Snickers, en catchphrase som stadig går igjen er at anlegg med "høyere oppløsning" vil være mer kapable til å skille kabler fra hverandre. Ikke overraskende er det de som er selverklærte kabliofile som hevder å besitte de mest høyoppløselige anleggene.
Jeg lurer meg på hva et høyoppløselig anlegg egentlig er annet enn jevn frekvensrespons, god tidsrespons og lav forvrengning? Flere faktorer?
Jeg tok noen minutter på å fundere over dette, og jeg har egentlig tre betraktninger å komme med. De handler om hhv begrepet "oppløsning" i dagligtale (i forbindelse med hifi), om oppløsning som teknisk parameter, og om oppløsning som subjektiv parameter (men basert på tekniske forhold).
Som begrep i dagligtale:
Jeg har aldri hørt begrepet bli brukt om et oppsett som ikke sliter med for lite støtte nedover i frekvens, og samtidig gjerne betydelige avvik i spredning, forvrengning osv som gjør at man får et større fokus enn man burde i diskantområdet. Dette har selvsagt ikke noe som helst med oppløsning å gjøre, men når man skifter kabler og disse har relativt ulike elektriske egenskaper så kan man i noen tilfeller oppleve at den ene kabelen gir mer informasjon i de øverste oktavene enn den andre. Anlegg som er godt balanserte har mer å gå på i begge ender av skalaen, så et lite avvik i klangbalansen påkaller seg ikke særlig mye oppmerksomhet.
Som teknisk term:
Det er ingen tvil om hva oppløsning er som teknisk parameter. Det er stort sett tre parametre som dominerer dette. Den ene er dynamikkområdet, den andre er evnen til å gjengi alle nyanser mellom støygulv og maks dynamikk, og den siste er maskerende effekter.
Dynamikkområdet er for eksempel i en DAC eller en forsterker definert av støygulvet/forvrengningsgulvet, og det maksimale signalnivået. Man kan i en del tilfeller sette sammen et system der effekt og gain i effekttrinnet er altfor høy for høyttalerne, og man får en situasjon der høyttalerne begrenser maksnivået, mens forsterkerens høye gain løfter støygulvet. Da går oppløsningen ned, så "sort bakgrunn" er alltid et bra tegn. Her spiller også støy i rommet fra andre kilder inn. Bor man i et gammelt hus rett ved en motorvei skal det vanskelig gjøres å få lavt støygulv i selve rommet.
I en annen tråd ble Barkhausen-effekten nevnt. Jeg skal ikke gå i detalj på hva dette er, men i likhet med en (veldig) dårlig konstruert DAC kan man få en situasjon der enkelte signalnivåer knapt lar seg gjengi. La oss si man har nivåene "30, 31 og 32". Når signalet tilsier 30 så gjengir systemet 30. Når signalet tilsier 32 så gjengir systemet 32, men når signalet tilsier 31 så gjengir systemet enten tilnærmet 30 eller 32. Systemet er med andre ord ikke i stand til å gjengi alle signalnivåer rett, og ender da med å legge på en type forvrengning som i realiteten ligger som et slags støygulv i bunnen, men som ikke er der når det er stille i musikken. En uttalelse jeg hørte en gang var: "Barkhausen-effekten gjør at man i en høyttaler med ferrittmagnet aldri vil kunne komme over en oppløsning som tilsvarer 16 bit". Riktigheten av dette kan jeg verken bekrefte eller avvise, men prinsippet er illustrerende for hva vi har med å gjøre.
Når det gjelder maskeringseffekter kan vi se for oss en dårlig dempet høyttalerkasse. Det som da skjer er at energi som befinner seg inni kassa, og som ikke blir konvertert til varme (slik det skjer i dempematerialer), på ett eller annet tidspunkt vil finne veien ut gjennom høyttalerelement og/eller bassport, og evt delvis gjennom kabinettveggene. Dette er lyd som ikke harmonerer særlig godt med selve signalet og som dermed gjør det vanskeligere å høre spesielt detaljer som ligger etter en annen, kraftigere detalj i lydbildet. Det finnes mange muligheter for at energi kan lagres i både signalveien og spesielt i høyttalere og høyttalerelementer og skape slike effekter. Man vil også kunne se at mange forvrengningsfenomener danner effekter som minner om dette.
Som subjektiv parameter:
I et rom med mye etterklang kan man ikke egentlig med rette hevde at gjengivelsen av signalet har begrenset oppløsning. All informasjonen er der, det er bare en del av det som kan være vanskelig å høre fordi det er så mye informasjon der samtidig. Da vil det, spesielt for det menneskelige øret, være vanskelig å filtrere eksakt hva som er direktelyd (signalet) og hva som er klang. Om klangen i tillegg er svært ulinjær vil maskeringseffektene påkalle seg mye oppmerksomhet, og den rest som er det opprinnelige signalet vil oppleves proporsjonalt liten hva gjelder den oppmerksomheten det påkaller seg. Allikevel omtales også ofte systemer der man har utfordringer med mye etterklang som "svært oppløste".
Det er mye mer som kan sies om dette, og det kan godt hende jeg har glemt noe vesentlig. Parameteren "oppløsning" er liksom ikke så interessant i teknisk sammenheng. Vi jobber kun med alt det dårlige. Utgangspunktet er at alt er perfekt, og all forvrengning og støy osv er negative effekter vi forsøker å minimere. Dermed snakker vi aldri om superlativer utover "dritlav forvrengning" og "nesten ingen avvik i spredningen", ekstremt liten energiopplagring i membranen", ekstremt lav fluxmldulasjon helt fra DC og opp til langt over audioområdet" osv. Det gir mening, men selger ikke særlig godt. Hvem vil vel kjøpe et stykke kjøtt som nesten ikke er fordervet?
