Slip of the tongue - og "resten".
Et album som på mange måter var en videreføring av det “nye” musikalske uttrykket som kom med 1987. For min del - ikke spesielt interessant dette albumet heller, men når plata sto og lyste mot meg hos HiFi og Vinyl tidligere I høst, så plukket jeg den med meg.
Albumet ble utgitt i 1989 og ble skrevet av Coverdale i sammen med Vandenberg. Da han skadet seg ble han erstattet av Steve Vai, som skrev om en del og sammen med Coverdale ferdigstilte albumet. Albumet slo brukbart igjennom, men ikke på langt nær slik forgjengeren gjorde.
Høsten 1990, etter turneen var ferdig, valgte Coverdale å legge Whitesnake på «is». Han var lei og egentlig litt frustrert over hvor det egentlig hadde gått veien med seg selv og Whitesnake. Fokuset på musikken var borte og nå dreide det seg mer om et image-sirkus, som han selv fortalte det. Når han samtidig var opptatt med separasjon og senere skilsmisse var tiden inne for å reflektere om livet og fremtiden. Han ville gjøre noe annet.
Og noe annet ble det Litt senere høsten 1990 ble det dialog mellom han og Jimmy Page og de møttes på ettervinteren 1991. Skulle de gjøre noe sammen? Begge ble inspirert av tanken, og det resulterte i albumet Coverdale-Page som kom ut i mars 1993.
Albumet solgte ok, men en planlagt turne ble avlyst grunnet dårlig billettsalg. Det endte med noen få konserter i Japan. Jeg kjøpte plata når det kom ut, men næh… not my cup of tea.
Og med det avtok også min videre interesse i hva Coverdale videre foretok seg - med en re-start av Whitesnake, en kortere periode med utgivelse av et nytt solo-album, før nok en Whitesnake re-start.
Soloalbumet Into the Light var på mange måter litt tilbake til røttene og er ikke noe dårlig album, men jeg har aldri kjøpt det. Det samme med The Purple Album. Det var kort vurdert, men droppet. Originalene er så mye, mye bedre.
Men – i 2021 ble det annonsert at det ville bli Whitesnake-konsert på Hamar sommeren 2022. The Last Farewell tour skulle innom Norge – og det med Europe som oppvarmingsband. Det ble bestilt billett umiddelbart.
2 juni var vi på plass, og det ble en både hyggelig og minnerik kveld. Selv om Coverdale sleit litt med vokalen, fridde til publikum med mic’n og fikk litt hjelp fra keyboardisten på deler av vokalen, så svingte det tidvis svært så bra.
Konserten ble også profesionelt filmet:
Det var jo så vidt det holdt at denne konserten ble gjennomført da Coverdale og et par andre bandmedlemmer, av helsemessige årsaker, måtte avbryte turneen i juli.
Så:
Snipp, snapp, snute – da var eventyret Coverdale ute.
Beste fra purple i min bok og det var den første lp platen jeg fikk i 74 hvis jeg ikke husker feil.
