...
Nei, det var ikke en slik måling jeg så for meg.
Utgangspunktet er at jeg snart ferdigstiller et par høyttalere hvor jeg har lagt en del arbeid ned i "alt" som har med dynamikk og "smekk" å gjøre, etter nøyaktig samme tenkning som du beskriver. Jeg kunne tenkt meg å gjøre en baseline-måling med de høyttalerne jeg har nå, og så nye målinger når de nye er på plass for å sette tall på hvor stor forskjell dette gjør. Kurveskarer av frekvensgang og forvrengning ved forskjellig volum er en start, men de effektene jeg forsøker å sette fingeren på er i tidsdomenet og kunne kanskje beskrives som en form for transientforvrengning. Men hvordan?
Kort oppsummert så står det i teksten under at noe forslag til en enkel og god metode for å måle dette har jeg ikke:
I går lette jeg etter noen decay-plot som skulle illustrere forskjell mellom to høyttalere som forskjell i decay - den mer dynamiske faller raskere i nivå over tid, den er rett og slett dødere.
Mens jeg leter så ser jeg jo også at disse to høyttalerene har omtrent eksakt samme decay når de er målt i samme refleksjonsfrie omgivelser.
Når disse så måler forskjellig inne i et rom, så er det jo åpenbart at dette skyldes spredningsmønster og har lite med magnetstørrelse eller membranvekt å gjøre.
Så den målingen ble aldri presentert.
Jeg har bl a prøvd å måle transientrespons ved å måle transiente målesignaler og trommer fra musikksignal ved å gjøre opptak og så sammenligne kurveformen med originalen.
Det viktigste her er faserespons - er fasen lik, blir kurveformen lik.
Hvis fase dreier, så ligner det ikke i det hele tatt, men det kan fremdeles låte helt greit.
En måling som virker og har en viss relevans er en enkel kompresjonstest - kjør sweep med økende spl (PASS PÅ å ikke brenne drivere, veldig lett å overbelaste spesielt hf-drivere på denne måten - kjør kun veldig korte sweep!), så ser en når det begynner å gi seg - spl øker ikke like mye som input.
Slik kan jeg fx se at hf-seksjonen i F1 med horn og bånd-drivere begynner å komprimere i toppen allerede ved lydtrykk som ikke er så mye over det slike som jeg mener er passelig.
Dette skyldes en fysisk begrensning med små bånd - båndet varmes opp, resistansen øker, og en får kompresjon, fortsetter en å dra på så vil båndet miste fasongen, og til slutt vil båndet bli varig deformert.
Men dette hornet med bånd har likevel dynamisk lyd.
Så lenge en holder spl under ytegrensen, så virker det, i praksis så går det bra i mindre rom med forholdsvis liten lytteavstand til høyttalerene.
Sånn sett så fungerer heller denne kompresjonen som en slags "sikring" mot misbruk av ører, det er begrenset hvor høyt det er lurt å presse på over 6-10KHz.
Dette kan høres som en slags avmatting i toppen - men da er det altså enten altfor høyt, eller du prøver å spille i en ballsal med en høyttaler laget for små stuer.
Kompresjonstesten vil avsløre hvorfor det låter tamt når volumet dras opp.
Og det trengs mye mer kapasitet enn en skulle tro.
Men hvorfor det låter dynamisk på lavt volum sier jo ikke en slik test noe om.
Her er det to ting som kan ha relevans - det ene er at parametere som gjør at krav til max spl tilfredsstilles fører til at høyttaleren automatisk har designet inn et mere gunstig lydspredningsmønster.
Det andre kan ha med persepsjon å gjøre.
Vi "husker" hvordan punchen fra stortromme skubber rett i magen, hvordan snerten i anslaget på trommer på en måte drar innenfra og ut gjennom brystkassa, hvordan skarptromme smeller så det nesten gjør fysisk vondt.
Når vi så skrur ned volumet, så har vi med oss erindringen av den fysiske og brutale opplevelsen og kobler denne til det som nå er sivilisert og behagelig.
