Fra et mer sosiologisk perspektiv fremstår det for meg som at vi i Vesten de siste tiårene har beveget oss stadig hurtigere, med SoMe som turbo, fra et politisk ordskifte basert på interesser, primært økonomiske, til et ordskifte basert på identitet, dertilhørende rettigheter og relative privilegier.
«Klasse» i klassisk sosioøkonomisk forstand har nærmest blitt gjort uvesentlig, se bare på hvor mange som stemte NKP i forrige uke.
Ytringsfrihet og demokratiske prinsipper blir i økende grad (mis)brukt som midler for målet om å begrense dem for politiske motstandere.
Mye rart på både ytre venstre og ytre høyre, men for egen del mener jeg at det fortsatt er en uhyre viktig forskjell i tilnærming til rettighetstenkning.
Politiske aktivister på venstresiden (som selv oftere tilhører den økonomiske middelklasse) har i økende grad fokusert på å utvide grunnleggende rettigheter til grupper langt mer marginaliserte enn den tradisjonelle sosioøkonomiske arbeiderklassen, og har dermed tapt ditto stemmer fra dem som er mest opptatte av lønningspose og reelle bekymringer over at den skal kunne strekke til for å dekke utgifter og gi ungene et bedre utgangspunkt enn man hadde selv. Men det som har kjennetegnet denne (utdannede og ofte middelklasse) venstreradikale aktivismen er at den som oftest har vært solidarisk på vegne av grupper de ikke nødvendigvis tilhører selv, det være seg kvinners rettigheter, nasjonale minoriteter, LGTBQ+, palestinere eller hva det nå måtte være. Altså en liberal tilnærming til prinsipper og rettigheter for andre utenfor egen gruppe.
Den høyreradikale aktivismen har hatt et fundamentalt annet utgangspunkt og i egen flokkmentalitet, og ser utvidelse av rettigheter til grupper utenfor denne flokken som trussel mot egen dominans, status og ikke bare hvilken samfunnsordning og verdier de selv ønsker å leve under, men alle. De forfekter ytringsfrihet og demokrati som middel, men ser intet dilemma i at hvite, kristne, heterofile menn har all mulig rett til å definere hvordan kvinner, fargede, ateister eller bekjennere av annen religiøs tro eller LGBTQ+ personer må innrette seg og sine liv, også privat. Altså en illiberal tilnærming til hvordan andre mennesker skal kunne leve, til tross for at det ikke har noen direkte konsekvenser for eget liv. Det er jo ikke akkurat slik at om man gir kvinner rett til abort, så vil menn straks bli tvunget til å gjøre det samme.
Poenget med disse drodleriene er at om den sosialdemokratiske venstresiden skal kunne gjenreise seg for de mange og ikke bare få, så må de ikke bare forstå men representere et alternativ i form av både interesse og identitet, og da særlig blant unge menn og den realitetsforståelse de faktisk lever i.
Ellers er loppet kört, som våre svenske venner sier.