Satyricon - Satyricon
Bergland Productions 2013
Gucci-satanisten (f)rir igjen!
Nei, sett sånt! Eller rettere,
hørt sånt! Sigurd “Satyr” Wongraven og hans Frost (Kjetil Haraldstad) vender seg mot de gode gamle Negro spirituals for å sette i gang deres selvtitulerte album av det herrens år 2013.
Voice of shadows låter som en mollstemt, sørgmodig, omskriving av
When the saint’s go marching home, og det er vanskelig å vite om man skal le eller flire.
Det blir med fliring, latteren sitter løsere i neste kutt
Tro og kraft, hvor Satyr spør den behornede i underetasjen om hvor Dagros er. Eller så var det daggry. Samma det, tekstene gir meg mindre enn en halv kvark, og eg har vel ikkje akkurat gått fryktelig tungt ned i materien heller. Artig bro da! Minner nesten om Seigmen. Det musikalske er mindre avskrekkende enn det lyriske innledningsvis, men ser ikke for meg noen Nordisk Råds Litteraturpris til Wongraven når denne deles ut i operaen neste uke.
Både
Our world it rumbles tonight og
Nocturnal flare taffer avgårde uten at eg hever så meget på øyenbryna av den grunn. Uten inngående kjennskap er det noe som sier meg at Satyricon har roet ned tempo fra tidligere utgivelser, i alle fall de aller tidligste. Det er jo mer
groove her, enn kvadruple basstrommer i et hinsides tempo. Registrerer visse
grep (pun intended) som går igjen. Er det dissonans-akkorder det kalles tro? En nokså effektiv akkord, låter som en forvrengt mollakkord, som skaper en viss stemning/atmosfære, om intet annet. Og stemninger er vel en viktig del av greia i sjangeren? Tross stemningsskapende, dette er vel blant låtene som kjeder meg mest.
Men hva i heiteste er det som så skjer?
Phoenix er neste ut, og den innledes med samme dissonans-akkord som snart føles som et trademark for skiva, men “sjokket” kommer med vokalen - det er jo Sure Sivert sjøl som tar fatt om mikrofonen, og angivelig “beviser at metall og vakker melodi passer som hånd i hanske”, eller hva det var noen sa/skrev. Joda joda, eg innser at dette er hit materiale i de “rette” kretser, men eg ønsker verken å la meg engasjere eller rive med - til det forteller eg meg sjøl at dette blir for tannløst, tross et refreng som åpenbart har noe over seg, dog noe forutsigbart og pompøst. Det sitter jævli langt inne å innrømme dette, men det er faktisk ikkje grusomt å høre på. Det bekrefter matematikkens barnelærdom (“minus (Satyricon) og minus (Sivert Høyem) gir pluss (
Phoenix)”) Refrenget er faktisk overraskende melodiøst (stripp det for alt av instrumenter og eg mistenker du sitter igjen med en mer enn brukbar melodi), men tekstlig er det ingen innertier for undertegnede:
The morning new, the morning red,
The fiery promise
Mad swirling smoke wheels round her head
Dedication to the queen of souls, her lost disciples
And when the fire's work is done
Our time to be reborn
“Problemet” - for dette
er et problem - er at dette er ikkje sortmetall slik det skal værra. Satan-rock skal være grimt, kaldt og ufint, ikkje noe som innbyr til allsang, sjøl fra hu mor. Eg tenker at dette er det gründer-hjernehalvdelen til kremmersjel Wongraven som har skrevet, og ønske om tung rotasjon på P3, med ditto solid platesalg har tatt fullstendig overhånd! Jæla sellouts! Husker i “gamle” dager, da BT var fylt med sprengstoff (bokstavelig talt) daglig, om kirkebranner, mord og mordforsøk over en lav sko. Da var sortmetellarne omspunnet av en mytisk og mystisk aura, totalt utilgjengelig for folk flest. I dag er de gjester hos Skavlan.
Men så reiser de jaggu kjærringa med
Walker upon the wind - dette lukter det jo småsvidd gummi av. Trommene er omsider hissige, gitarene aggressive og det er litt mer fandenivoldskhet. Uten at eg har noen som helst peil på bandet, så vil eg tippe at dette er låta hard-core fansen omfavner. Småartig riff på refrenget, sjøl om versene er høgdaren - bra taktskifte også, gir låta dynamikk og smekk. Det er også den som i størst grad for meg til å føle noe som helst, og det må jo på sett og vis være et kvalitetstegn? Black metal er jo tross alt mye føleri og mikkmakk. Blir småamper av å høre den. Det er bra! Platas udiskutable bestenotering.
Nekorhaven er tilbake i “mid-tempoet” som har preget de tidligere låtene, men utpeker seg med et riff som er strået hvassere enn det som innleder skiva - men her ødelegger vokalen fullstendig. Heavy metal gitarer tilstede, en kort og effektiv (evt cheesy) mollstemt solo som sakset fra det beste av 80 tals hår-metallen, ka enn det beste der var. En liten høgdare denne også, sammen med nevnte
Walker upon the wind.
Og her er eg egentlig fornøyet, for min del kunne skiva vært ferdig her, da hadde den overraskende nok vært til å holde ut, helt i grenseland til nesten likandes - problemet er at det pøses på med flere låter, sjøl når eg har fått mitt.
Ageless northern spirit er mer hissig på grøten igjen, men blir totalt intetsigende kontra
Walker upon the wind - rotete, atonal og ustrukturert, men noterer meg et par nifty cymbaltriks fra Frost. Han har nok relativt kontroll på trommestikkene sine, det skal han ha.
Akkurat i det man innser at det er vanskelig å mislike skiva så hardt og intenst som ønskelig kommer
The infinty of time and space og hjelper veldig i min sak. For ei møkkalåt! Growling og litt sånn dyster “snakkevokal” om en annen, blir bare tant og fjas - i alle fall her. Noe pompøs vræling om hunters, warriors og the universe...Hørt det før? Jau. Ballade-bro grepet fra
Tro og Kraft gjenbrukes her. Så avsluttes det hele med vuggesangen
Natt. Så rolig innledningsvis at eg bare venter på Sigurd Wongraven skal synge “så ro lille venn…”
Og dett var dett, skiva ebber ut her - og godt er det. 10 låter med “ekstrem” metall er strengt tatt 10 for mange, men hey det kunne vært (mye) verre - det kunne jo vært Gaygoroth eller noe sånt.
Hvordan denne står seg kontra tidligere Satyricon skiver er eg neimen ikkje sikker på. Har prøvd å gi de andre en lytt, merker meg vel at denne er mer tilgjengelig, “snillere” i uttrykket? Ja jo, må være noe sånt. Det er jo låter her som kan bli “allemannseie” - og skiva vil nok dele fansen. De mister kanskje noen trofaste, men får vel også noen nye. Sånn sett skal de ha honnør for å tråle upløyd mark og våge seg ut på gjengrodde stier. Skiva låter også “åpnere” enn mye av det andre eg har hørt fra dem, mindre klausen følelse enn av f.eks.
The age of Nero. De har visstnok gått for en hel-analog innspilling med denne siste skiva, allikevel er skiten ihjelkomprimert...Burde hatt den på vinyl ja.
Nei, nå skal eg ikkje holde Satyricon i skjærsilden lengre - det er klart for dom. Dessverre ikkje den totalslakten eg hadde håpet og trodd, eg har ikkje mistrivdes så intenst som forventet/ønsket, til det er det rett og slett ikkje dårlig nok, men misforstå meg rett - det er ikkje noe eg kommer til å spille igjen. Tror eg da.
1 2 3 4
5 6 7 8 9 10
CEVBOF: 4/10
