En regntung mandag, og jeg "tusler" litt videre i Coverdale's karriere.
Kan kort også nevne at Coverdale, i sammen med en rekke andre musikere var med på Eddie Hardin’s konseptalbum Wizard’s Convention i 1976. Så er det nevnt.
Men - våren 1978 var
David Coverdales Whitesnake et faktum. Etableringen skjedde ikke lenge etter utgivelsen av Northwinds og med seg i starten hadde han musikere som hadde vært med som tour-band for å promotere Northwinds.
Historien skulle etterhvert også vise at det kanskje var noen likhetstrekk mellom Coverdale og Blackmore.
Aner vi at det første navnvalget til bandet hadde en form for referanse i Ritchie Blackmore’s Rainbow? På samme måte som med Rainbow mente selskapet at det var større sjans å bli lagt merke til om personen frontet bandnavnet.
Som i Rainbow ble Whitesnake også gjennom årene preget av mye interne uenigheter og stridigheter mellom de ulike bandmedlemmene – og hyppig utskifting av besetning. Totalt var nesten 40 personer innom med ulik varighet.
Som Blackmore, ønsket også Coverdale å ha kontrollen over «sitt» band.
Coverdale ønsket også etter hvert å få et større gjennomslag i USA, akkurat som Blackmore presset igjennom med albumet Down to earth, og bandet endret etter hvert musikkstilen mer i retning av radiovennlig pop-heavyrock med referanse til band som bl.a. Foreigner, Bon Jovi osv.
Som Blackmore var også Coverdale "flink" til å slenge med leppa og komme i tottene på andre musikere.
Valget av bandnavnet
Whitesnake er det knyttet litt ulike historier til, men det riktige skal være at det ble valgt etter låta med samme tittel fra det første soloalbumet. Teksten der kan jo indikere, som Coverdale også fleipet med, at det dreier seg om en bestemt kroppsdel
.
Albumet
Snakebite.
I april 1978 ble EP’n Snakebite gitt ut i UK, bestående av 4 låter. 2 måneder senere (juni 1978) ble den utvidet til en LP med same tittel, for markeder utenfor UK. Her var EP’n på side A og utvalgte spor fra Northwinds på side B.
De 4 nye låtene var mer blues-rock inspirert enn mange av låtene fra soloutgivelsene hadde vært.
Spesielt må man trekke frem den litt funkinspirerte bluesballaden
Ain’t no love in the heart of the city. Det var egentlig ingen planer om å spille inn denne låta, som de hadde brukt under audition for rekruttering av bassist. Men da de ikke hadde nok andre låter, så ble den allikevel valgt. Og – for et «tap» om den ikke hadde blitt spilt inn. Dette ble jo en av bandets klassikere. Låta er forøvrig en ren coverlåt, opprinnelig skrevet av Bobby Bland.
