETSANALYSE: Menneskeheten var i ferd med å gjøre noe umenneskelig. Nå er vi på vei mot noe mye farligere.
www.aftenposten.no
inyheter.no
www.aljazeera.com
www.cameronjournal.com
www.vg.no
www.whitehouse.gov
