71 år og enda sprett i snurrebassen. Det er bare fysisk, psykisk, åndelig, endokrinologisk og immunologisk umulig å bli lei av Bob Dylan. Han har krøpet inn i mitokondriene og jeg slipper han ikke ut. Han er som snakeoil, hjelper mot alt og brukandes i alle livets tenkelig avskygninger av eksistensmuligheter, opptur eller nedtur, motvind, medvind, sidevind eller virvelvind- han går rett inn og setter tingene på plass og i perspektiv. Til og med når han er dårlig, er få dårligere enn han. Så stå på gamle mann, og dø med støvlene på! Bare husk de må være av spansk lær.
Spent ka han her har kommet opp med. Ute på Bloodshot records. Om resten av plata holder standarden til åpningskuttet kan det fort bli en av de bedre singer/songwriter platene i år.
De som kicket litt på siste til Mavis Staples (You are not alone (produsert av His Royal Highness Jeff Tweedy)) vil nok dra kjensel på åpningskuttet på denne gromplata til Allen Toussaint.
Fortsetter med enda en plate med Dan Auerbach i produksjonsstolen
Patrick Sweany - Every hour is a dollar gone (2007)
Dette er slettes ikkje langt unna Auerbach musikalsk heller. Tøffe saker, som anbefales varmt til fans av Auerbach/black keys.
Hotel women er golåta si.