ptb`s vinylverden

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Det er nok flere åpne huller der må vite. Gillan solo + BS m/Gillan, et par av Glover solo, Episode Six, Aston-Paice-Lord for å nevne noen.
    Men, de fleste er av ulike årsaker uinterresante for meg.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    David Coverdale

    1764513965898.png


    Når Coverdale nå offisielt har uttalt at nok er nok er det kanskje passende i disse førjulstider å dra litt snerken av hans lange karriere. I hvert fall det som i min «bok» er den interessante delen.
    Så – i lett kronologisk rekkefølge kommer mine høyst subjektive meninger om hvert enkelt album nå utover i førjulsdagene.
    Kommentarer og innlegg som er on-topic ønskes velkommen

    I dag en kort innledning.

    David Coverdale startet sin karriere i 1966 og var vokalist i forskjellige, ikke veldig kjente band frem til 1973. Et av bandene var The Government, som tilfeldigvis var oppvarmingsband for Deep Purple i den fasen de var på utkikk etter en erstatning for Rod Evans. Jon Lord reflekterte over Coverdales vokal og gav han sitt tlf.nr. og fikk Coverdales kontaktopplysninger. Noe mer kom det ikke ut av det den gangen.

    Men, når Gillan skulle erstattes viste det seg at et par av ønskene de hadde høyt på listen (bl.a Paul Rogers) takket nei. De oppfordret da interesserte til å sende inn demotape via en annonse i Melody Maker. Coverdale var en av mange som gjorde det. Som Coverdale selv fortalte så hadde han ikke noe tro på å bli valgt til vokalist i DP, men kanskje kunne han få en annen form for kontakt eller kontrakt med plateselskapet. Coverdale jobbet da som selger i en butikk for herreklær.

    1764514098701.png

    Som historien viser så ble Coverdale kalt inn til audition, og fant tonen da Blackmore spurte om han kunne synge ballader. Coverdale fremførte da Yesterday av The Beatles, og jobben var hans – under en forutsetning av at han endret på utseende og klesstilen. Han hadde da kortere rufsete hår, bar tykke, stygge briller og var smålubben. Coverdale aksepterte og etter litt tid fremsto han som den vi etterhvert ble kjent med.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Burn
    IMG_5062.JPG


    I September 1973 dro MkIII, som nå også besto av Glen Hughes, til Clearwall Castle i Gloucestershire for å fortsette å skrive og spille inn det neste albumet, etter at en del allerede var gjort hjemme hos Blackmore. I tillegg til Blackmore var både Hughes og Coverdale nå aktivt med i komposisjoner – og Coverdale med ansvar for tekstene.

    Innspillingen startet i november og de valgte å dra til kjente omgivelser. De valgte det samme hotellet i Montreux der de hadde spilt inn Machine Head.
    Albumet fikk etter hvert navnet Burn – og plata ble utgitt februar 1974. Blackmore hadde initiert at han ønsket å dra DP i en mer bluesy retning – og sånn ble det også tildels. Men noen av låtene dro også i en mer funky retning – preget av Hughes. Albumet bærer også preg av at Lord før første gang på et album benyttet synthesizere i tillegg til Hammond – og at DP for første gang hadde 2 vokalister. For de aller, aller fleste var dette også første gang de hørte Coverdale.

    Burn: For en åpningslåt. Wow. Riffet visstnok inspirert av Gershwin’s Facinated Rhythm. For et tempo, for et trøkk – og for et samspill mellom Lord og Blackmore også mht de klassiste elementene i soloene. Coverdales vokal passet prefekt. Denne låta hadde ikke fungert med Gillan.
    Might just take your life: Litt “kjedelig” låt er min mening.
    Lay Down, Stay Down: Litt “masete” og ei låt jeg aldri har fått helt tak på.
    Sail Away: Ikke noe stor låt dette heller, men helt grei med litt suggerende preg.
    You Fool No One: Helt ny rytme til DP å være, men låta fungerer. Bra driv.
    What’s going on here: En av de bedre og mer blusey låtene på albumet.
    Mistreated: Egentlig en «overligger» som Blackmore ønsket å ha med på Who do we… men Gillan skrev aldri noe tekst. Det gjorde derimot Coverdale. Hærlig suggerende låt.
    ‘A’ 200: Instrumental som kanskje minner mer om en jam enn en komplett låt.
    Coronarias Redig: Denne instrumentalen var eneste innspilte som ikke ble med på albumet. Kom ut som B-side på singlen Might just take your life og senere på re-issue CD. Veldig funky rytme, men mye bra gitar av Blackmore. Et par melodilinjer er lett gjenkjennelige som gjenbrukt på Rainbow’s Catch the Rainbow.

    Alt i alt en ok plate, selvom jeg synes den er mer ujevn enn de forrige DP utgivelsene. Reddes av Burn og Mistreated som også står igjen som klassikere.
     

    motoren

    Æresmedlem
    Ble medlem
    13.01.2007
    Innlegg
    25.826
    Antall liker
    46.224
    Sted
    Flekkefjord
    Torget vurderinger
    30
    God formiddag ptb :) Beste fra purple i min bok og det var den første lp platen jeg fikk i 74 hvis jeg ikke husker feil.
    Ha en fin dag buddy

    mvh
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Mer Coverdale om kort tid, men først en liten statusoppdatering mht ulike rykter om årsaken til at Blackmore's Night på kort varsel innstilte alle planlagte konserter i november og desember.
    Her en uttalelse som Blackmore selv har kommet med:

    Ritchie would like to explain his reason for having to cancel the recent shows.

    "Very quick history, for those who have nothing better to do: I have a long history of lumbar and neck herniated discs. Consequently, I would have back injections before a tour to help me over the pain. Recently, I have acquired debilitating migraines. They come and go very quickly. When I see the visual disturbance of these ocular migraines, I know they are coming.

    When we did the long drive from Pennsylvania to Newton NJ we were booked into a hotel that had a wedding party going all night in the corridors. There was no heat in the room and the sheets were still damp. Which I assume culminated in me having a severe migraine attack. I couldn't stop vomiting. The room wouldn't stop spinning and I was extremely dizzy to the point of not being able to stand. Ambulance was called. I was taken to hospital and they gave me CAT scans and other tests. They were very gracious. The doctors came to the conclusion that my official diagnosis was severe vertigo. The results of this went on for days on end. I am now following up how serious these migraines are with various doctors. When one tours, you have a lot of people who have to be healthy. Unfortunately, I was the one who got hit this time. Hope to see you all one day again when Im healthy.

    All the best,

    Ritchie, a guitarist "
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Stormbringer

    IMG_5063.JPG


    Nok et album der albumnavnet og åpningssporet bar samme navn. Dette var MkIII’s andre album - utgitt i november 1974. Her er låtene sterkere influert av Hughes og Coverdale og en bekreftelse på at den musikalske endringen man opplevde med Burn ikke var tilfeldig. For første gang i DP’s historie var ikke Blackmore kreditert alle låter på en utgivelse (Holy Man og Hold On). Blackmore hevdet at det kun var tittellåten og Soldier of fortune han bidro noe særlig med, og sa på sin flåsete måte at han spilte inn mesteparten kun ved å bruke tommelen – og stort sett ikke vær tilstede i studio i sammen med de andre. Han hadde ikke sans for den musikalske retningen DP hadde tatt – og resten av den historien er jo kjent.

    Tar ikke for meg låt for låt her, men fremhever:

    Stormbringer: I starten på låta skal vistnok Coverdale si de samme baklengsfrasene som Linda Blair uttalte i Exorcisten. Hærlig driv i låta. Det låter som DP. Lord ”leker” med synth og Blackmore leverer en bra solo. Coverdale’s vokal passer godt inn i lydbildet.

    Lady Double Dealer: Også en låt med bra driv, hvilket også kan sies om High Ball Shooter og The Gypsy.

    Soldier of fortune: En alldeles nydelig låt Coverdale og Blackmore skrudde sammen det der.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Come Taste The Band
    IMG_5064.JPG


    Blackmore hadde som kjent sagt takk for seg og DP hadde etter hvert funnet en god erstatning i Tommy Bolin. Visstnok også etter en anbefaling fra Blackmore, så nå var DP MkIV et faktum.
    Den musikalske retningen ble ytterligere forsterket og noe endret med fraværet av Blackmore, og Bolin tok en stor rolle i skrivingen, hvilket høres.

    Coverdale uttalte at han var litt overrasket når han kom inn i DP og fant ut at det var et no-drug band der medlemmene fortrinnsvis kun drakk øl. Hughes var litt mer åpen for andre rusmidler og fant fort en svirrebror i Bolin som tok det meste som ble bydd frem. Heroin- og kokainmisbruket deres ble etter hvert et problem både mht innspilling av albumet og den påfølgende turne. Crewet prøvde å hindre tilgangen til dop, men lyktes kun delvis med det. Hughes måtte inn til avrusing og bidro derfor ikke like mye som tiltenkt under innspillingen, og Bolin måtte steppe inn og spille både bass og gjøre vokal på en låt.
    Albumet ble utgitt i november 1975

    Som et DP-album: Mnjæ, men sett som et album isolert – ja, temmelig bra.

    Kun Getting Together og Dealer som ikke helt holder mål. Den helt a-typiske This Time Around er et av høydepunktene, sammen med You Keep On Moving.
     
    Ble medlem
    06.04.2019
    Innlegg
    9.623
    Antall liker
    15.198
    Torget vurderinger
    2
    Alltid sagt at hvis de hadde byttet navn før Come Taste... så hadde plata fått en annen mottagelse, det er en fin plate det der, egentlig.
     
    • Liker
    Reaksjoner: ptb

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    ^ Ja, deler ditt syn på det. Dette var neppe noe Purple-fans'n hadde helt sansen for - historien og bandet's "arv", tatt i betraktning. Det gjenspeilte også mottakelsen plata fikk.
     

    Powerpoint

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    23.04.2003
    Innlegg
    7.912
    Antall liker
    15.053
    Come Taste The Band

    Som et DP-album: Mnjæ, men sett som et album isolert – ja, temmelig bra.

    Kun Getting Together og Dealer som ikke helt holder mål. Den helt a-typiske This Time Around er et av høydepunktene, sammen med You Keep On Moving.
    Her må jeg si meg rørende enig med deg ptb.
    For egen del kjøpte jeg nesten plata utelukkende pga. låten "You Keep on Moving".
    Den er herlig å spille "bælhøyt" som Sluket ville sagt det :D:cry:

    Etter dette albumet gav jeg dem opp for egen del, og sliter den dag i dag med å få fot for "Perfect Stranger" m.fl.
    Men se det er mitt luksusproblem.

    Takk for dine anekdoter, info og betraktninger rundt David Coverdales periode i DP.
    De fikk det ikke videre lett med Glen Hughes og Tommy Bolins inntreden i bandet 🤪
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Made In Europe

    IMG_5065.JPG


    DP var oppløst, men det var fortsatt stor interesse for bandet og musikken blandt fans'n. I et forsøk på melke kua, mens spekulasjonene rundt DP - hva nå? figurerte) fant plateselskapet ut at de kunne utgi et livealbum fra MkIII perioden.
    Dette ble utgitt i november 1976 med opptak fra Østerrike, Tyskland og Frankrike under turneen våren 1975, rett før Blackmore sluttet. Det var et ønske og en opprinnelig tanke fra plateselskapet om å få til noe tilsvarende som Made in Japan (derav tittelen), men de lykkes på ingen måte. Ikke minst ved at de nøyde seg med et single album, og låtene som ble valgt ut var kun fra Burn og Stormbringer. Albumet bærer også preg av en viss overdubbing i studio.

    Dette var jo lenge før det var mulig for allmenheten å høre liveopptak gjennom annet medie enn enkelte radiosendinger eller plateutgivelser. Så for de fleste var dette første mulighet til å høre MkIII og Coverdale live. Vokalisten gjorde etter min mening ikke skam på oppgaven, og kom også til sin rett live, og viste seg mer «stabil» enn det Gillan i perioder kunne være på scenen.

    Låtene:
    RB’s klassisk inspirerte åpning går rett over i Burn – og fullt trøkk. Deretter Mistreated som viste seg å være et perfekt livenummer der Blackmore kunne utfolde seg fritt.
    Videre, gjennom en ok Lady Double Dealer.
    Deretter You Fool No One, der Lord får leke seg litt under intro’n, Blackmore litt midtveis som også drar innom Blues og Paicy’s solo til slutt fungerer det. Albumet avsluttes med Stormbringer. Alt i alt et ok album jeg hører på tidvis.

    Det finnes også andre, både bootlegs og halv-offisielle live utgivelser som dekker tilnærmet de fulle konsertertene dette albumet ble satt sammen av.

    Live in Graz 1975 er ett eksempel. Live in Paris 1975 (hvilket jeg har) ett annet.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    David Coverdale White Snake

    IMG_5067.JPG


    Etter en tragisk konsert 15 mars 1976, mot slutten av UK-touren, gikk Coverdale av scenen i tårer og sa at nå slutter jeg. Selv om DP var mitt liv og gav meg mitt gjennombrudd var det nå umulig å fortsette. Lord og Paicy repliserte med at det er ikke noe band å slutte i. Vi har allerede bestemt oss for å legge ned bandet. Årsaken var Hughes og Bolin’s store rus-problemer. Offisielt var det slutt i juli 1976.

    Deep Purple var historie, men Coverdale hadde fått en navn sterkt nok til å trolig stå på egne ben. Sammen med sin gamle venn Micky Moody fikk han med seg Roger Glover og andre ikke fullt så kjente for å spille inn et soloalbum som kom ut i februar 1977.

    Albumet, White Snake fikk litt lunken og blandet mottakelse - og er litt "ujevnt". Coverdale har i etterkant sagt at det var et litt introvert album skrevet full av følelser i sammenheng med DP’s kollaps. Musikken og låtene var sterkt blues- og soulpreget, men samtidig gjenkjennede elementer slik vi hadde hørt deler av i hans periode i DP.

    Låter jeg trekker frem er:
    Lady - med bra driv
    Blindman - nydelig soul/blusey heavy-ballade som er høydepunktet på albumet. Mer dempet versjon enn den "tyngre" re-innspillingen som senere kom på Ready and Willing.
    Whitesnake - bra rock
    Sunny Days - med litt boogie-rock preg
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Last concert in Japan

    IMG_5066.JPG


    Utgitt i mars 1977. Dedikert til Bolin som døde 4 desember 1976, og er opptak fra MkIV’s siste konsert i Japan i desember 1975. Kun noen låter fra konserten ble valgt ut, og det resulterte i et singel album.
    Ikke helt bra dette, og kanskje et album man kunne blitt spart for. Lydopptaket som ble benyttet var opprinnelig tiltenkt en potensial video og ble hurtigmixet i studio. Mye tilsier at selskapets egentlige motiv ved å gi ut dette var av rent kommersielle årsaker. Bandets fremføring bar sterkt preget av Bolin som i forkant hadde tatt mye heroin og visstnok sovet i flere timer med venstre arm i klem, slik at den ikke fungerte noe særlig under konserten - og det høres godt på de fleste låtene.

    Egentlig ingen nevneverdige lyspunkter, snarere tvert imot.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Northwinds

    IMG_5068.JPG


    Coverdale startet å skrive låter til et nytt album rett etter utgivelsen av White Snake. I mars 1978 var det klart for et nytt soloalbum som fikk navnet Northwinds, eller North Winds som var opprinnelige tittel. Om White Snake albumet fikk litt blandet mottakelse så ble Northwinds mottatt på en helt annen måte, og det ikke uten grunn.

    Låtene spenner over et bredt register av soul, funk, blues og tyngre rock, og det er en mer "moden" Coverdale vi hører her.

    Jeg vil trekke frem Northwinds, Give me kindness, Time & again og Only my Soul som de sterkeste låtene. Sistnevnte er albumets sterkeste spor, og en av Coverdale’s bedre låter gjennom tidene. Vi skulle få mer av denne type låter i Whitesnake’s tidlige fase etterhvert.

    Til info så ble både White Snake og Northwinds utgitt i re-mastrede versjoner på vinyl i 2021. Verd å se etter som alternativ til originalpressinger.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    En regntung mandag, og jeg "tusler" litt videre i Coverdale's karriere.
    Kan kort også nevne at Coverdale, i sammen med en rekke andre musikere var med på Eddie Hardin’s konseptalbum Wizard’s Convention i 1976. Så er det nevnt.

    Men - våren 1978 var David Coverdales Whitesnake et faktum. Etableringen skjedde ikke lenge etter utgivelsen av Northwinds og med seg i starten hadde han musikere som hadde vært med som tour-band for å promotere Northwinds.

    Historien skulle etterhvert også vise at det kanskje var noen likhetstrekk mellom Coverdale og Blackmore.
    Aner vi at det første navnvalget til bandet hadde en form for referanse i Ritchie Blackmore’s Rainbow? På samme måte som med Rainbow mente selskapet at det var større sjans å bli lagt merke til om personen frontet bandnavnet.
    Som i Rainbow ble Whitesnake også gjennom årene preget av mye interne uenigheter og stridigheter mellom de ulike bandmedlemmene – og hyppig utskifting av besetning. Totalt var nesten 40 personer innom med ulik varighet.
    Som Blackmore, ønsket også Coverdale å ha kontrollen over «sitt» band.
    Coverdale ønsket også etter hvert å få et større gjennomslag i USA, akkurat som Blackmore presset igjennom med albumet Down to earth, og bandet endret etter hvert musikkstilen mer i retning av radiovennlig pop-heavyrock med referanse til band som bl.a. Foreigner, Bon Jovi osv.
    Som Blackmore var også Coverdale "flink" til å slenge med leppa og komme i tottene på andre musikere.

    Valget av bandnavnet Whitesnake er det knyttet litt ulike historier til, men det riktige skal være at det ble valgt etter låta med samme tittel fra det første soloalbumet. Teksten der kan jo indikere, som Coverdale også fleipet med, at det dreier seg om en bestemt kroppsdel :cool:.

    Albumet Snakebite.

    IMG_5069.JPG


    I april 1978 ble EP’n Snakebite gitt ut i UK, bestående av 4 låter. 2 måneder senere (juni 1978) ble den utvidet til en LP med same tittel, for markeder utenfor UK. Her var EP’n på side A og utvalgte spor fra Northwinds på side B.

    De 4 nye låtene var mer blues-rock inspirert enn mange av låtene fra soloutgivelsene hadde vært.

    Spesielt må man trekke frem den litt funkinspirerte bluesballaden Ain’t no love in the heart of the city. Det var egentlig ingen planer om å spille inn denne låta, som de hadde brukt under audition for rekruttering av bassist. Men da de ikke hadde nok andre låter, så ble den allikevel valgt. Og – for et «tap» om den ikke hadde blitt spilt inn. Dette ble jo en av bandets klassikere. Låta er forøvrig en ren coverlåt, opprinnelig skrevet av Bobby Bland.
     

    skranglefant

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    20.11.2015
    Innlegg
    3.103
    Antall liker
    5.517
    Sted
    Bartistan
    Sjekka min Northwinds (i ett ord) - mitt siste innkjøp i 79 og for hele10 spenn (som må ha vært på brannskadesalg ut fra prisen)
    Blir vaska og spilt snøggast råd :)
     
    • Liker
    Reaksjoner: ptb

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Trouble

    IMG_5070.JPG


    Ikke lenge etter utgivelsen av Snakebite ble det første fulle albumet Trouble utgitt i oktober 1978. Dette regnes av mange som Whitesnake’s debutalbum, og det var ikke mange «svake» spor her.

    I Europa ble albumet utgitt med hvitt cover:
    1765283273449.png


    mens US-utgivelsen hadde svart cover med litt annen layout:
    1765283366371.png

    Albumet jeg har avbildet er en remaster fra 2014, og den har en tredje variant av coverart.

    Allerede når Trouble skulle spilles inn var keyboardist fra Tour-bandet skiftet ut 2 ganger og nå var ingen ringere enn Jon Lord på plass.

    Coverdale har uttalt at albumtittelen ble valgt med bakgrunn i at hans første barn ble født under innspillingen. En del av tekstene til Coverdale bar klart preg av dobbelbetydninger i form av klare seksuelle hentydninger. Husker at vi i kompisgjengen som da var i “pubertal” ungdomsalder syntes det var litt kule tekster. Det same gjaldt ikke for Marsden, Moody og Lord som tidvis syntes det var litt pinlig å forholde seg til noen av de.
    Tekstlinjer fra Take me with you er jo et godt eksempel:
    Every time I see my baby home,
    I wanna kiss a little better so I get stoned.
    Gonna spread her pretty legs so I can see,
    Sweet lip honey be the death of me


    Låtene på Trouble var et snev tyngre heavy-rock enn tidligere. Selv om det på mange måter var Coverdales band gjorde de også plass til en ren instrumental i låta Belgian Tom's Hat Trick. Andre høydepunkter er tittellåta Trouble, Take me with you, Lie Down og The Time is right for love.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Lovehunter

    IMG_5071.JPG


    Utgitt i september 1979. Etter lanseringen ble det litt mas rundt coveret. Sarte sjeler hadde ikke helt sansen for nakne damer som satt skrevs over en slange. Selv om det kun var en tegning var det drøy kost for noen. Spesielt i USA der det ble satt en strategisk plassert sticker på coveret (se bildet under) og det ble gitt beskjed til plateforretninger i enkelte delstater at albumet ved salg i tillegg skulle emballeres i pose.

    1765360063395.png

    Det var Chris Achiellos som tegnet coveret, og på grunn av alt "stresset" var dette det siste han gjorde på mange år.

    Låtene på albumet bar preg av et band som hadde "satt" den musikalske retningen. Jevnt over et bra album, men jeg vil trekke frem klassikeren Walking in the shadow of the blues, den melodiøse Long way from home , Lovehunter, Rock´n´roll women og den korte rolige balladen We wish you well som høydepunktene.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Ready an´willing
    IMG_5072.JPG


    Utgitt mai 1980.
    I tillegg til at Jon Lord fortsatt var med, ble Dave Dowle, før innspillingen, erstattet av Ian Paice. Med 3 tidligere DP-medlemmer var jo nesten dette å regne som noe i retning av et Deep Purple MkV. – og det drøyde heller ikke lenge før spekulasjonene rundt dette startet. Dette var jo også i forkant av Evans´ "stunt" med etableringen av The New Deep Purple som endte opp i en domsavsigelse rundt rettighetene til band-navnet.
    Det ble som kjent ikke noe av noe Deep Purple reunion, og det skulle gå mange år før et Deep Purple MkV var et faktum.

    Musikken fortsatte i samme «spor» med en tydelig Whitesnake «sound». Flere sterke låter her også, som single-hit’n Fool for your loving, Ready an´ Willing, Ain’t gonna Cry no more og Black and Blue.

    Albumet inneholdt også en re-innspilling av Blindman, fra soloalbumet White Snake. Her, etter min (og manges) mening i en «langt» dårligere versjon. Den emosjonelle originalversjonen, sterkt preget av følelse og innlevelse, fremstår her i en «hardere» versjon. Men, misforstå meg rett – Blindman i denne versjonen er heller ingen dårlig låt.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Live in the heart of the city

    IMG_5073.JPG


    På 70- og 80-tallet måtte/skulle alle band med respekt for seg selv gi ut live-album. Så også Whitesnake. Det resulterte i et dbl-album utgitt i 1980 med opptak fra to konserter. Den ene (side 3 og 4) fra Hammersmith juni 1978 og den andre (side 1 og 2) fra Hammersmith i november 1980. I tillegg til Whitesnake-låter ble også 2 låter fra Coverdales periode i Deep Purple med.

    Jeg har alltid hatt sansen for live-album og det gjelder også dette, som jeg rater som et av de bedre live-album fra perioden.
     
    Ble medlem
    06.04.2019
    Innlegg
    9.623
    Antall liker
    15.198
    Torget vurderinger
    2
    Den 1978 konserten kom vel også ut på et eget album (Japan?) ? Mener jeg har den en eller annen plass..
     
    • Liker
    Reaksjoner: ptb

    HasseBasse

    OVK-Generalkonsul of Jutland :-)
    Ble medlem
    29.10.2016
    Innlegg
    10.910
    Antall liker
    29.276
    Sted
    Hjortshøj, Danmark.
    Torget vurderinger
    2
    Ikke mye Whitesnake her i boden.
    Bare 4 album, men fannt en annen variant av denne:

    L1030466.JPG


    Enkelt LP med bare 7 sanger.

    L1030467.JPG


    Resten er ikke mye å skrive om.....

    L1030468.JPG

    L1030469.JPG


    Den sisste liker jeg veldig godt. Mere rolig, ballade aktig men fantastisk lyd og stemning 🥰

    L1030470.JPG
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Come an´get it

    IMG_5074.JPG


    Besetningen var uendret for dette albumet som kom ut i 1981. Igjen var det duket for coverart-utfordringer for Whitesnake. Coveret var designet av Malcom Horton, som ønsket å gi det et seksuelt tilsnitt rundt temaet eple, slange, fristelse og forføring (kjent tema?) – og det fikk han til. Såpass at deler av coveret i USA ble endret, noe som også gjaldt senere re-issues. De som ikke vet hvilken del som ble endret kan jo studere dette UK/Europa coveret.

    Meget bra album, der jeg kun synes Hot Stuff ikke helt treffer. Høydepunkter er Come an´get it, Don’t breake my heart again, Wine women an´song og Till the day I die.

    Tidlig 1982 satt Coverdale Whitesnake på pause, da han ville fokusere på å ta hånd om sin syke datter.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Lander nok på Come an’ get it av de 4 der. Mye endret seg fra det albumet til Saints & sinners, hvilket jeg kommer inn på i morgen.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Saints & Sinners

    IMG_5075.JPG


    Det meste av albumet ble spilt inn i høsten 1981 og ferdigstilt og sluppet under høsten 1982.

    I januar 1982 satt Coverdale bandet på pause for å fokusere på å følge opp sin syke datter. Coverdale og enkelte bandmedlemmer hadde lenge stilt seg spørrende til hvorfor de ikke oppnådde større suksess i USA og hvorfor de generelt ikke tjente mer penger. De hadde solgt mange album i Europa og Japan og turnert hyppig med flere store konserter.
    Coverdale foreslo derfor å «sparke» Joe Colletta, som hadde fulgt med som manager fra Deep Purple. Slik ble det. Coverdale kjøpte seg og de øvrige medlemmer fri fra alle kontrakter og han ville «re-starte» bandet.
    Han brukte da også denne tiden til å vurdere bandets fremtid, da det hadde begynt å oppstå en del friksjon innad. For å markere at han ønsket full kontroll fikk alle medlemmene beskjed om at de i utgangspunktet var sparket. Coverdale hadde håpet at Paice og Lord ville være med videre, men kun Lord aksepterte.

    Saints & Sinners ble dermed utgitt med en besetning som ikke lenger eksisterte.

    Coverdale hadde også fått tilbud om å erstatte Dio i Black Sabbath, men avslo det da han ville fortsette med Whitesnake.

    Låtene på albumet fikk et litt mer blues-rock preg enn de foregående album. Alt i alt et bra album, men jeg trekker frem Victim of love, Crying in the rain, hit’n Here I go again og tittellåta Saints an´sinners som høydepunktene.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Slide it in

    IMG_5076.JPG


    Det skulle gå nesten 1 1/2 år før dette albumet kom ut. Tiden gikk med til å løse seg fra kontrakter, få frem et nytt management, nye platekontrakter og restrukturere bandet med potensielt nye medlemmer osv.

    Tilbake var kun Coverdale og Lord, men etterhvert kom Cozy Powell, John Sykes og Neil Murray på plass. Dvs - dette albumet ble spilt inn 2 ganger. Første gang i en UK-versjon der både Moody og Hodkinson fortsatt var med. Geffen Records var ikke fornøyd med den for å, etter deres mening, lykkes med lansering i USA og det ble dermed spilt inn en re-mix. Moody og Hodkinsen var da allerede ute av bandet og for remix'n var Moodey erstattet av John Sykes og Dave Murray hadde returnert og spilte bass. Coverdale var først i mot dette med å endre mix'n, men senere fikk han mer sansen for US-mix'n enn den opprinnelige.

    I prosessen rundt Moody og Hodkinson begynte Coverdale å vise sider ved seg når det gjaldt behandling av bandmedlemmer, som i beste fall kun tidligere var overgått av Blackmore. Dette ville også få følger videre, der bl.a Lord gav beskjed om at han ville slutte. Han ble allikevel overtalt til å være med under den påfølgende turneen og forlot bandet i april 1984. Nå hadde Lords beslutning også med de påbegynte diskusjoner rundt DP MkII gjenforening å gjøre.
    Det skulle vise seg at det ble et kortvarin opphold for Cozy Powell også.

    Igjen var også de seksuelle hentydningene i tekstene et tema blant kritikere når albumet kom ut. Jeg synes albumet er helt ok, men musikalsk var det en bevegelse mot en mer kommers «radiovennlig» stil, alá flere av de amerikanske heavybandene som også hadde fått bra fotfeste i Europa.
    Egentlig kun Spit it out som faller litt igjennom for min del.
     

    ptb

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.11.2008
    Innlegg
    16.103
    Antall liker
    21.052
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    14
    Whitesnake - Self Titeled, også kjent som 1987.

    I 1985 fikk Coverdale påvist en kraftig bihulebetennelse som satt arbeidet med et nytt album tilbake. Det var i en fase såpass alvorlig at det var en risiko for at han måtte legge karrieren på is en stund, eller i værste fall for godt. Men, han kom seg på beina og han og Sykes fortsatte arbeidet. Det helt frem til uenigheter kom på banen og Sykes fikk "fyken". Coverdale var også bestemt på at dette neste albumet var et enten eller for Whitesnakes fremtid. Powell var borte, Lord var erstattet av Airey - og Vandenberg erstattet Sykes etterhvert. Og flere utskiftinger ville de bli etterhvert.

    I 1987 var albumet ferdig, og det ble utgitt i 3 ulike versjoner- Europa, Japan og US.
    Dette er album jeg ikke har - av den enkle grunn at jeg ikke synes det musikalske retning bandet tok etter Slide it in falt helt i smak. Min mening var jo ikke helt lik andres, og dette albumet ble en global "storselger". Re-innspillingene av Crying in the Rain og Here I go Again - og spesielt radio-mix'n som kom etterhvert, falt tydeligvis i smak hos de fleste. Jeg mener de var langt dårligere enn originalversjonene. Still og the night er kanskje den eneste ordentlig bra låta på albumet. Den var basert på et tidligere demoopptak med jamming mellom Coverdale og Blackmore.
     
  • Laster inn…

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • Laster inn…
Topp Bunn