Nei, mye heller Celine Dion, har hun kommet med noe nytt?
(skylapper er viktige)
(skylapper er viktige)
|
Albumstafetten 26
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Manowar?
synd, sitter snart klar (i gehörNAU-tråden) et norsk speedmetalband fra 1988, og fortsatt er jeg litt fysen på norske Equinox.
Tyskert? Vurderer å digge Helloween igjen, mest for gøy, litt for fetish.
Hva med UDO eller Accept? betyr de ikke noe de heller nå eller?
føler det er litt å nedgradere hirden altså, får starte å grave litt i platekassene, kanskje krautmetal er det neste å digge på forumet, i fare for kommersbølgen skal bre om seg sic. og ve!
og gjerne, fortell hva som er feil med tyske baller? ? ?
Serrriøst, som vi sier i Bærum. Vi kan ikke bare høre på Americana. Disse "gærningene" (i anførselstegn, så jeg ikke blir saksøkt) som hører på annen musikk, er jo ikke helt døve? Eller? Eros har jo masse gode idéer. Nei, jeg skal teste ut litt annet. Mye vinyl blir det nok ikke.
Serriøst: mongolsk strupesang eller øredøvende stillhet er bedre enn growlende mannfolk. Men det er meg det da, har ikke noen som helst problemer med at folk digger metall, bare jeg slipper. Har fordommer så det holder, men jaggu blir de styrka for hvert sekund jeg hører.
la oss sitte en kveld, holde hverandre i hendene og holde helt kjeft. Småsvett, behåret, growling er helt sikkert velkomment etter et par minutter.
hvorfor så fordomsfull united? Svartsinn som endel andre her?
Haha, ja hvem vet, kanskje growling blir stas en gang i framtida.
Hvorfor'et er muligens en psykologkongress verdig.
Men det er mye musikk der ute da, uten siling i en eller annen form, blir det vanskelig å følge med, har jo bare 10-15 timer til musikk per dag. Frustrasjon over at døgnene og livet er så kort, kanskje?
Men jeg har alltid vært for gammel til den tyngste rocken. Punk derimot...
Og snart kommer myggen. Og flåtten, en av de viktigste inntektskildene til avisene.Ha, ha. Jeg vet om noe som er viktigere united og det er at fluene har våknet p.g.a. mer lys og den høyere temperaturen. Irriterende.
empiri united.
Og snart kommer myggen. Og flåtten, en av de viktigste inntektskildene til avisene.Ha, ha. Jeg vet om noe som er viktigere united og det er at fluene har våknet p.g.a. mer lys og den høyere temperaturen. Irriterende.
Folklore og suggesjon gir sannhet? Kan knapt huske et oppslag de siste fem år, og jeg har vært med på å lage de.........
Dagbladet får håpe det blir mye ulv i sommer.
empiri united.
Og snart kommer myggen. Og flåtten, en av de viktigste inntektskildene til avisene.Ha, ha. Jeg vet om noe som er viktigere united og det er at fluene har våknet p.g.a. mer lys og den høyere temperaturen. Irriterende.
Folklore og suggesjon gir sannhet? Kan knapt huske et oppslag de siste fem år, og jeg har vært med på å lage de.........
(tror jeg har laget en flått-sak eller to selv, men i min tid hadde vi veddemål over hvor mange ganger ulv ble debattert i Dax18 en sommer)
EDIT: Ellers har du sikkert rett, problemet er mer at det ene oppslaget oppleves som det samme som året før.Sist redigert:
ulv har jeg rundt hytta (seriøst), for å ta inn tråden på muzak igjen, gavepakke med teenproteinangstogbever
Dagbladet får håpe det blir mye ulv i sommer.
empiri united.
Og snart kommer myggen. Og flåtten, en av de viktigste inntektskildene til avisene.Ha, ha. Jeg vet om noe som er viktigere united og det er at fluene har våknet p.g.a. mer lys og den høyere temperaturen. Irriterende.
Folklore og suggesjon gir sannhet? Kan knapt huske et oppslag de siste fem år, og jeg har vært med på å lage de.........
(tror jeg har laget en flått-sak eller to, selv)
og takk for det.
´natt
Hm. Det må jeg komme tilbake til i kveld.Tydelig at det må nomineres flere metallband i albumstafetten. Skal grave litt i platesamlingen til neste nominasjon.
Tre av fire av metallbandene som kalles "The Big 4" er fra California. Slayer, Metallica og Megadeath. Og det siste "hotte" fra Los Angeles er Steel Panther. Men det er mer et parodi band på 80 talls puddel rock. Ikke min greie, men det er tydeligvis noen som liker slikt også.
@janfrt: Hvorfor denne geografiske begrensningen til California?
Hei igjen karer, jeg vet dette er utilgivelig tregt... Jeg ble sittende i møter til langt på kveld, og manglet gjennomføringsevne når jeg kom hjem.
Dark tranquility Projector 1999
Plata ble spilt inn i studio Fredman hos Fredrik Nordström i Göteborg.
Bandet ser ut til å være med på å definere sjangeren gothenburg metal. Jeg har aldri vært klar over at en slik undersjanger eksisterte.
Andre band som blir parkert i denne båsen er InFlames, og at the gates om jeg har lest riktig. Dette er ikke band jeg bruker mye tid på.
Jeg foretrekker ting som groover, og gir meg en trang til å reise meg og hoppe rundt. Gi meg pantera, lamb of god, sikth, eller meshuggah.
Back on track...
Stort sett hvert spor på denne plata går beint frem i et alminnelig tempo, i enkle taktarter. Ingen store overraskelser noen steder. Ryddig, pent, og sejft hele veien.
Jeg registrerer at det blir brukte klassiske metallriff over en melodisk moll-skala, og noe frygisk (eller var det dorisk?) i stor utstrekning. I alle fall. Det er velkjente elementer.
Jeg skal ikke dra frem plagiatkortet. Mettall er mettall. Man får jobbe med det en er tildelt.
At maiden ble nevntidligere er vel ikke så rart. De har jo mye samme greiene.
Trommisen ligger stort sett frempå. Jeg får assosiasjoner til Peter Criss, og Donny Hamzik. For meg er dette ikke en bra sted å være.
Et hederlig unntak i "the sun fired blanks". Her evner DT å skape et riktig bra samspill, og ei låt som har høy jump-faktor. Nei. Ikke Van Halen.
Misforstå meg rett. Her er mye gode ideer. De henter elementer fra skatepunk ("a bitter halt" har noe californiaaktig over seg) også.
Det samme gjør InFlames, så jeg skjønner jo den påståtte koplinga mellom banda... Selv om jeg ikke hører mye på dem heller, så har de sistnevnte en uptempo tilnærming, med en trommis som evner å ta tak i linjene bassisten legger på en helt annen måte. Der jobber rytmeseksjonen sammen (søk opp reroute to remain). På Projector føler jeg at det hele er løst litt enkelt.
Drit i more cowbell. Denne plata skriker "mer synkoper!"
Mulig hensikten er å ha et mørkere uttrykk enn svirebrødrene i InFlames. Men dette fenger meg ikke.
Vokalisten er dyktig. Så lenge han growler. Når han synger cleant er det noe som skjer. Jeg har stått på stuegulvet og prøvd meg frem, og det eneste jeg kan konkludere med, er at han former vokalene sine med munnhulen og tunga. Det kommer ikke fra magen. Det låter potet. Jeg liker det IKKE. En tur til en sangpedagog kanskje? Sikkert en ildfakkel å komme med slike påstander. Men dette er det trekket som irriterer meg mest med hele plata, og det er klassisk svensk. Det er samme greia når Dan Swanö åpner kjeften og skal være episk.
Alt i alt falt ikke dette i smak, men det er mye gode ting her. 4/10
@janfrt siden du mener å trenge å lytte til "mettall" fra California... Sjekk ut Ipecac Recordings
Der er mye mer enn bare mettall på labelet til Mike Patton, men Tomahawk, Fantômas, og the Melvins er fett.
Norske Farmers Market, og Kaada er også hos ipecac...
Beveger du deg til Virginia finner du Lamb of God. Dødelig fett spør du meg. Og hvem klarer seg uten Pantera?
Road Runner Records har kanskje den feteste katalogen. Men de er nederlandske, og utelukket by default.
mvh
stingrayV
Takk skal du ha! Skal sjekkes ut.@janfrt siden du mener å trenge å lytte til "mettall" fra California... Sjekk ut Ipecac Recordings
Der er mye mer enn bare mettall på labelet til Mike Patton, men Tomahawk, Fantômas, og the Melvins er fett.
Norske Farmers Market, og Kaada er også hos ipecac...
Beveger du deg til Virginia finner du Lamb of God. Dødelig fett spør du meg. Og hvem klarer seg uten Pantera?
Road Runner Records har kanskje den feteste katalogen. Men de er nederlandske, og utelukket by default.
mvh
stingrayVMmfufu
Gjest
The Melvins ja, de er konge! Ta det som en kuriositet, men jeg gjorde en oppgave om Kurt Cobain på videregående en gang på 90' tallet og lærte da at Melvins var en av "inspiratorene" og favorittbandene hans. Måtte jo selvsagt sjekke ut hva det var for noe, og for og gjenta meg selv, konge! Anbefaler og lytte til Stoner Witch, var mitt første møte dem@janfrt siden du mener å trenge å lytte til "mettall" fra California... Sjekk ut Ipecac Recordings
Der er mye mer enn bare mettall på labelet til Mike Patton, men Tomahawk, Fantômas, og the Melvins er fett.
Norske Farmers Market, og Kaada er også hos ipecac...
Beveger du deg til Virginia finner du Lamb of God. Dødelig fett spør du meg. Og hvem klarer seg uten Pantera?
Road Runner Records har kanskje den feteste katalogen. Men de er nederlandske, og utelukket by default.
mvh
stingrayVSist redigert:
Ok, janfrt: Metal fra California begrenser jo noe. Det åpenbare er de som allerede er nevnt, som startet ("var med på å...") Thrash/speed metal-bølgen tidlig på åttitallet. Metallica (og da mener jeg bandet som på åttitallet ga ut fire glimrende album og en EP, og "slo gjennom" mainstream med et overprodusert og MTV-vennlig tungrockalbum i 1991, som for all del er et bra album, men ikke egentlig "metallica". Skivene etter denne kan du egentlig bare glemme.), megadeth og Slayer. ...men dette blir én smal subgenre.
Det er lett å tenke på Los Angeles scenen med "glam metal" når man snakker om California, men de bør man helst bare glemme. Dette var boybandene fra siste halvdel av åttitallet, og er nok ikke noe å finne frem i dag. (Selv om disse faktisk var dyktige på instrumentene sine og skrev låtene sine selv. (Ofte, i alle fall.)) De som vel satte strek for dette (nei, nå tenker jeg ikke på grunge) var kanskje Guns'n'roses, som jeg synes står seg bra selv i dag, men det er det nok også delte meninger om.
så, jeg synes california-ønsket er litt begrensende (og uforståelig), og ville heller begynt på begynnelsen, med Black Sabbath. Prøv deg på Master Of Reality, f.eks. Og Led Zeppelin kjenner du vel fra før. Tar du med Deep Purple, har du vel et greit fundament. Så ville jeg kikket nærmere på New Wave Of British Heavy Metal, og funnet perlene der. Maiden, Priest, Etc. Hvis du tror du orker, kan du få en fin oversikt ved å se serien "Metal Evolution", men det kan kanskje slå begge veier.
PS: "metal" har jeg tolket med en temmelig vid definisjon nå.
Og du MÅ gi Opeth en sjanse. Begynn pent med "Damnation" og så "Blackwater Park" ...deres ubestridte (nuvél) magnum opus.Mmfufu
Gjest
Hehe ja det er kanskje litt sært? Syntes det er kanon tøfft, men nå er sikkert jeg litt sær ogsåPs: melvins er for mer spesielt interesserte, tror jeg. Joda, det er bra, men jeg mistenker det er et dårlig virkemiddel å bruke for å misjonere om tungrock.
(er forresten lenge siden jeg har hørt på dem, hmm få finne de frem igjen...)
At Melvins er sært er nok ikke tvil om. Det meste i ipecac katalogen er "sært". Det er kanskje verdt å nevne at de på Wikipedia er definert under, ikke mindre enn syv subsjangre. Man må jo bare beklage at Mr.Bungle ikke ble nevnt. Et av Mike Patton's desiderte feteste prosjekter. California fra 99 er kanskje den mest publikumsvennlige av de tre albuma.
Jeg er ikke heeelt grønn.Ok, janfrt: Metal fra California begrenser jo noe. Det åpenbare er de som allerede er nevnt, som startet ("var med på å...") Thrash/speed metal-bølgen tidlig på åttitallet. Metallica (og da mener jeg bandet som på åttitallet ga ut fire glimrende album og en EP, og "slo gjennom" mainstream med et overprodusert og MTV-vennlig tungrockalbum i 1991, som for all del er et bra album, men ikke egentlig "metallica". Skivene etter denne kan du egentlig bare glemme.), megadeth og Slayer. ...men dette blir én smal subgenre.
Det er lett å tenke på Los Angeles scenen med "glam metal" når man snakker om California, men de bør man helst bare glemme. Dette var boybandene fra siste halvdel av åttitallet, og er nok ikke noe å finne frem i dag. (Selv om disse faktisk var dyktige på instrumentene sine og skrev låtene sine selv. (Ofte, i alle fall.)) De som vel satte strek for dette (nei, nå tenker jeg ikke på grunge) var kanskje Guns'n'roses, som jeg synes står seg bra selv i dag, men det er det nok også delte meninger om.
så, jeg synes california-ønsket er litt begrensende (og uforståelig), og ville heller begynt på begynnelsen, med Black Sabbath. Prøv deg på Master Of Reality, f.eks. Og Led Zeppelin kjenner du vel fra før. Tar du med Deep Purple, har du vel et greit fundament. Så ville jeg kikket nærmere på New Wave Of British Heavy Metal, og funnet perlene der. Maiden, Priest, Etc. Hvis du tror du orker, kan du få en fin oversikt ved å se serien "Metal Evolution", men det kan kanskje slå begge veier.
PS: "metal" har jeg tolket med en temmelig vid definisjon nå.
Og du MÅ gi Opeth en sjanse. Begynn pent med "Damnation" og så "Blackwater Park" ...deres ubestridte (nuvél) magnum opus. Har det meste av Sabbath og Purple, eksempelvis, på vinyl. Samme med tidlig Metallica. Maiden og Priest har jeg hørt mye på. Opeth, derimot, har jeg ikke hørt på, men det gjør jeg i kveld eller i morgen.
Hvorfor California, er fordi jeg ikke forbinder den staten spesielt med metall. Jeg avgrenser selvfølgelig, men det er bare å utvide senere. Forøvrig: Takk for bra svar!
Moderne mettall fra California? High On Fire! Tungt og tøft så det holder!
edit: riktignok forekommer growling, men det er fordi de ikke er stuerene enda..Sist redigert:KKaare G. Opsahl
Gjest
hvorfor på død og liv California?
Fordi jeg ikke forbinder California særlig med Metall og derfor er interessert i hva som skjer der på den fronten og spør derfor ekspertisen. Et annet område er Canada. Jeg kan null og niks om Metall der.
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 763
- Antall liker
- 389
[h=2]Søkeresultater[/h][h=3]Category:Canadian heavy metal musical groups - Wikipedia, the ...[/h]en.wikipedia.org/.../Category:Canadian_heavy_meta...
[h=3]Category:Heavy metal musical groups from California - Wikipedia ...[/h]en.wikipedia.org/.../Category:Heavy_metal_musical.
her er det bare å slå seg løs
Bare sånn at dette tipset ikke forsvinner i mengden. (Syns vel også ''Still Life'' kan nevnes i sammenhengen.)
(...og når det gjelder GnR er nok undertegnede av dem som har delte meninger ....)
Nå er jeg sikkert en masekopp, men gi meg f.eks. to essensielle utgivelser, slik at jeg slipper å høre gjennom masse unødvendig, noe jeg MÅ høre før jeg tar reper´n.Søkeresultater
Category:Canadian heavy metal musical groups - Wikipedia, the ...
en.wikipedia.org/.../Category:Canadian_heavy_meta...
Category:Heavy metal musical groups from California - Wikipedia ...
en.wikipedia.org/.../Category:Heavy_metal_musical.
her er det bare å slå seg løs
@Handsoer: Tipset til Dazed er notert for noen timer siden.
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 763
- Antall liker
- 389
Av klassiske metalband så er det vel Anvil og Triumph som stikker seg ut fra Canada (Rush regner jeg ikke som metal)
Fra California er det jo mengder med band så det spørs jo hvilken vei du vil gå, men du kan jo prøve Band som Black Label Society, Kyuss og Bigelf f.eks.John Mayall's Bluesbreakers – Chicago Line aka The Power of the Blues CD2 (1988)
Blues er som pizza, uansett hvor dårlig den er så er den litt god likevel. John Mayall er en ordinær ost og skinke pizza med litt for tykk bunn og som man blir litt for fort mett av.
Fra første låt er det klart at dette er standard elektrisk blues som følger formelen til punkt og prikke. Her er det ikke en eneste overraskelse og man vet nøyaktig hvilken note som er den neste. Det er selvfølgelig veldig profesjonelt gjennomfør og bandet er veldig samspilt og spiller bra. Men det er ikke til å stikke under en stol at John Mayall ikke har den mest spennende stemmen. Den er som alt annet på denne platen: standard blues.
Det er ingen låter som stikker seg ut som mye bedre eller dårligere enn de andre, men det er det litt seige låtene er et lite hakk bedre.
Denne type blues egner seg mye bedre live enn på plate og da helst med kort vei til ølkranene. Og det gjør heller ingen ting med hyppige pissepauser da det er ingen sanger man MÅ få med seg.
John Mayall er nok mer kjent for folkene han har hatt i bandet sitt og mentorrollen han har hatt for disse. De mest kjente er Eric Clapton, Peter Green og Mick Taylor. Det er virkelig imponerende hvordan han har vært en magnet for unge lysende talenter. Ingen av disse er imidlertid med på denne platen. At han har hatt en viktig rolle i musikkhistorien er det ikke tvil om, men denne platen er ikke viktig.
Blues er som sex, uansett hvor dårlig det er så er det litt godt likevel. John Mayall humper av gårde på denne platen uten å komme til noe klimaks.
For å sitter Mayall selv: “This is the last time I’ll fool around with you”.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10Sist redigert:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
John Mayall & The Bluesbreakers - Chicago line/The Power of blues vol.2 (1987)
Jeg er ikke så begeistret for blues.I en lang periode lyttet jeg fast på salige Hovig og hans hangar,men gikk grundig lei av både programlederen og musikken.Jeg syns blues blir ensformig og kjedelig i lengden.Hedersmannen John Mayall derimot har jeg stor sans for.Helt siden jeg en sen sommernatt i enognitti tok opp 'the turning point' på kassett hos min onkel har jeg likt denne artisten.I min platehylle står klassikerene 'crusade','blues from laurel canyon' og 'with Eric Clapton'.
Plata åpner med tittelkuttet 'Chicago line'.En uptempolåt som blir en heller slitsom affere.Mayall messer i vei i refrenget 'Chicago line,Chicago line ! Men her er et herlig munnspill og det er en god og lang gitarsolo også.Det roes ned på kutt nummer to,'gimme one more day'.Her handler det om å ramle litt utpå,og at drikkingen tar overhånd.Fin gitarsolo her også,men jeg merker at jeg begynner å kjede meg allerede.
Så kommer Mayall's selvbiografiske sang 'one more day to live'.Denne handler om hans opphold som soldat i Koreakrigen på femtitallet.En skikkelig antikrigslåt.Her er det litt liv i gitarene igjen.Deretter følger en slags pubrockboogielåt,'the last time'.Her har Mayall fått nok av dama.Ingen superlåt dette akkurat.
Det roes litt ned igjen på neste sang,'dream about the blues'.En sang der han ser seg litt tilbake og hyller musikksjangeren.Men nok engang,dette er kjedelige greier i mine ører.Litt mer fart er det å spore i neste låt.'facinatin' lover'.Endel piano er med i denne boogielåta.
På kutt nummer sju,'Cold blooded mama' er Mayalls eminente munnspill tilbake.En ganske standard blueslåt om det evige tilbakevendende temaet kjærligheten.Platas beste låt syns jeg.Etter denne følger 'the dirty dozen'.Boogie roadhouselåt dette også med litt femtitalls inspiriasjon.Blir neppe noen favorittlåt for meg denne fremover.
'Tears came rolling down' er en heller standard nedpå blueslåt.Elegant gitarspill og et deilig orgel her på denne låten som omhandler tapt kjærlighet.Plata avsluttes med 'life in the jungle'.En ganske monoton låt som handler om det harde livet i storbyjungelen.
'Chicago line' kom ut på slutten av åttitallet og det virker som at denne versjonen av The Bluesbreakers er mer å regne som et tilfeldig backingband for Mayall.Det er dyktige musikere og supergitarist Walter Trout er med å redde denne plata fra fullstendig havari.Måten Mayall trakterer munnspillet på liker jeg også godt,men jeg savner litt gnist og energi over musikken.Her er det ingen låter som stikker seg frem som høydepunkter.'Chicago line' virker som en plate fyllt opp med fyllmasse.Det mangler liksom en helhet og en rød tråd her.
John Mayall er still going strong.I sitt to-og-åttiende år er han visst blitt en helsekostfreak som har bosatt seg i California.Han har spilt med alt som kan krype og gå av store musikere i sin seksti år lange karriere.Uten å kjenne hele hans diskografi er jeg helt sikker på at han har gitt ut bedre produksjoner enn dette.Jeg syns jeg er snill når jeg nå gir den karakteren 4/10.
mvh. s,
Gode anmeldelser, jeg kjenner meg godt igjen i det dere skriver. En spesiell takk til eviledorf som gjennom sine referanser til pizza og sex perspektiverte mitt forhold til blues bedre enn jeg selv har gjort til nå.Sist redigert:
Gode anmeldelser - er enig i det meste. Og som Burnt sier, eviledorf har noen presise betraktninger
Eg elsker jo blues, men dette gir meg fint lite. Egenglig syns eg dette er helt fullstendig rævva dårlig. Skulle eg gitt terningkast hadde det blitt mellom 2 og 4 tipper eg.
Og ja, blues og sex går hånd i hånd. Den utsøkte labelen Yazoo har sogar viet en hel samler til temaet
Overraskende bra plate.
Liker blues, liker tidlig-Mayall, liker Montoya, liker Trout, liker normalt ikke livealbum, lange gitarsoloer eller lange låter. Tydelig at den her gjengen er samspilt, at de er noe mer enn et backingband, at de faktisk er en ekte utgave av Bluesbreakers
Rundt seks herifra.KKaare G. Opsahl
Gjest
blues er bra før 1950. etter det et gjesp som sjanger generelt sett. 4 til platen. han er en flink gutt -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…