begr skrev:
Selv er jeg ikke verdens største fan av Classic, finner at det er noen som er bedre, men fra der til at de ikke kan faget sitt synes jeg er å trekke det vel langt, faktisk så er 180 gr. utgaven av "Pines of Rome" en av de bedre Classic platene hjemme hos meg, den låter fantastisk bra egentlig.
Nå er det ikke lyden jeg klager på men støy i vinylen og direkte pressefeil. "Pines of Rome" låter fantastisk bra hos meg også. Hvis du leser på nettet vil du se at mange klager på det samme. Classics Led Zeppelin box til flere tusen kroner ble jo ikke anbefalt i en annmeldelse pga dårlige pressinger i form av støy, bulker, og dårlig sentrering. Vi snakker her om det som skal være den ultimate software! Da er det lov å stille krav. Vi kan diskutere ordbruk men når et entusiast, high-end plate fabrikant ikke klarer å produsere det de masseproduserte i tyskland klarte daglig, ja da er man rimelig talentløs etter min mening. Bare for å presisere; jeg finner Classic utgavene mer enn akseptable. Det er bare det at det er ikke noe high-end i vinylkvaliteten deres.
Jeg vet ikke hvilke japanske prerssinger du har; om du sitter med reutgivelser fra 80-tallet og senere. For å nevne noen eksempler fra samlingen min som jeg nettopp har spilt:
Camel " Raindances": Jeg har aldri visst at denne plata var av referansekvalitet før jeg fikk den på Japansk pressing. Her er de romklang, detaljer og separasjon mellom instrumenter som simpelthen ikke finnes på den originale UK pressinga eller CD'en.
Renaissance "Sons for all seasons", "Novella", "Turn of the cards": De to første er det mest hyperdetaljerte jeg noensinne har hørt i reprodusert lyd. Jeg aldri hørt maken fra CD. CD utgavene kan ikke sammelignes. "Turn of the cards" var opprinnelig utgitt på BTM records i UK og disse pressingene var dårlige og lyden likeså. På CD utgavene jeg har hørt (to forskjellige) er det også en hulhet særlig på vokalen. Den Japanske LP er åpen, luftig of frigjort, selv om denne plata ikke er deres beste produksjon. "Ashes are burning" er fantastisk på japansk vinyl; CD 'en høres ut som de har pakket mikrofonene i ulltepper i sammenligning.
PFM "Photos of ghost": Denne plata, som forøvrig er en favoritt er kjent for å ha dårlig lyd og de fleste anbefaler den italienspråklige varianten av denne grunn. Den låter dunkelt og tåkete på original vinyl og samtlige CD utgaver. På Japansk vinyl forsvinner tåkeheimen og den låter som Classics "Nursery Cryme" med Genesis lydmessig.
Mandalaband "Eye of the wendor": (åpningskuttet er kjenningsmelodi til Brødrene Dahl!). Denne plata er fullstappa av instrumenter fra utallige musikere og er i Japansk utgave en referanseinnspilling. Jeg hadde en kompis på besøk som har samme plata men ikke på Japansk vinyl og han hadde aldri hørt maken; myriader av detaljer, romklang, dybdeperspektiv og separasjon av intrumenter.
Alle er originale Japanske utgivelser.
Merk at dette dreier seg ikke om EQ: Jeg har sammelignet med mer regulære utgaver.
Jeg fikk forøvrig i dag Tudor Lodge på ny 200g Universal Japan pressing. Av alle audiofile LP'ene jeg fått siste uka (Classic, MOFI, Crisco) var dette den største audiofile opplevelsen. Det er godt mulig den er mastrert digitalt, men hvem bryr seg når det låter så bra. Vinylen var (selvfølgelig) totalt tyst og helt slett (så det går altså an å lage feilfrie 200g pressinger - i Japan). Innpakninga var en nøyaktig kopi av den originale multi-utbrettkoveret - til og med den originale spiral Vertigo labelen.
