The Julekalender 2016 Edition

[ptb]

Luke 8:

Susanne Sundfør – The Brothel
Sundfør karakteriserte jeg som en artist litt utenfor mitt musikalske interessefelt. Det var helt til jeg under en Sonus Faber demo ble lyttende til dette albumet. Etter denne demo´n var det bare å rusle rett ned gaten, svinge rett venstre og plukke med seg et eksemplar fra den butikken mange da vet hvem er. Man kan velge å like, eller ikke like Sundfør og hennes musikk. Men hun er vel å regne som en av de største og mest proffe musikkartister vi har i dag.

Bob Dylan - Infidels.
Jeg er langt fra noen utpreget Dylan fan, men har 5-6 av hans utgivelser i samlingen. Infidels er nok den som spilles mest. Knopler´s karakteristiske gitarspill preger deler av denne skiva, og jeg liker miksen av Dylan/Knopler. For øvrig synes jeg den sterkt suggerende Jokerman er ei fordømt bra låt.

 

[HCS]

Ja, uvøren, det er meg det...Sik du ser det blues.. . Abba er å blir fint å høre på, men de har fortsatt endel av denne forbannede saksofonen til tider.. Misbruk av et vakkert instrument..


Fikk følgende boks inn i går. Anbefales til rolig jule-slumring..Fås sikkert og på vinyl..

 

[bluesbreaker]

Det går greit når en vet om det HC.

Fin boks,. kjempestor produksjon.

Har følgende på vinyl .

Synes egentlig det greier seg, for det blir fort litt ensformig?
Belonging er knallbra.

Mye Jarrett på Tidal.

Når det gjelder Sundfør er jeg litt forundret over at det albumet ble brukt på Sonus Faber demo.
Jeg mener å huske at innspillingen er temmelig kvass og at det fort blir slitsomt når en drar på litt.
Har kun hørt den streamet, så det er mulig jeg tar feil. En av de få artistene i Norge med internasjonal appell og format.

 

[ptb]

Når det gjelder Sundfør er jeg litt forundret over at det albumet ble brukt på Sonus Faber demo.

Kan legge til at det var under demo av Aida

 

[ptb]

I dag er det fredag og risiko for fest og dans på lokalet, og da kan det kanskje være greit å varme opp litt med Country-musikk. Dagens luke inneholder derfor disse:

Dwight Yoakam - Guitars, Cadillacs etc, etc.
Det er på langt nær all form for country som går hjem hos meg, men Yoakam´s debut album fra 86 var i så måte et friskt pust innenfor den genré.

Det kanskje ikke alle vet er at Yoakam parallelt har hatt en skuespillerkarriere, og medvirket i en rekke filmer. Den mest kjente er kanskje Panic Room der han spiller mot Jodie Foster.
Noe mer kjent er at han også hadde et kortere forhold til dette meget vakre eksemplaret av arten Homo Sapiens Genus Femininum:

Når Bo Derek hadde status som Drømmekvinnen 10, så måtte hele skalaen re-kalibreres når Sharon Stone kom på banen.

Highwaymen - Highwayman.
Med store deler av A-laget samlet på ett brett får det ikke blitt annet enn bra

 

[POB]

Og der sklei vi elegant over i country-sjangeren, ja.
Har prøvd å like dette, men ender opp med utslett over hele kroppen.

Stort pluss ptb, for kanonbra tråd .

 

[tkr]

I dag er det fredag og risiko for fest og dans på lokalet, og da kan det kanskje være greit å varme opp litt med Country-musikk. Dagens luke inneholder derfor disse:

Vis vedlegget 414339

Dwight Yoakam - Guitars, Cadillacs etc, etc.
Det er på langt nær all form for country som går hjem hos meg, men Yoakam´s debut album fra 86 var i så måte et friskt pust innenfor den genré.

Det kanskje ikke alle vet er at Yoakam parallelt har hatt en skuespillerkarriere, og medvirket i en rekke filmer. Den mest kjente er kanskje Panic Room der han spiller mot Jodie Foster.
Noe mer kjent er at han også hadde et kortere forhold til dette meget vakre eksemplaret av arten Homo Sapiens Genus Femininum:

Vis vedlegget 414349

Når Bo Derek hadde status som Drømmekvinnen 10, så måtte hele skalaen re-kalibreres når Sharon Stone kom på banen.

Highwaymen - Highwayman.
Med store deler av A-laget samlet på ett brett får det ikke blitt annet enn bra

Dwight Yoakam sitt debutalbum var en innertier, IMO. En flott videreføring av "Bakersfield-sounden" til Buck Owens og Merle Haggard, og en plate jeg fremdeles får fot av.

Highwayman kan vel neppe kalles nyskapende, fremdeles IMO. Her ris gamle hester igjen og igjen, med unntak av selve titelsangen, Highwayman.

Inni temaet om røvere og bamditter ligger det en sang om sjelevandring. Å høre Johnny Cash synge siste verset gir meg fremdeles gåsehud, og ideen om å komme tilbake som en eneste liten regndråpe tyder ikke på at på at denne sangen kommer fra pennen til en C&W- artist. Det gjør den heller ikke. Sangen er skrevet av Jimmy "Mc Arthur Park" Webb.

I fly a starship across the Universe divide
And when I reach the other side
I'll find a place to rest my spirit if I can
Perhaps I may become a highwayman again
Or I may simply be a single drop of rain
But I will remain
And I'll be back again, and again and again and again and again..



​

 

[bluesbreaker]

Tør anbefale en film hvor Yoakam medvirker som en lite sympatisk rollefigur.
Med eminente Billy Bob Thornton.

Daniel Lanois laget musikken


Yoakam ruler.
Denne musikkvideoen er nesten en film i seg sjøl.

Denne har dere hørt før.
Da antagelig med QUEEN/Freddie Mercury.

 

[ptb]

I dagens luke har vi de albumene her:

Slettahjell/Reiersrud - Trail of Souls
Et dempet og stemningsfullt album. Her er det bare å lene seg tilbake, lukke øynene og la seg dra inn i musikken.

Pink Floyd - The Division Bell.
Mange mener PF var "ferdige" da Waters forlot bandet. Jeg hører ikke til de. Dette albumet står som en påle i min PF katalog.

 

[ptb]

I dagens luke blir det litt mimring med to artister/band med et ikke ubetydelig musikalsk slektskap - i form av låtskriverne Chinn og Chapman:

Suzi Quatro - Suzi Quatro.
For en guttepjokk som, om ikke annet hadde kommet såpass langt i livet at han skjønte at det etterhvert kom til å bli rogn i påsan, var bilder av Suzi Quatro da omtrent som myk-porno å regne. Coverbildet på 48 Crash singlen var nok en medvirkende årsak til at det var den første singelplaten jeg kjøpte for egne penger.

Suzi Quatro trakterte flere instrumenter og var selvlært bassgitarist. Hun var også den første kvinnelige sådan som ble kjent, ikke minst også gjennom sin rolle i TV-serien Happy Days (Gänget och jag, for oss som så den på Svensk TV).

Sweet - Strung Up.
Et bokstavlig talt to-delt album, der den ene plata er en samling av de største hit´s fra tidligere utgivelser (+ et par tidligere ikke utgitt) og den andre et live-opptak fra 73.

 

[Karmana]

Hehe, for meg var den luken en skikkelig tur ned memory lane

 

[Cash 63]

Kjøpte også 48crash den gangen -73 i gult cover, det må også være en av mine aller første singler? Ser veldigt bra ut i tilstanden fortsatt

 

[Trane]

Da har dagen kommet for å åpne første "luke", som inneholder disse platene:

Vis vedlegget 413090

Annette Peacock – X-Dreams
En artist som så definitivt har hatt sin særegne og innovative stilart, og hennes tredje album X-Dreams er ikke noe unntak. Tøft rett og slett. Tror førøvrig jeg skal være såpass ydmyk å gi @Cash63 kred for at jeg har dette albumet (stekt anbefaling under ei platemesse i Oslo) og dermed "oppdaget" Peacock´s musikk. Hun hadde frem til da vært uten for rekkevidde av min musikalske radar.

Makan !
Sende en strålende tråd som dette under radaren på den måten....kamuflert som hva jeg trodde var en julemusikktråd ??!!

Dog, er det lov å påpeke at David Bowie var stor fan av Annette Peacock som en gang takket nei til å spille piano for han? I stedet endte Mike Garson, som hadde spilt på Peacock sitt "I'm the One" album i 1972, bak tangentene for Bowie og ble der stort sett til the bitter end. Kanskje passende da at Ronno, den gamle gitaristen til Bowie fra Ziggy-perioden, Mick Ronson, spiller gitar på plata.

 

[ptb]

....kamuflert som hva jeg trodde var en julemusikktråd ??!!

Ja, så feil kan man ta

 

[ptb]

Dagene mot jul går fort, og det er allerede klart for luke nr. 11:

Cornelis Vreeswijk - Grimascher och Telegram
En artist jeg først i de senere år virkelig har fått sans for er (var) den Svensk-Nederlandske poeten og trubaduren Cornelis Vreeswijk. Som de aller fleste av hans utgivelser spenner også denne platen fra 1966 musikalsk ganske bredt, men karakteristisk. Han var en stor artist.

Billy Joel – Turnstiles
Tross en imponerende katalog er BJ en artist jeg synes man (her på berget) ofte «glemmer» og hopper bukk over når vår tids store artister omtales. Kan det kanskje være relatert til at det nå er 23 år siden det siste studioalbumet ble gitt ut (om vi da ser bort fra det klassisk inspirerte albumet fra 2001)?
Turnstiles, hans fjerde studioalbum fra 1976, skal visstnok være skrevet og spilt inn som en hyllest til hans hjemby New York og at han flyttet tilbake dit fra LA. Say goodbye to Hollywood, New York state of mind og Miami 2017… er låter som omhandler det tema.

 

[bluesbreaker]

Fortsatt fin tråd, og lenge til jul.
Jeg har aldri fått noe forhold til Billy Joel, men vet at han ansees som en dyktig og respektert musiker.

Vreeswijk kjørte berg og dalbane med humor og melankoli. Stor evne til å gripe tak i menneskers følelser.
Disse tidlige albumutgivelsene har også en energi som gjør dem friskere enn senere ting.

Uoppgjort skatteskyld slet og tok etterhvert mye fokus.
Han levde jo ikke akkurat på helsekost og kildevann og ble etterhvert nokså preget av dårlig helse.
Cornelis ble dømt til fengsel flere ganger, pga humøret og/eller alkoholen .

Det forrige albumet Ballader og Grimascher (1965), inneholder ett av hans vareste og fineste øyeblikk.
Jeg synes Sofia Karlssons versjon er praktfull.

 

[ptb]

Dagene mot jul går fort, og det er allerede klart for luke nr. 11:

Det går faktisk så fort, at det var luke 12 i dag, og ikke 11. Mao - halvveis.

 

[tkr]

Cornelis Vreeswijk var uten tvil en stor artist. Han har fulgt meg siden gymnastiden, og var IMO en like stor lyriker som komponist og sanger.

Lyrikerrollen synes jeg er den mest påfallende, ihvertfall når man tenker på at svensk ikke var hans morsmål, og at han ikke flyttet til Sverige før han var 12 år gammel.

Det sier litt om hans talent at han i dag regnes som en av Sveriges største visediktere, der oppe sammen med Carl Michael Bellmann og Evert Taube.

Min favoritt er denne, pga den flotte teksten:

Dessverre finnes den ikke i original på Youtube, så Hank von H. får gjøre nytten...........

Mvh

 

[ptb]

13 desember og Lucia-feiring med tog, lys og lussekatter for mange. Jeg nøyer meg med å åpen en luke til, der disse befinner seg:

Kari Bremnes - Spor
Denne burde vel egentlig vært i fredagens luke (de innvidde skjønner hvorfor), men det gikk meg hus forbi.
Å velge ut ei skive fra hennes katalog av de tidlige utgivelser er egentlig bare å plukke hvilkensomhelst. Jeg har valgt ut Spor, som inneholder flere av hennes absolutt beste låter.

Dave Brubeck - Time Further Out
Samtlige av Brubeck´s Time-plater er for klassikere å regne. Selv om Time Out er den mest kjente og omtalte, trekker jeg i denne sammenheng frem Time Further Out. Den står på ingen måte tilbake for Time Out synes nå jeg ihvertfall. Begge forøvrig innspilt i det legendariske Columbia 30th Street Studio.

 

[ptb]

I den fjortende luken befinner disse to platene seg:

Sparks - Propaganda.
Jeg ble tidlig kjent med Sparks, da min noe eldre bror kjøpte både Propaganda og Kimono My House når de kom ut. I årene som fulgte kjøpte jeg selv Indiscreet, Big Beat og Introducing etter hvert som de kom ut. Jeg ble (og er fortsatt) litt hekta på dette som skilte seg godt ut fra tungrock´n som var den genré det ble spilt mest av.
Å kategorisere den særdeles melodiøse musikken til Sparks er ikke enkelt. Det finnes ingen bås som passer helt. Tekstene er også en herlig miks mellom totalt vås og alvor.

Michelle Shocked - Captain Swing.
Shocked (eller Johnston som er det opprinnelige etternavnet) har gått helt under min radar frem til ganske nylig.
Hennes utgivelser beveger seg i en miks mellom musikalske landskap som folk, country, swing og rock. Så gjelder også dette albumet, som bærer med seg storband-elementer. Tidvis trykker dette bra.

Michelle Shocked har forøvrig vært mye fremme i lyset mht seksuell legning. Oppdratt som mormon, selvuttalt skjev, etterhvert konvertert kristen og (iflg henne selv) misforstått som homofob.

 

[soundscape]

Morsomt å følge denne tråden. Bra bredde på repertoaret samtidig som jeg har forhold til mye av det som blir presentert. Sparks vekker mange gode minner - og Kimono My House, Propaganda og Indiscreet finnes alle i hylla her.

 

[bluesbreaker]

Jeg har selvsagt de to skivene over plassert i hylla.

Jeg synes det er Michelle Shocked beste bortsett fra et spor på soundtracket til Dead Man Walking.
"Quality of Mercy"

Beklageligvis har dama gått av skaftet i de senere år...

Kimono My House, som du nevner, er min SPARKS-favoritt.
Genren er vel Glamrock, - med en intelligent touch (?)



This Town Ain't Big Enough For Both Of Us 1974

Zoo time is she and you time
The mammals are your favourite type, and you want her tonight
Heartbeat, increasing heartbeat
You hear the thunder of stampeding rhinos, elephants and tacky tigers
This town ain't big enough for both of us
And it ain't me who's gonna leave

 

[ptb]

Ja, jeg er enig i at glamrock er en passende betegnelse for deler av musikken til Sparks, og kanskje slik bandet fremsto visuelt til tider. Tildels er det også klart i retning prog, mens andre låter igjen har jeg vondt for å plassere noen steds som helst. Under the table with her og It ain´t 1918 fra Indiscreet er eksempler på det. Helt "ut" egentlig, men du verden så kult.

 

[ptb]

Atter en dag og atter en ny luke. Denne luken inneholder plater fra 2 band som begge hadde sin virkelige storhetstid på syttitallet:

Eagles - Hotel California.
Er man interessert i rock, så har man et eller annet forholdt til Eagles. Har man et hang mot gitarsoloer, så er det uunngåelig å ikke ha et forholdt til dette albumets tittel-låt. Litt sånn dessverre er den egentlig ihjælspilt, men allikevel - det er jo ei forbasket bra låt også da. Resten av albumet, som er et av tidenes mest solgte - og mest kjente, følger bra opp med ren rekke andre gode, sterke låter. Dette albumet var for øvrig det første Joe Walsh var med på.

Queen - Jazz.
Dette "siste" studioalbumet fra en av epokens virkelige supergrupper synes jeg også er et album som får litt lite oppmerksomhet når bandet og deres karriere omtales. Samlet sett synes nå jeg at Jazz er helt på høyde med de 6 øvrige, og det er en rekke med bra låter her. På dette albumet var også Roy Thomas Baker tilbake som produsent. Plakaten som fulgte med albumet har nok også prydet mangt et gutterom gjennom tiden.

Årsaken til at jeg omtaler Jazz som Queens siste studioalbum er jo en subjektiv greie, men jeg regner med at flere forstår hvorfor.

 

[POB]

Veldig morro å følge tråden din ptb.
Har stort sett et forhold til alt du har presentert sålangt, enten jeg liker skivene eller ikke. Vekker mange minner.

Eagles og Hotel California er som du skriver umulig å ikke ha et forhold til, og dette er kanskje den skiva som finnes i enhver platesamling. Den låter slettes ikke værst heller, selv om det nå er 5 år 128 dager og 7 timer siden jeg spilte den sist. Skal gjøre noe med det i jula.

Queen - Jazz. Jeg tilhører nok de som synes A Night At The Opera var den siste gode Queen-skiva før de ble for komersielle og satset på hit-låter. Forsøkte meg på A Day At The Races, men for meg ble det totalt slutt når A New World Record i '77 kom på markedet.
Inntil '77 hadde jeg et sterkt forhold til gruppa, da de hadde det litt spesielle uttrykket i rocken som gjorde at de skilte seg ut fra massene. Fra '77 og utover ble de imo en ren hit-maskin og fremstående disco-artister.
Fantastiske artister, men jeg synes de ble et offer for sin tid som plateprodusentene klarte å utnytte til det fulle.

 

[ptb]

Hyggelig tilbakemelding @POB.

Vi er temmelig på linje mht Queen. Jeg hadde egentlig tenkt å også skrive litt rundt News of The World (som skiva het. New world record var ELO, men jeg skjønte hvilken du mente). NOTW dro i feil retning - og det var et bevisst valg at de skulle ha noe mer hit-preget, og konsertvennlige låter. Et, for meg, merkelig og uforståelig valg, sett i lys av den fan-skare de hadde og at de uansett hvor fylte alt av stadion´s og konsertlokaler med det konseptet de kjørte. Allikevel synes jeg albumet (NOTW) 3-4 fine låter.

Jazz synes jeg var i retning back on track, og jeg håpet i det lengste at det ville fortsette. Dessverre brast det håpet så ettertrykkelig når neste utgivelse kom. Det gikk rett sør, for deretter å fortsette i fritt fall

 

[ptb]

Dagens luke inneholder ei plate som er vel-kjent for mange, og én som kanskje er ukjent for de fleste:

The Planets - Spot
Som nevnt, kanskje helt ukjent for mange, og det finnes pokker ikke alt for mye info om hverken bandet, eller plata heller. The Planets ble startet av bassisten Steve Lindsey (tidl Deaf School) og de gav kun ut to album før Lindsey gikk helt over i ulike roller innenfor platebransjen. Musikken er en form for New Wave/Reggae med en touch av punk (tror jeg det ikke er helt feil å si). Tøft, og helt uten svake spor.

Whitesnake - Come an´ get it.
For en som meg, med utpreget hang til den klassiske tungrocken, er Coverdale´s Whitesnake helt elementært å ha i platesamlingen.

Whitesnake´s opprinnelse er egentlig ganske sammenfallende med Rainbow. På lik linje med Blackmore ønsket Coverdale å ta mer regi over musikken enn det DP muliggjorde. Backing-bandet fra hans soloprosjekt ble etter hvert til Whitesnake. Mao - ikke helt ulikt starten på Rainbow, dog uten like hyppig utskifting av besetning.

Come an´ get it (med Marsden, Moody, Murray, Lord og Paice) var det 4 albumet, og står i dag som kanskje det fremste - i mine ører.

 

[ptb]

The Planets - Spot:

 

[ptb]

Med en uke igjen til julaften åpner jeg denne luken:

Anne Bisson - Blue Mind
Et stemningsfullt, dempet og varmt album som innen denne genre´egentlig ikke kan gjøres så mye bedre.

Courtnet Barnett - Sometimes I sit and think,.....
Ei plate jeg aldri blir helt klok på. Å lytte til denne er sterkt humøravhengig. Den er alt fra råkul til forferdelig slitsom

 

[skranglefant]

Courtnet Barnett - Sometimes I sit and think,.....
Ei plate jeg aldri blir helt klok på. Å lytte til denne er sterkt humøravhengig. Den er alt fra råkul til forferdelig slitsom

Hahaha - veldig enig

 

[Harald HM]

Ja, uvøren, det er meg det...Sik du ser det blues.. . Abba er å blir fint å høre på, men de har fortsatt endel av denne forbannede saksofonen til tider.. Misbruk av et vakkert instrument..


Fikk følgende boks inn i går. Anbefales til rolig jule-slumring..Fås sikkert og på vinyl..

Vis vedlegget 414194

Finner du disse på vinyl, må du rope ut. Dette må være noe av det beste du kan finne samlet på 6 CD-er. ECM har jo garantert god kvalitet på avspilling, men kunne vært moro å få prøvd dem i vinyl.

Kjedelig. Nei, det er i såfall bare for dem som må ha dundrebass i 190 dunk pr min for å vite at det er musikk de hører

 

[ptb]

Siste søndag i advent, og til dagens luke har jeg plukket frem de her:

Stevie Ray Vaughan - Could´t stand the weather
Det er ikke så mye å si om dette albumet, annet enn at det er et gjennomført bra album. Tross en meget kort karriere står SRV igjen med et ettermæle som en av vårt tids virkelig store gitarister.
Og hans kanskje mest kjente låt, Thin Pan Alley, gir gåsehud uansett når, og hvor ofte den spilles.

Waits/Gayle - One from the heart
Det skjuler seg mye veldig bra musikk innenfor ulike Soundtrack´s, og til tider har slike litt lett for å gå hus forbi. Således var tilfelle med denne, som frem til @Baluba trakk den frem i en tråd for ikke lang tid tilbake, hadde gått helt under både min og flere andres Waitz-radar.
Albumet har en dempet stemning, og gir meg følelse av å sitte i en litt mørk, dunkel, røykfylt liten jazz-club med en Bourbon på bordet.

 

[ptb]

Ny luke når vi nå har gått inn i innspurten:

Diana Krall - Live in Paris
Live-musikk må også med i kalenderen, og Krall´s eminente Live in Paris får være en av eksponentene for det. Fin konsert, og skapelig lyd også på denne re-issue som kom ut i år.

Deep Purple - Who do we think we are
Et album fra Purple-katalogen må jo med, og jeg har dratt frem et album som ikke altfor ofte nevnes når deres musikk omtales. Men, låter som Woman from Tokyo, Mary Long og den ordentlig bluesy Place In Line, ligger alle langt fremme blandt de låter som Mark II-besetningen skrudde sammen. Albumet var også det siste med Mark II. Vel og merke frem til reunion med Perfect Strangers da.

 

[POB]

Deep Purple i perioden 70-73 er ikke mindre enn fantastisk bra, hvis man liker hard-rock vel og merke.
De hadde en killer lineup på den tiden, som er omtalt som mk2; Gillan, Paice, Glover, Lord og ikke minst Blackmore.
Synd at Blackmore gikk helt i frø etterhvert, men vi kjenner til flere eksempler på damer som har kødda til for enkelte musikalske karrierer. Heldigvis ryktes det at han starter en litt mer rocka tilværelse nå.

Det som også er veldig morro med Who Do We Think We Are er at det er fantastisk lyd i original vinylutgaven. Har remastred på vinyl også, et safe kjøp.
Så må jeg bare nevne et par andre store:
Machine Head er også en av mine favoritter, og den remastrede vinylutgaven er et par hakk bedre enn original, så dette er bare å handle inn.
Made In Japan må ikke glemmes, kanskje verdens beste konsertalbum. Fantastisk lyd og kanon låtmateriale. Remastred vinyl er bra også her.
Perfect Stranger kom som ei bombe i sin tid og er ei fantastisk skive. Kan anbefale den remastrede utgaven på vinyl her. Originalen låter litt tynt.

Sjelden jeg spiller rock så grisehøyt som med disse skivene .

 

[ptb]

Vi virker å være veldig samstemte mht Purple - også mth Perfect Stranger. Meget bra skive fra et band som (for en kort stund om ikke annet) hadde det moro sammen igjen. Fikk med meg Nobody´s Perfect konserten på Valle Hovin, der faktisk 2 av sporene på livealbumet er hentet fra.
Remastered PS er notert og må anskaffes om den er slik du beskriver. Cat.nr: 3635872 (2016)?

Var heldig og fikk med meg Rainbow i sommer, og det var helt sjef få høre The Man In Black fremføre de god gamle låtene igjen. Det er satt opp ihvertfall 4 nye konserter i 2017. Kjøp billetter folkens

 

[POB]

Vi virker å være veldig samstemte mht Purple - også mth Perfect Stranger. Meget bra skive fra et band som (for en kort stund om ikke annet) hadde det moro sammen igjen. Fikk med meg Nobody´s Perfect konserten på Valle Hovin, der faktisk 2 av sporene på livealbumet er hentet fra.
Remastered PS er notert og må anskaffes om den er slik du beskriver. Cat.nr: 3635872 (2016)?

Var heldig og fikk med meg Rainbow i sommer, og det var helt sjef få høre The Man In Black fremføre de god gamle låtene igjen. Det er satt opp ihvertfall 4 nye konserter i 2017. Kjøp billetter folkens

Fristende å følge den oppfordringa di ptb.
Mine favorittår med Rainbow = nøyaktig så lenge Dio var med.
Etter '78 ble Rainbow ganske platt, og lignet nærmest et powerpop-band imo.
Hvordan synes du den nye Ronnie klarte seg vokalmessig på konsert ? Har lest at han klarer seg bra ?

 

[ptb]

Romero gjorde så absolutt ikke bort seg. Fyren kan virkelig synge, og gjorde ingen skam på låtene. Det gjorde forøvrig ingen av de andre heller. Sjekk ut div YouTube videoer - fra Birmingham konserten.

 

[ptb]

Tilbake til neste lukeåpning, der dagens plater er:

Norah Jones - Day Breaks
Det er svært få av årets utgivelser jeg har tatt "bryet" med å kjøpe. Men den siste til NJ måtte inn i samlingen.

I motsetning til hennes tidligere utgivelser har hun med Day Breakes beveget seg inn i et mer jazz-rettet musikalsk landskap. Jeg synes dette kler både henne og hennes stemme bedre en den visepop-musikken hun har utgitt tidligere. Forrige plate kjøpte jeg uhørt, og den synes jeg var direkte dårlig = bomkjøp, så for min del håper jeg NJ fortsetter i dette sporet.

Freddy Lindquist - Menü
Det eneste soloalbumet til en av våre mest fremtredende rocke-artister på 60- og 70-tallet (The Beatrnicks, The Vanguards m.fl). Albumet Menü som på tross av dempet begeistring blant både kritikere og publikum når den ble utgitt, i dag står frem som en av de største, mest legendariske norske utgivelser gjennom tidene.

Litt støy ble det vel og merke i forbindelse med utgivelsen. Årsaken var relatert til coveret, der kona til kunstneren Rune Venjar prydet hele fremsiden forholdsvis lettantrukket. En naken skrott var hard kost, og langt fra politisk korrekt i 1970, så det stuntet gikk ikke helt upåaktet hen.

Menü hører hjemme i enhver platesamling, og selv om originalpressinger omsettes for til dels friske priser finnes fortsatt re-issue´n fra 2010 tilgjengelig i butikk - tross begrenset opplag som sies å være 300 ex.

 

[ptb]

Kun 4 luker gjenstår, og i dag er det de to platene her:

Roger Waters - The Wall Live in Berlin.
Potzdamer Platz, 21 juli 1990. Der skulle jeg gjerne vært, sammen med de 3-400000 som var tilstede og overvar denne helt spesielle konserten.

Den politisk engasjerte Waters fikk ideén til å kjøre The Wall konseptet som en markering av Berlinmurens fall. Det var jo tross alt en del symbolikk-paralleller. Waters fikk samlet sammen et stort knippe velkjente artister til å fremføre The Wall i en helt spesiell setting med et one-night show. Heldigvis ble hele konserten både spilt inn og filmet, slik at det i hvert fall ble mulig å høre- og se den fra sidelinjen.

Wings - Wild Life
Jeg er langt fra noe Beatles- eller McCartney (solo) fan, men Wings har jeg allikevel sansen for. Debut-albumet Wild Life fra 71 synes jeg er et fint og underholdene album.

 

[bluesbreaker]

Beste Wings med god margin, mener jeg er denne:

Rene genistreken.