P
parafinoksen
Gjest
Dire Straits var favorittbandet i tenårene (sent 80-tall / tidlig 90-tall) da gitarinteressen for alvor tok av. Jobbet meg bakover fra Brothers In Arms og forelsket meg i Communique og debutalbumet. De to er favorittene i DS-katalogen den dag i dag. Har det meste av Knopflers soloutgivelser, men det er litt «for old times' sake». Veldig gode innspillinger, mange flotte sanger, men totalen er at det blir for dovent og uengasjerende, både gitarspillet og uttrykket. Mener ikke at Knopfler skal få på pannebåndet og spille som i glansdagene, men sammenlignet med Dylan, Paul Simon, Ry Cooder m.fl. er det veldig lite nyskaping og energi å spore. Veldig synd, for det mangler ikke på økonomiske ressurser eller muligheter til å utfolde seg kreativt. Knopfler er som en gammel flamme en fortsatt har et godt øye til, men som en vet en har vokst ifra.