Det tok igrunnen ikke mer enn en sang for å konkludere med at dette er jeg glad for at jeg gjorde!
Første tanken var at dette hørtes ut som magnepan eller gode horn, en følelse av totalt fravær av støy og forvrengning, hvor det bare spiller stort og lett.
Når jeg skriver lett betyr det på ingen måte at musikken er uten tyngde, for det er et fundament i musikken som jeg ikke har hatt tidligere. Sort bakgrunn og godt plasserte instrument og vokal. Jeg føler jeg har samme opplevelsen som jeg hadde da jeg fikk Venus 2-12th, det jeg har trodd har vært romproblemer og begrensinger på høyttalere og elektronikk, viser seg å være kilden som ikke "er god nok".
Det er lite imponatoreffekter, lite som stikker seg ut, men alt har blitt større, bredere, høyere, dypere og med bedre dynamikk. Det som også er merkverdig er at som med forrige Venus 2-12, er dac'en er mer oppløst men samtidig mer tilgivende for "dårlige" opptak. Etter mitt skjønn er den relativt nøytral, med litt varme i mellomtonen, men den klarer likevel å gjengi "slanke" opptak med nok tyngde til at det kan spilles - Uten å føles farget på gode innspillinger.
Gliset var nok aller størst i dag når det ble spilt Raga Rockers og Satyricon.
Alle Denafrips dacene jeg har hatt har hatt en god progresjon i lyden for hver modell, det føles foreløpig ut som om det holder stikk med denne også. For meg var Venus 2-12th den som virkelig føltes som man tok steget inn i en seiøs klasse. Den har ikke vært så mye omtalt, men med rebrandingen til Pontus 15th må det være et kupp til prisen. Førsteinntrykket av Venus 15th hvis man sammenligner er litt større i på alle måter, og med en litt varmere vokal og bedre pin pointing. Det gir en følelse av å sitte noen rader nærmere scenekanten enn med forrige modell.
Erfaringsmessig trenger disse dacene litt tid for å "sette" seg, så det blir spennende å se hvordan det blir, og om jeg er like fornøyd om noen måneder...
God helg
mvh