En slags konklusjon
Vis vedlegget 1183170
En ny labdag i går bekreftet mye av det jeg hørte dagen før. E-800 er tilbake på benken. Her skal jeg prøve å forklare hvorfor.
Men først. E-5000 er en rå forsterker. Kvalitetsmessig og lydmessig, helt på høyde med E-800 og mange, mange andre forsterkere. Faktisk tror jeg man må lete ganske godt for å finne en så kraftig forsterker som låter som denne. Den er dynamisk og varm og gøy. Men den er ikke helt for meg. Ikke i mitt oppsett. Det kan åpenbart være - og er - perfekt i andres oppsett.
Så, hvorfor ikke perfekt for meg? Den enkle forklaringen først: smilekurven i frekvensresponsen. Jeg skrev tidligere at den har mer å by på i bunnen. Det har den virkelig! Jeg har aldri hatt et slikt basssnivå hos meg med AN-E, noensinne. Tror ikke jeg har hatt det uansett høyttaler og forsterker. For de som aldri får nok bass, er dette forsterkeren å sjekke ut. Men den legger altså ikke bare til i bassen, også diskanten er til dels mye tydeligere. Dette er jo - bokstavelig talt - musikk i manges ører og jeg skrev selv at jeg var ute etter litt mer bass. Men for meg er det noe med konturen i bassen som ødelegger. Plutselig låter ikke lenger bassgitaren slik jeg vet at bassgitar låter. Det låter mer som om noen har skrudd på loudness-knappen. Eller en sub som tar for mye plass i lydbildet. Det kan være fryktelig gøy, men det låter sjeldent mer ekte. Noe av det samme skjer i diskantområdet - det låter mer oppløst og mer detaljer dukker opp, men stemmer låter tynnere og mye av lydbildet er hakket mer slitsomt. Dette merkes spesielt sammen med DP-450. For mindre oppløste høyttalere kan dette sikkert være gull.
Så til den ikke fullt så enkle delen av forklaringen. Det er en annen forskjell mellom E-5000 og E-800. En forskjell som ikke er så lett å forklare. En forskjell som ikke alle kjøper i like stor grad som den første, men som for meg er noe jeg aldri kan velge bort. Og dette kommer nok ikke som en overraskelse for de av dere som har prediket klasse As fortreffelighet: det er mer nerve i E-800s lyd. Et fryktelig diffust ord i denne sammenhengen, likevel det eneste riktige. Nærvær er et annet passende ord. E-800 åpner opp lydbildet. Med Diana Kralls Live in Paris føler man at man er tilstede mellom musikerne på scenen, jeg ser dem for meg. Det er mer plass mellom de ulike elementene og lydene i musikken. Likevel henger det naturlig sammen. Naturlig er et nøkkelord her, tenker jeg. Lyden fra E-800 er mer menneske. Lyden fra E-5000 mer en musikkboks. E-800 tegner opp et mentalt bilde av musikerne foran meg. En liten fotnote til slutt: det er selvsagt snakk om nyanser heller enn store forskjeller - som denne teksten kan gi inntrykk av, som det alltid er i slike prisklasser, men likevel mer enn store nok når jeg skal velge mellom dem.
Så til DP-450. Her er jeg betraktelig mye mer usikker. Førsteinntrykket var at denne var noe lys i uttrykket. Samtidig hørte jeg med en gang at den likevel gjengav bass og mellombass på en fryktelig fin og naturlig måte. Ja, hele frekvensområdet var naturlig og fint. Her opplever jeg at diskanten er på riktig side av kanten - det oppløste er vakkert og godt å høre på. Detaljene som kommer frem ødelegger ikke for helheten, men gjør det heller mer spennende. Og så er det jokeren, da: denne CD-spilleren og dacen er så frisk i dynamikk og transienter, rytme og fart at en skulle trodd at den kom fra et helt annet øyrike i en helt annen del av verden enn det den faktisk gjør. Makan til PRAT i en gang har jeg sjeldent vært borti! Det er sånn at det er vanskelig å stoppe musikken og umulig å stoppe foten. Denne spilleren er MYE gøy!
Synes PS Audio beskriver det fryktelig godt her:
https://www.psaudio.com/blogs/pauls-posts/prat
Accuphase DP-450 har det. For ikke å snakke om Accuphase generelt.
Og E-800 er jo ikke akkurat så ille å se på, den heller…
Vis vedlegget 1183172
Vis vedlegget 1183174
Vis vedlegget 1183173
Vis vedlegget 1183171