Da er jeg tilbake igjen etter å ha brukt de siste dagene på å more meg over dette fenomenet som kan observeres hvis man reiser på vestlandsveiene.
Transportselskapet Tide fikk for en tid tilbake en ny logo, åpenbart laget ev en person med humoren i behold.
Hvis man observerer en buss fra dette selskapet i speilet får man dette budskapet...
Nuvel, det var det med lyden hos Elektron...
Det er ikke lett å beskrive lyd, spesielt ikke hvis andre skal kunne danne seg et godt inntrykk av hvordan det låter.
Dette oppsettet gir et veldig stort lydbilde. Ikke nødvendigvis så bredt, men veldig høyt og dypt, og veldig omsluttende, som om hele stua blir mettet med lyd. Masse luft og glimrende separasjon mellom utøverne.
På Vivaldi Fire årstider, BIS, Drotningholm ensemblet, innspilt i denne bygningen med nakne steinvegger og fantastisk akustikk får man de første virkelige indikasjonene på at dette er
saker.
Vi har ikke lyttet i mer en noen sekunder før fruen kommenterer at det høres ut som om det blir spilt med originalinstrumenter, hvilket er korrekt observert. Akustikken høres utrolig ekte ut, og jeg har ikke tidligere fått fornemmelse av å sitte
inne i denne steinhallen. I mitt eget anlegg får jeg mer fornemmelsen av å sitte rett utenfor, for så å lytte inn i lydbildet, om dere forstår hva jeg mener. Jeg hører den samme akustikken, men den er rett foran meg og jeg er ikke
inne i den på samme måte som hos Elektron. Fasinerende!
Diskanten er ikke lett å beskrive, for den legger man ikke merke til. Den bare
er der. Antar at det er mangel på forvrengning som gjør at man ikke legger merke til den. Ikke på et eneste tidspunkt er det noe som helst tegn til unoter fra diskanten. Kan man våge seg til å påstå at den er
gnistrende god (ok, den var platt :
)
Det er krefter i massevis. Jeg vet ikke hvordan sensitiviteten til disse høytalerne er, og heller ikke hvordan impedansekurven ser ut, men forsterkerne har full kontroll. Det låter svært uanstrengt og kontrollert.
Bassen har en helt passelig balanse mellom tight, elastisk, spretten, og kraftfull. På musikk hvor det er dypbass kan man godt høre det, men det er ikke slik at man må holde seg fast i stolen for ikke å falle på gulvet, og dermed mister konsentrasjonen fullstendig. Neida, i alle frekvenser er bassen passe avstemt i forhold til resten, og den stikker seg aldri ut. I det hele tatt er det imonerende hvor homogen lyden er og hvor godt avstemt elementene er i forhold til hverandre.
Med forbehold om personlige kalibreringsavvik vil jeg påstå at klangbalansen er såvidt over på den varme siden av nøytral. Eller 4 på Rudi's scale of 10, hvor 10 er kald/analystisk, 5 er nøytral, og 1 er som overkokt pasta, blødt og klissete.
Tro ikke nødvendigvis at jeg har rett. Min nonchelante omgang med virkeligheten har blitt avslørt tidligere i tråden. Men det er nå engang slik jeg tror at jeg føler at jeg opplever det.
Dette oppsettet er vidunderlig deilig å lytte til, og det reproduserer musikk på en måte som er aldeles fortryllende.
Høydepunktet for min del blir avslutningssporet med førstesatsen til Dvorak's "The new world", med Israel filharmonikerne og Leonard Bernstein, DG. En premiumperformance av dette stykket. Og heidundrande hvor det låter.
Jeg har krafset til meg volumkontrollen og de grønne lysene i forkant av Cary-blokkene som indikerer hvor mye strøm de trekker, og som vanligvis har en ganske dus grønnfarge, lyser nå så intenst at de nesten ble lilla. Lydnivået er på grensen til det forsvarlige.
Her er dynamikk i bøtter og spann og det er så kraftfullt at det for alvor begynner å ligne på det trøkket og den størrelse på lyden som man kan høre når bergensfilharmonikerne for alvor kliner til i Grieghallen. Det blir selvfølgelig ikke like mektig og like stort som "the real thing", det tror jeg aldri noe musikkanlegg vil oppnå, noensinne. Men det gir en fordømt god illusjon av dette. Og med mindre man kommer rett fra konsert så låter det riktig.
Da musikken var ferdig og stillheten hadde senket seg hørte vi noen dunkelyder i taket over oss. Elektron slo fast at det nok var hans gamle far i etasjen over som var i ferd med å kravle ut fra sitt tilfluktssted under bordet. Så høyt spilte vi (jeg) dette stykket! Og Elektron innrømmet i etterkant at han nok aldri hadde spilt så høyt tidligere.
Da jeg kom hjem oppdaget jeg at fjernkontrollen til Elektron "tilfeldigvis" hadde sneket seg opp i posen med cd'er.
Nå har jeg et påskudd for å komme tilbake...
Takk for meg Elektron!
Nå får vi se om ikke dere to i Fjellsiden lydlaug vil ta turen ut til meg snart. Jeg kan friste med et anlegg som på Rudi's skala muligens scorer omkring 3. Altså helt "al dente" imho
Dessuten spiller jeg vinylplater!!!