Det er lurt å prøve seg fram. Og så er det lurt å høre etter … og sette pris på … detaljer i lydbildet som du ikke har hørt før. Ikke diskant-detaljer, men helhetsdetaljer. Har du veldig godt anlegg og er tett på mener jeg det er klokt å lytte til romklangen. Den skal være kameleon-aktig… diskriminere klart mellom ulike innspillinger.
Jeg tror folk har en tendens til å overlytte etter detaljer som har vært forsterket tidligere og underlytte etter detaljer som tidligere har vært maskert. Nå har vi uansett fått innspill fra gode ører her, med gode anlegg. Som du ser, de skrur ikke helt likt. Men jeg tipper de er i ball-park.
Jeg opplever ofte at folk evaluerer oppsett med 2-3 innspillinger de kjenner (helst noen skikkelige hifi--svisker). Erfaringsmessig gir det forholdsvis begrenset mengde informasjon om hva et oppsett klarer. Et skrekkelig eksempel er Floden med Emma Steinbakken, det er en aldeles grusom innspilling. Det skal være bra mye feil i diskanten for at den skal høres naturlig ut.
Som @Bx sier, det tar tid å evaluere i dybden, og det kan ofte være lurt å spille en hel del musikk man ikke har hørt før, eller hørt lite på. Gjerne i 3-4 dager, så man får nullet preferansene litt. Så kan man eventuelt ta frem sviskene igjen senere, men da vil man gjerne vurdere dem i et annet lys enn man gjør når de er det første man trekker frem etter en større endring.
Jeg bruker Audiolense på 10" Seas bass, 8" JBL, og en liten alu dome fra Seas.
Men etter de har passert deling i DBX driverack PA2.
Har ikke eksperimentert så mye med deleflanker, mener huske jeg satte en 24 dB Linkwiz mellom diskant og mellomtone.
Funker ok.
Hvis man kjører standard filter alignment kan man enkelt simulere hvordan forholdet mellom slaglengde og filterorden. Her har jeg kjørt alle filtere fra 1. til 8. orden butterworth. Legg merke til at alle krysser på -3dB mens dette bare er typisk for odde ordens filtere. For faselinjære filtere er det -6 som gjelder uansett, så derfor vil det ikke gi mening å vise noen på -3 og noen på -6dB.
Den kontinuerlige linja viser en kombinasjon av en soft roll off som går over i en 8. ordens. Denne krysser også ved samme frekvens på -3dB.
Det ser ut til at peak slaglengde vil være ikke ulik 2. ordens filter, men peak slaglengde havner noe lenger opp i frekvens. Men for å få det mer nøyaktig kan vi sammenlikne de to med -6dB krysning ved 100Hz.
Her er det en 1. ordens avrulling pluss en 8 ordens nedenfor delepunktet sammenliknet med en vanlig 2. ordens avrulling. Jeg har også lagt inn 1. ordens ordinært filter med -6dB (for å emulere faselinjært), samt 4. ordens som vanligvis er det mest effektive mtp båndbredde vs slaglengde:
Rød stiplet er 1. ordens. Blå stiplet er assistert 1. ordens (i nærheten av AL karakteristikk). Gul er 4. ordens og grønn er 2. ordens Butterworth. Jeg la også inn blå solid, som er 2. ordens Linkwitz Riley for å illustrere at det er noe forskjell på ulike filterkarakteristikker.
Det kan se ut til at den resulterende slaglengden ut av et AL-filter er i nærheten av hva vi får med 2. og 4. ordens filter. For diskanter er det ofte slaglengden som tar knekken på dem, og ikke nødvendigvis effekten. Det er imidlertid verdt å merke seg at energien i musikk tiltar gradvis nedover i frekvens.
Etter å hatt Audiolense i vel fem år nå, og etter å ha lagd mange hundre filter så gjør jeg stadig nye observasjoner. Jeg holder på mye alene og får ikke drøftet teoriene som jeg lager i hodet mitt, så jeg tenkte å dele noen av mine oppfatninger og fremgangsmåter, mye fordi jeg er interessert i tilbakemeldinger.
Forresten, en morsom ting som hendte her om dagen; nabogutten og yngstemann gikk forbi sofaen der jeg satt å lytta, så sa jeg til nabogutten: “Se de nye høyttalerne jeg har fått meg (2360-horna til JBL), er ikke de kule?” Han bråstoppa rett foran sofaen og sa “Men, lyden kommer ikke fra de, den kommer derfra” og pekte rett frem midt mellom høytallerne
Jeg sitter ca 3,5m bak og det er ca 5m mellom høyttalerne, jeg har prøvd mye forskjellig men jeg liker dette langt bedre enn det anbefalte likesidet trekant-oppsettet. Jeg vil sammenligne det med å gå på kino, man vil jo sitte nærme lerretet å ikke ha noe valg, bare bli slukt av filmen Uansett så når man sitter så nærme så stilles det store krav til systemet, for hvis ikke vokalen havner midt i hører/ser man det veldig lett, og det er ganske irriterende hvis det er off.
Min prosedyre når jeg lager filter er følgende:
1: Jeg lager først et rent frequencyfilter med et target som følger avrundingen min i bassen og en rett strek fra ca 100hz til 20khz med 10db fall. Grunnen for at jeg alltid starter med en ren frekvenskorreksjon og et slik target først er at (hos meg iallefall) så klarer audiolense oftest å lage den jevneste frekvensresponsen (over bassområdet) med en slik korreksjon og target. Jeg zoomer inn i frequency response-vinduet slik at jeg ser fra -50db til litt over kurven. Da blir avstanden mellom hver horisontale strek 1db. Dette har jeg som vane at jeg alltid gjør, slik at sammenligningsgrunnlaget blir likt visuelt. Hvis frekvensresponsen ser grei ut så åpner jeg correction procedure-vinduet, velger den presedyren som jeg nettopp brukte (frequency correction i dette tilfellet) flytter dette vinduet til siden slik at hele kurven er synlig, så tar jeg et screenshot av kurven med correctionprocedure-vinduet ved siden av (og passer på at jeg får med nederste linje i audiolensevinduet, for der står all info om hvilket setup, measurment og target man brukte: Dette for at jeg skal kunne gjennskape filteret senere). Så lager jeg en egen mappe som jeg lagrer filteret i, og så flytter jeg screenshotbildene i samme mappe som filteret. Jeg tar også et bilde av groupdelay og impulsrespons på samme måte:
2: Så prøver jeg å lage et TTD-filter. Først åpner jeg det screenshotet jeg nettopp tok, og har det oppe slik at jeg har en visuell indikasjon på hvor jevn frekvensrespons jeg skal jobbe etter når jeg prøver å lage TTD-filteret. Velger så det target jeg ønsker mest. Jeg prøver først Filter Measurment med Default (True Time Domain) men går inn på Correction>Correction Procedure og huker av TTD per driver (jeg prøver først å få til god frekvensrespons med dette først) Hvis responsen ikke følger target i bunn eller topp prøver jeg med og uten “prevent treble/bass boost”. Prøver så forskjellige verdier under True Time Domain, tester med mid frequency. Her klarer jeg ikke å finne noe universielt mønster som går igjen, jeg føler at hver måling har sine egne optimale verdier og kombinasjoner.
Det er fort gjort at audiolense lager slike simuleringer, og man må zoome godt inn for å se det, men det har mye å si for stereobildet når ikke begge kanalene er lik i volum i forhold til hverandre.
Hvis jeg etter ti min med knoting og testing her fortsatt er et stykke fra frekvensresponsen jeg fikk til med kun Frequency Correction, så går jeg i target designer og gjør små endringer på target, endringer som ikke kommer til å ha så stor betydning for tonaliteten, men små endringer her kan gi store utslag i hvordan audiolense klarer å koke opp en god simulert frekvensrespons.
3. Så sjekker jeg groupdelay (det gjør jeg forresten kjapt før jeg knoter for mye med innstillinger og target, for er det masse peaks her så tar jeg en ny måling). Hvis det er en peak eller to så forsøker jeg å endre target slik at jeg korrigerer mindre akkurat der peaken i groupdelay er. (Er det andre ting man kan gjøre her?)
4. Så sjekker jeg impulse response, velger Analysis > Simulation > Step Respons Simulation + Target. Hvis jeg har preringing så prøver jeg først å huke av for preventprering eller forandrer antall sykluser til et lavt antall, eller Advanced TTD Correction > Manually remove noise. Lagrer ny measurement uten noise, navngir den og laster inn denne measurmenten.
Thats it. Veldig fint hvis dere, og du Bernt kommenterer og deler din egen prosedyre/rekkefølge på ting når du møter på utfordringer som: ujevn frekvensresponse forskjellige steder i kurven, groupdelaypeaker, ujevn impulsrespons osv.
Forresten, tips til videreutvikling/drømmescenario: Hvis jeg har forstått det riktig så hvor godt et filterer klarer å følge frekvensresponsen, ikke ha peaks i groupdelay og ha en ønsket Step Response kommer an på disse faktorene: Nesten samtlige innstillinger i Correction Prosedure samt hvilket target man tegner opp (gitt at man har en god måling i bunn selvfølgelig). Det er kanskje vanskelig, men det hadde vært utrolig kjekt med et skript/en funksjon der man først velger ønsket target og huker av for at avvik fra ønsket target med x antall prosent er akseptabelt, og så tar audiolense selv å prøver ut de forskjellige valgmulighetene i correction prosedure, og etter noen minutter har den sikkert klart å prøve flere hundre kombinasjoner og gir oss noen alternativ vi kan velge mellom, rangert etter hva som er viktigst: flat frekvensrespons, null peaks i groupdelay eller perfekt impulseresponse.
Siden lydbildet er så bredt her så blir fantombilde og eksakt stereolokasjon ekstremt viktig. Hos meg blir bedømmingen av hvor stor “skyen” som vokalen kommer fra den viktigste indikasjonen på om et korreksjonsfilter er vellykket. Et eksempel:
Dette filteret her ga god og naturlig klang og tone, stemmene hørtes ikke ut som den kom fra en høyttaler, men mer som at personen sto i rommet. Så på mange måter svært bra, men punktet stemmen kom fra var litt stort/udefinert. Som dette:
Ofte når stemmen ikke høres ut som at den kommer fra et lite konkret punkt så virker det også som at lydbildet er litt skjevt i dybden (mini/lokal fasefeil-aktig), som for flere låter så er dette en mer riktig visuell representasjon av hvordan filteret oppfattes:
Både stepresponse og groupdelay var ok i dette filteret, men som dere ser så er ikke frekvensresponsen lik i forhold til hverandre, og jeg vil annta at det er dette som gjør at området vokalen kommer fra blir et større området? fordi frekvensområdet for en stemme er ganske bredt, og som man ser så er det flere plasser relative ujevnheter mellom H og V høyttaler, så når det er høyere lyd i Høyre høyttaler ved 650hz, så vil der høres ut som at stemmen kommer fra litt til høyre for midten, og ved 700Hz er det motsatt, så der vil lydene høres ut som at de kommer fra litt til venstre for midten. Dette hører man ikke konkret, men til sammen så blir punktet stemmen kommer fra summen av disse variasjonene: en sky som er litt stor og diffus.
Til sammenligning så lagde jeg et rent frekvenskorreksjonsfilter med samme target(nederste av de to):
Dette varierer også mellom H og V, men en del mindre. Lytteopplevelsen av frekvensfilteret(Filter 2) var iallefall slik: (ringen symboliserer punktet stemmen oppleves å komme fra)
På monoinnspillinger høres det ut som at all lyd kommer fra en ganske smal høyttaler midt i.
Men så gjorde jeg en merkelig observasjon. Jeg lasta inn disse to filterne, pluss et tredje TTD-filter med en annen target-kurve inn i Mitch sin Hang Loose Convolver (anbefales for testing av filter, sømløs og nivåjustert a/b test, dog cpu-krevende)
Så dette er altså de tre filterne:
Fiter 1 og 2 har samme kurve og skulle ha hørtes ganske like ut. Men, det er filter 2 og 3 som høres like ut, svært like faktisk. Både filter 2 og 3 har eksakt stereolokasjon og høres generelt veldig likt ut. Ja frekvensfilteret er litt mer ukorrekt i bassen, og loudnestargeten har en litt annen tonasjon, men samboeren min klarte ikke høre forskjell på filter 2 og 3, men hørte veldig lett forskjell på filter 1 og 2.
Dette synes jeg er interessant. Det kan kanskje ha noe med impulsresponsen å gjøre også, jeg ser at på Filter 1, som oppleves minst nøyaktig så er ikke H og V spike heelt lik:
Når folk sier at de ikke liker TTD-korreksjon helt opp så lurer jeg på om dette kan være noe av årsaken? At det skal mye til for å lage en TTDkorreksjon som er like nøyaktig som freqcor eller ingen korreksjon, i det øvre sjiktet, særlig mtp likt dbnivå H og V kanal I FORHOLD til hverandre. Uansett, hvis alt stemmer sånn någenlunde (som i filter 3 med den rette target-kurven) så låter TTD helt opp veldig fint her.
Helt til sist: Nå har jeg hverken beryllium eller meget nøyaktig diskant, så driverne mine setter begrensninger på siste detaljnivå. Men når det er sagt, nå har jeg hørt på flere audiolenssystemer med berylliumdrivere, bedre forsterkere og topp diskanter, og de systemene er bedre enn mitt når det kommer til opplevd dynamikk, kjappe transienter og mikrodetaljer, ingen tvil, men detaljnivået i stereobildet må jeg ydmykt hevde er bedre her -dette skyldes nok for det meste et godt dempet og helt symetrisk lytterom
Kult oppsett, men vanskelig å si noe før en har hørt det. Godt dempet og symmetri er noe jeg kjenner godt fra mitt eget rom. bredden du har mellom høyttalerne er en del større en det jeg selv bruker. Jeg har jo en mer likesidet trekant i et mindre rom. Lyteavstand på 2,7 m
Det ble kanskje både langt og komplisert, men kort fortalt: Hvis man gjør en liten endring i target og konkluderer med at Ja det ble mye bedre, eller det ble mye værre, så er det fullt mulig at man ikke bare gjorde en reel endring på 1 db ett sted på kurven, men at Audiolense gjorde mange endringer, og de du hørte var kanskje ikke akkurat der du endra 1 db på targeten, fordi target er nemlig akkurat det, et mål, ikke resultatet. Og her så blir resultatet ofte noe helt annet enn target, selv med ørsmå endringer i target. Så man bør sjekke frekvensrespons, groupdelay og steprespons nøye før og etter endring hvis man vil ha kontroll på hva man faktisk endrer i filter til filter.
Man kan selvfølgelig bare lage nye filter og lande på et som høres bra ut av ukjent årsak, det er stort sett det jeg har gjort, men synes det er gøy å forsøke å forstå hvilke endringer i i frekvens,group og impuls gir som gir sånn og sånn lyd. Jeg har forsøkt å beskrive min fremgangsmåte for å få oversikt over nettopp dette, men finnes det andre tips og triks?
Din opplevelse av «detaljnivået i stereobildet» du beskriver kan skyldes flere ting:
EQ selvfølgelig.
Man kan bli lurt til å tro at det er flere detaljer men så er det forvrenging. Systemer med svært lite forvregning (av alle slag) kan umiddelbart føles litt mørkere.
Du har 2360 og de har vanvittig flott dybdeperspektiv lag på lag.
Man kan bli lurt til å tro at det er flere detaljer men så er det forvrenging. Systemer med svært lite forvregning (av alle slag) kan umiddelbart føles litt mørkere.
Jeg forstår at dette var subjektivt ment, men jeg har lyst til å kommentere på akkurat det der fordi jeg føler det ligger en myte gjemt i akkurat den formuleringen. For det første, og det vet jeg du er fullstendig innforstått med, det å redusere harmonisk forvrengning, og oppleve at lyden endrer seg, trenger ikke være fordi reduksjonen i harmonisk forvrengning er påfallende. Det kan like gjerne være fordi det skjer mer enn bare reduksjon i THD.
En klassisk teknikk for å få ned THD i drivere har vært å matche en liten ulinearitet i opphenget til en liten ulinearitet i motoren. Kort sagt, man kan for eksempel ha forsøkt å montere spideren begge veier i driveren, og opplevd at man får lavere THD den ene enn den andre veien. Det høres vel og bra ut, men det aller meste som forårsaker THD i en driver forårsaker også IMD, og i det man kansellerer ut THD har ofte IMD økt. Dersom måling av HD er det eneste man har å støtte seg på i den forbindelsen er det gjerne begrenset hva man får ut av informasjon som kan fortelle hvordan dette faktisk låter.
Vi ser det samme på "strømrens" (viktig med anførselstegn der), vi vet at utflating av kurveform er den fundamentalt vanligste formen for harmonisk forvrengning på strømnettet. Vi vet også at måten harmonisk forvrengning oppstår på i en likeretter er av en slik karakter at jo flatere AC-kurven er jo mindre HD kommer det ut av likeretteren. Det å "fikse strømmen" kan med andre ord gjøre noe uheldig for forsterkeren. Nå må vi selvsagt forvente at forsterkeren er plenty kapabel til å undertrykke all denne støyen helt på egenhånd men samtidig vet vi at grunntonen på 100Hz og de første påfølgende odde harmoniske av den ulikerettede på 150 og 250 er de vanskeligste å undertrykke, så å "fikse" dette er totalt meningsløst. Hadde man matet trafoen med ren firkant og skjermet fornuftig ville man hatt en enklere jobb på filtreringssiden etterpå.
Men en ting som snakkes lite om er den rene ikkeharmoniske forvrengningen som også er ikkeharmonisk relativt til alt i signalet. Man kan for eksempel tenke seg at man slår en klokke med en klubbe 1 gang pr sekund. Tonen som genereres i klokken er 100% klokkens egen tone og helt uavhengig av om man slår den 1 gang pr sekund eller i en annen frekvens, så den har ikke et harmonisk forhold til grunnfrekvensen. I drivere har vi en rekke tapselementer, for eksempel hysterese i umettet stål, tap i membraner, coatinger, opphengsbølge, spider og ikke minst eddy current i voice coil former av metall. Det interessante er at veldig mange slike forvrengningsformer modifiserer frekvensresponsen til noe som på papiret ser betydelig glattere ut. Men for eksempel ETC er et typisk diagram som kan avsløre hva som skjer. Det vil typisk også medføre noen rare, usystematiske intermodulasjonseffekter.
I enkelte tilfeller har man med godt resultat brukt en litt "rå" fulltonedriver som mellomtone. Jeg mener da "rå" i den forstand at den har veldig mye oppbrytninger oppover, og at den ikke er like polert som sine coated paper konkurrenter på mellomtonesiden. Samtidig er det gjerne en følsom driver med en 1 grams spole og 96dB virkningsgrad, med Qms på over 6, kanskje helt oppe i 12 (som indikerer veldig lavt tap). Selv om frekvensresponsen kan se litt røff ut kan det være at man i mellomtoneområdet ikke har tap som henger så fryktelig lenge i tid, og at dette i all hovedsak er i et harmonisk forhold til signalet.
Slike drivere har en tendens til å låte veldig levende og få frem detaljer i lydbildet uavhengig om de kommer samtidig med andre ting som skjer i lydbildet eller ikke. Høytaps drivere er kjent for å låte kjedelig, men samtidig måle forbannet pent og være enkle å lage filter til. I andre enden av skalaen har vi drivere med lavt tap som er litt mer krevende, og låter så forbannet mye morsommere. Jeg mener at det ikke er forskjellen i harmonisk forvrengning, som kanskje øker, eller forskjellen i frekvensrespons, som kanskje ser litt røffere ut, men evnen til å håndtere samtidige hendelser i lydbildet på ulike nivåer i favør den "dårlige" driveren som får den til å låte så mye mer underholdende enn den "som måler penere".
Hadde vi hatt mer robuste filtreringsmetoder for å vurdere subjektiv ytelse ut fra målinger ville vi nok sett dette, men altså, om ting plutselig låter kjedelig så er gjerne ikke det en kvalitet bare fordi det måler bra på frekvensrespons og harmonisk forvrengning.
Det ble kanskje både langt og komplisert, men kort fortalt: Hvis man gjør en liten endring i target og konkluderer med at Ja det ble mye bedre, eller det ble mye værre, så er det fullt mulig at man ikke bare gjorde en reel endring på 1 db ett sted på kurven, men at Audiolense gjorde mange endringer, og de du hørte var kanskje ikke akkurat der du endra 1 db på targeten, fordi target er nemlig akkurat det, et mål, ikke resultatet. Og her så blir resultatet ofte noe helt annet enn target, selv med ørsmå endringer i target. Så man bør sjekke frekvensrespons, groupdelay og steprespons nøye før og etter endring hvis man vil ha kontroll på hva man faktisk endrer i filter til filter.
Man kan selvfølgelig bare lage nye filter og lande på et som høres bra ut av ukjent årsak, det er stort sett det jeg har gjort, men synes det er gøy å forsøke å forstå hvilke endringer i i frekvens,group og impuls gir som gir sånn og sånn lyd. Jeg har forsøkt å beskrive min fremgangsmåte for å få oversikt over nettopp dette, men finnes det andre tips og triks?
Så bra, skulle jeg til å si Jeg hadde en følelse av at jeg ikke var den eneste, mente jeg å si! Og dette tror jeg har med det som skjer bak i kulissene i Audiolense, jeg tipper at når programmet skal regne ut korreksjonsfilterne så er det så komplisert, at hvis man bare flytter 1db et sted i target, for eks på 1000hz så må det regne ut en helt ny måte å korrigere på, og da er det ikke sikkert at det matematisk går så lett opp, slik at audiolense må endre på en hel masse andre steder i kurven for at det vi skal få den 1db endringen på 1000hz. Og når vi da får en tydelig forandring i lydbildet på grunn av denne lille endringen så tror jeg vi i realiteten hører større endringer som gjerne har funnet sted et annet sted på kurven.
Men dette jo ikke vanskelig å avdekke, man må bare zoome langt nok inn, og sammenligne responsen mot et filter du vet låter fint, samt sjekke step og groupdelay.
Hehe, akkurat hva som skjer i programmet aner jo ikke jeg, men blir spennende å høre hva lærern sier når han kommer innom
Man kan bli lurt til å tro at det er flere detaljer men så er det forvrenging. Systemer med svært lite forvregning (av alle slag) kan umiddelbart føles litt mørkere.
Ja dette vet ikke jeg mye om, men det skal vel endel forvrengningsforandring til, mellom filter til filter, før vokalen flytter seg mellom høyre og venstre i lydbildet?
Jeg holder en finger på den for meg mest intuitive forklaringen: Si at en vokallinje har den viktigste informasjonen i 200-800hz området (eksempelvis). Hvis det ved 300hz er mer volum fra Høyre høyttaler, og ved 400hz er mer volum fra Venstre, så vil midtpunktet drifte/variere, og til sammen så vil dette danne et større, mer ullent punkt hvor man oppfatter lyden kommer fra.
Så jeg tenker jo at en korrigering der H og V er jevn i forhold til hverandre er viktigere enn responsen er totalt sett nærmere target.
Jeg leste et sted at det hørselen vår er best på er å høre hvor lyder kommer fra (vi er mindre gode på å høre hvor i det horisontale planet, sikkert fordi det er viktigst ift å oppdage farer), timbre og tonalitet er vi dårligere på (visstnok). Så hvis ørene og hjernen hele tiden må kompensere og jobbe med -hvor kommer egentlig den lyden fra- så er det rimelig å annta at det gjør oss mer sliten/iallefall at vi setter pris på at det er lett å høre konkret hvor en lyd kommer fra.
Og jeg nyter iallefall skikkelig å høre på musikk der den ene gitaren som er mikset inn 50% til Venstre ,at jeg kan lett og uten å konsentrere meg registrere at den kommer fra et konkret punkt som er akkurat midtveis mellom senter og Venstre høyttaler. Særlig i en låt med mange instrumenter, for eks tre gitarer så er det mye lettere å følge de tre forskjellige molidilinjene hvis jeg oppfatter at de kommer fra tre forskjellige steder. Dette blir jo brukt nesten i hver låt i miksesteget for å skille instrumenter fra hverandre.
En av mine favoritt uttalelser ifm frekvensrespons og lyd er "jeg er mer interessert i hvordan du fikk til den kurven enn hvor flat den er".
Sett i kontekst av IIR-filtere handler det om hva slags EQ-punkter man har kjørt, hvor i frekvensområdet, basert på hvilke målinger og hvilken målefiltrering etc.
Sett i kontekst av FIR synes jeg det blir noe vanskeligere å ha oversikt, men det betyr definitivt en del hvor mye av tidsdomenet man har inkludert, samt at hvilke målinger og hvilken filtrering man har basert korreksjonen på også spiller inn. Det virker som om det å sette kvalitetsdrivere inn i en kasse og kjøre FIR uten begrensninger på høyttaleren i ekkofritt rom før man gjør noe med romresponsen er trygt.
Etter mange sider og innlegg virker det som om de som kjører AL i rom med en del klang og refleksjoner ender med å moderere hvor mye de har med utover i tidsdomenet, mens de som har veldig dempede rom (ja, jeg tenker på deg her @The Shy) godt kan kjøre full korreksjon et stykke ut i tidsdomenet.
Hadde det vært en ide å lage en lathund med en rekke pointers for hvilke innstillinger som er optimale til type oppsett, type rom osv? Jeg var innom @gut_man i Egersund for en stund siden og følte det var lett å ende med små endringer som produserte noen uønskede artefakter. Kjenner meg godt igjen i det @medister skriver i så måte. Det sier meg at innstillingene vi hadde valgt var ustabile til det aktuelle rommet og oppsettet. En slik lathund kunne vært til hjelp i å finne innstillingene som er rimelig robuste i en gitt setting.
Jeg er veldig fan av engasjement rundt AL. Jeg har erfaringer med kalibrering av mange AL oppsett og jeg kjenner meg ikke helt igjen på @medister konklusjoner at det oppstår uventede korreksjoner. Impulsresponsen henger jo sammen med frekvensresponsen så en endring i en av dem gir automatisk endring på den andre. Siden ikke høyttalerene måler identisk i rommet vil også korreksjonen påvirke de ulike høyttalerene ulikt. Det er en god påminnelse om at man skal følge med når man gjør endringer og at endringer man selv tenker blir bedre ikke nødvendigvis blir det etter korreksjon.
Synes det var en interessant observasjon av forskjellen i peak volumet påvirket stereobildet. Nivået på peaken henger sammen med nivået i øverste frekvensområdet. Det er jo logisk at dette påvirker og noe jeg tar med meg videre og skal følge med på.
Vært hos en nyfrelst Audiolense kar i dag og satt i gang...
System bestående Jbl 2226 i 140L kasse med LMH etrac horn,2435 driver.
Crown CDI 4 x 300w amp og Rme UC lydkort...
Kun koblet opp og satt i gang så tar vi en runde senere når han har er blitt bedre kjent med sakene...
Spilte kurant når jeg gikk...
Etter mange sider og innlegg virker det som om de som kjører AL i rom med en del klang og refleksjoner ender med å moderere hvor mye de har med utover i tidsdomenet, mens de som har veldig dempede rom (ja, jeg tenker på deg her @The Shy) godt kan kjøre full korreksjon et stykke ut i tidsdomenet.
Hadde en del tidskorreksjon helt opp i frekvens før, men føler det funker ennå bedre nå, når jeg stopper alt av tidskorrigering over 600Hz. Mulig det også har med at den nye toppen er bedre?
Nedover i bassen tidskorrigeres det ganske mye.
Vært hos en nyfrelst Audiolense kar i dag og satt i gang...
System bestående Jbl 2226 i 140L kasse med LMH etrac horn,2435 driver.
Crown CDI 4 x 300w amp og Rme UC lydkort...
Kun koblet opp og satt i gang så tar vi en runde senere når han har er blitt bedre kjent med sakene...
Spilte kurant når jeg gikk...
Nei dette skjer kanskje ikke med alle, det er mulig det har med kvaliteten på målinger å gjøre også, det er lenge siden jeg har hatt Excellent - målinger, jeg synes støygulvet i min Dayton målemic er alt for høyt, jeg må låne meg en annen å prøve. Men tydeligvis flere som merker stor endring på lydbilde av en veldig liten endringer i target og da er det antageligvis noe annet enn den lille endringen man egentlig hører.
Hehe, over til noe litt annet: Det var akkurat som at jeg kunne lukte skepsisen her inne når jeg kom med påstanden om at jeg kunne høre at vokalen kom fra et 30cm lite punkt. Og det har jeg full forståelse for, subjektive synsinger om lyd "lyden er varm, sjør og dyp" er jo somregel ikke så informativt, men, jeg har gått praktisk til verks for å kunne bevise dette Jeg har til og med vært nødt til å laste opp en video på youtube for å overbevise dere, vet ikke hvor komfortabel jeg er med å ha min egen youtubekanal, men..
Lydklippet som blir spillt av er pan`et enten 10,20,30,40 eller 50% til H eller V. Jeg vet ikke hvilket klipp samboeren min velger Det er jeg som velger tallene på skjermen, ikke hun.
Jeg traff ca 70% av gangene, og når jeg bomma så bomma jeg ikke mer enn med èn(nære på der på slutten )
Dere tenker kanskje, -herregud er det så nøye da, jeg sitter ikke å analyserer hvor lydene kommer fra når jeg hører musikk. Og det gjør vanligvis ikke jeg heller, men nøyaktig sterelokalasjon er den viktigste faktoren for å skape soundstage, også dybde, altså 3D soundstage, eller fantombilde, eller hvilke ord man bruker på det. Og jeg mener at det er den mest sentrale egenskapen til et bra Audiolense/DSP system. Når alle lydene kommer samtidig og nøyaktig til øret ditt så dannes det, om man vil det eller ikke, et nøyaktig soundstage(man kan lett se for seg musikerne og instrumentene plassert i rommet foran deg)
Det har slått meg at stereoformatet er i grunn et meget egoistisk og lite sosialt format. For det er bare optimalt for den personen som sitter midt i sweetspot, alt annet blir komprimisser. Dette blir veldig merkbart jo mer nøyaktig rommet og systemet er. Og spesielt hvis man har høyttalerne langt fra hverandre som i mitt oppsett. Men man får til gjengjeld enda mer krystallklare fantombilder. Når det er ekstra kjedelig å sitte litt utenfor sweetspot så er det fordi Audiolense henter maksimalt ut av stereoformatet.
Men det er fullt mulig å ikke ønske at stereoformatet skal gjengies så nøyaktig og presis. Når det kommer til nesten alt av kunst så er min preferanse det motsatte av perfekt. Perfekt er for meg veldig ofte kjedelig. Noen misliker lyden som god dsp og Audiolense lager, og argumentene er ofte at luft og opplevd dynamikk blir borte. Og jeg vil si at det er delvis riktig. Jeg har hatt et par vanvittige gode opplevelser på anlegg uten DSP, ekstreme hornrigger med lass av trøkk, i stort rom med akkurat passe mengde refleksjoner. Det opplevdes minst like engasjerende som det beste audiolenseoppsett, men av en helt annen grunn. Jeg vil også begrunne det med opplevd dynamikk og "luft" i lydbildet. Jeg har lyst til å finne ut hva dette egentlig, rent fysisk er, og hva det er som skiller en slik lytteopplevelse med en nøyaktig Audiolense/DSP-opplevelse. Min teori er som følger: I et stort, akkurat passe livlig rom så reflekteres lyden heftig i rommet, og noen spesifikke frekvenser treffer eksempelvis fire flater før det går rett inn i øret ditt. Dette er et eksmpel, heng in there: Hvis frekvens 456, 678 og 890 blir reflektert ekstra mye før det går inn i øret ditt, (fordi akkurat de treffer to vegger og bordet først) vil de frekvensene være ekstra høye i volum i forhold til resten. Det er per def dynamikk. Kontrast. Det vil i praksis være mange slike peaks, og jeg tenker at det er primært dette som oppfattes som "luft" i lydbildet.
Audiolense skrur ned disse peakene, gjør lyden mer eksakt, fordi disse peakene vil jo også være forsinket i tid som igjen grøter til stereobildet noe. Ingen gratis lunsj. Sammenlignet med de mest dynamiske, sweet sounding systemene i et jækla bra rom så vil jeg si at "perfekt stereogjengivelse(bra dsp) kan oppleves litt mindre "luftig", og mer ego (større forskjell mellom sweetspot og ikke). Men det er ikke mulig rent fysisk å få begge deler i rendyrket størrelse. En mellomting og komprimisser -ja, selvfølgelig
Og det er fullt mulig å like begge deler, det må ikke være enten eller. Men jeg synes det er gøy å forsøke å finne forklaringer, og å kunne snakke om lyd med mer enn bare diffuse adjektiver -i det minste prøve å forklare disse adjektivene
Hvis du sliter med stereolokasjonen sliter du kanskje også med at den ikke er stabil, og at man ikke lokaliserer alle deler av et instrument på samme sted? Det synes jeg er viktig, ikke om fiolinrekka er 3 eller 5 meter til venstre, men om den holder seg på samme sted og det oppleves troverdig
Synes det var en interessant observasjon av forskjellen i peak volumet påvirket stereobildet. Nivået på peaken henger sammen med nivået i øverste frekvensområdet. Det er jo logisk at dette påvirker og noe jeg tar med meg videre og skal følge med på.
Veldig hyggelig å høre! Må innrømme at det gjorde veldig godt med en respons, jeg prøver å dra i gang litt drøfting av teorier her, men når det blir helt stille må jeg innrømme at jeg føler meg litt dum
Etter å ha demonstrert at jeg kan dele opp stereobildet i 11 forskjellige soner, spille av en lyd fra en av de 11 sonene og relativt raskt høre akkurat hvilken sone lyden kommer fra, så vil jeg ikke si at det er spesielt ustabilt! Jeg synes dette er rett ut sagt helt utrolig jeg. Men -dette er ikke min fortjeneste altså, jeg er en amatør som har kastet sammen noen horn og trykket på en knapp. Jeg har plassert høyttalerne langt fra hverandre fordi de ikke skulle stå i veien for garasjeporten, og slik snubla over en måte å få et enda mer engasjerende og omslukende lydbilde på -synes jeg, men også mer avslørende ift sterelokasjon. Jeg synes denne testen sier noe konkret om hvor nøyaktig og bra Audiolense fungerer, ikke noe annet. Men som påpekt tidligere, hos meg krever TTD korreksjon mere twiking og er vanskeligere å lage jevnt volum H og V i forhold til hverandre, men med riktig target går det bra.
Dette er nok mulig, men det jeg mente var nøyaktig stereolokalisering av lyder, og jeg vil ikke tro forvrengning kan gi denne fordelen? Men appropo forvrengning så lasta jeg inn en utrolig kul EQ-plugin (som egentlig er ment til protools/musikkproduksjon) inn i Jriver før stereosignalet blir sendt til convolveren. Soundtoys sin digitale kopi av en gammel klassisk Siemens EQ som ble brukt i tysk radio på slutten av 60-tallet. De siste dagene har jeg brukt et rettstrek-target med 8dbfall fra Audiolense, og så har jeg fått frem mellomtone og ekstra luft i topp med bruk av denne eq-en. Veldig gøy, den farger lyden veldig, men mye låter utrolig kult med den. Fikk lyst på hardwareversjonen, men koster rundt 30k..
Men tilbake til denne visuelle fornemmelsen av hvor stort område et instrument eller stemme synes å komme fra. Jeg synes dette er en givende måte å tenke/oppfatte et lydbilde på, og som du sier Snickeris, så henger dette sammen med hvor troverdig det virker. Er området diffust blir jeg minnet på at lyden kommer fra en høyttaler. Er det "Audiolense"-eksakt så får man reaksjonen "utrolig, det virker som at musikerne står i rommet foran meg". Og min teori er at den fornemmelsen kommer av bla. dette:
Og hvis man føler at instrument eller stemme flytter på seg så er det som ved Instrument 2 over, bare at forandringen skjer over tid. Er ikke dette en plausibel teori? Og det vil jo understreke at frekvensrespons H og V i forhold til hverandre er veldig viktig.
Bernt, i maskineriet bak Audiolense, har dette høyere prioritet enn at H og V hver for seg prøver å nærme seg target mest mulig? Altså: I en situasjon der V kanal kan komme nærme target, men ikke H, vil da korreksjonsfilteret prioritere at V kanal holder seg nærme H et stykke fra target, eller vil det plassere V kanal på target og H blir igjen alene i periferien? Hvis du synes dette blir for mye å avsløre så ser jeg den.
Etter å ha demonstrert at jeg kan dele opp stereobildet i 11 forskjellige soner, spille av en lyd fra en av de 11 sonene og relativt raskt høre akkurat hvilken sone lyden kommer fra....
Opplever du alle sonene innenfor området mellom høyttalerne?
Hvordan fordeler antallet soner seg vertikalt i bredden?
Det er svært få som klarer å plassere detaljer i et lydbilde,
men det stiller større krav til plassering og akustikk enn
de fleste har mulighet og anledning til........
Men dette har aldri vært et problem før, og jeg har også lagret dette filteret med ekstremt kort/enkelt filnavn. Kanskje noe har skjedd etter siste ROON-oppdatering?
Ta noen titter på de foregående innleggende også, dere Da slipper vi mye dobble forsøk på å hjelpe, selv om jeg setter pris på innsatsen.
Dette skjønner jeg ikke. Nå produseres det riaakorreksjoner en masse selv om jeg ikke ber om det og noen ganger lagrer ikke al filtrene i det hele tatt. Jeg tror jeg må ta en reinstall, for dette er merkelig.
Ja med disse mellomtonehorna så opplever jeg alle sonene mellom H og V høyttaler. Jeg prøvde meg frem, og 60% til siden var nesten borti høyttaleren, tror ikke jeg testet videre, men det ville nok blitt smalt mellom hver sone og vanskelig å peke ut.
Sonene var fordelt utover som på bildet, fremgangsmåten var slik: jeg satt i sweetspot med laptopen i fanget, skjermen koblet til prosjektoren, spilte av en lyd som var pan`et for eks 10% til Høyre og plasserte sonene etter hvor jeg mente de kom fra. Først trodde jeg at jeg skulle matematisk fordele sonene likt utover, men det stemte ikke med hva jeg hørte. Det er også noe ulikt mellom V og H. Dette kan ha noe med hørselen min å gjøre, har ikke tenkt så mye over det og heller ikke vektlagt det så mye, men det var veldig konsekvent for meg slik som jeg plasserte ut sonene her.
Etter jeg hadde plassert de ut, fikk jeg samboeren min til å spille av lydklipp, jeg visste ikke hvem av de 11 hun valgte.
Ang akustikktiltak så har jeg gjort litt, men førsterefleksjon vegg er faktisk ikke likt på begge sider, for på ene siden står det et piano akkurat der førsterefleksjon treffer, på andre siden er det en dør, så både overflate og avstand er ulik. Men ellers har jeg innmari mye rot og ting hengende på alle vegger, så det er masse naturlig diffusjon og diffraksjon, det er knapt at man kan se gipsveggen. Og i taket har jeg noe glava.
Uansett så når man sitter så nærme så stilles det store krav til systemet, for hvis ikke vokalen havner midt i hører/ser man det veldig lett, og det er ganske irriterende hvis det er off.
-dette skyldes nok for det meste et godt dempet og helt symetrisk lytterom 
