AH-D7200 vs Oppo PM1 vs Ultrasone Edition 8

[ptb]

Tenkte det beste var å lage en egen tråd om dette, fremfor å infisere andre tråder.

Røyk litt impulsivt på å kjøpe AD-D7200. Hadde jo fra før konkludert med at de 3 jeg allerede hadde var mer enn tilstrekkelig, men... sånn blir det jo ofte.

Først et kort resymé over min Head-Fi historie:
Tilbake til ca 2010-2011 så begynte Head-Fi å ta litt av - også her på HFS. Fra at markedet og utvalget mer eller mindre hadde vært basert på de gamle velkjente "travere" (Sennheiser, AKG, Grado, BD, Stax) begynte det å poppe opp nye aktører i markedet, og de etablerte merkene begynte også å oppgradere og bredde sitt sortiment.

Frem til da hadde jeg egentlig ikke hatt noen "ordentlig" hodetelefon, men kjøpte da etter litt vurdering BD 990 Edition. Etter en kort periode fattet jeg også interesse for HD-650, og kjøpte (brukt) det vi etterhvert fant ut var en early-versjon. HD-650 ble endret i 2007 (så vidt jeg husker) m/nye drivere og endret demping - og jeg kjøpte da (også brukt) late-versjonen. Kjøpte også en rimelig amp (som jeg nå ikke husker navnet på). Det var vel Mala i sin spede begynnelse som tok inn den, der bl.a et eksemplar ble sendt på rundreise til ulike "testere".
Fikk da også Leben CS600 i hus, og fant raskt ut at HD-650 absolutt trivdes mye bedre mot den, enn den andre. Det var som å lytte til 2 forskjellige htlf, egentlig.

Det begynte å bli bra aktivitet på HFS også og vi fikk opprettet en egen Hodetelefon kategori. Flere, som @ardilla , @Loevhagen , @titten tei, @CDWMcInSpot med flere, var ganske aktive. Tyll Hertsens Innerfidelity, med mye tester, ble også fulgt ganske nøye.

Butikkutvalget begynte også etterhvert å bli bra, der både Duet, OHC og Stereofil begynte å få inn et rikholdig utvalg, slik at man også hadde muligheter til å lytte til relativt mye.
Både aktivitet og utvalg trigget jo kjøpslyst, så da var det jo bare å ta runden og lytte seg frem til er potensiell short-list.

Update will come

 

[ptb]

Vet ikke helt hvor mange forskjellige jeg lyttet til opp mot hverandre, men det var vel brorparten av de den gang aktuelle fra Sennheiser, AKG, BD, Audeze, HifiMan, Grado, og et par andre merker jeg ikke komme på i farten.

Denon AH-D2-, 5- og 7000 hadde jeg lyttet til et par år tidligere, og konkluderte den gang med at 7000 i såfall var den jeg ville ha, men da var den for dyr. Denon ble av en eller annen grunn ikke vurdert videre.

Så dukket Ultrasone opp på markedet, og jeg kom over en omtale/test av Edition 8 som jeg fant interessant - også fordi jeg primært var på utkikk etter lukkede. Problemet var at den norske importøren var en Marios Musikk i Harstad, så det var ikke umiddelbart enkelt å få hørt på de og sammenliknet. Men, så viste det seg at Reference Audio i Stockholm hadde de inne, og da jeg ofte reiste dit i forbindelse med jobb passet jeg på å ta turen innom. De hadde også et bredt (det bredeste i norden) utvalg av ulike merker og modeller, så det var da mulig å også få sammenliknet de direkte med andre modeller. I tillegg hadde de bygget et stillerom for lytting.
Bestemte meg vel egentlig der og da for at det måtte bli Edition 8, selv om jeg ikke kjøpte de umiddelbart. Men kort tid etter så bestilte jeg de fra Harstad.
Oppgradering av amp ble det også, og valget falt da på Violectric HPA V200.

Så må jeg kort innom Stax. Hadde jo lyst på det, men akk... så dyrt. Egen amp (driver) måtte man jo også ha. Leste meg opp til at relativt mange hadde SR-007 late MkI som sin Stax favoritt. De var også omtalt som The Dark Side of Stax. Det ble å avlegge Tor (Lyric) et besøk og lytte til ulike Lambda's, Omega 2 (SR-007 MkII) og SR-009. SR-007 hadde jo gått ut for noen år tilbake, men jeg nevnte det for Tor at det var slike jeg egentlig kunne tenkt meg.
Så tenkte han litt, og sa vent litt, og forsvant inn bakover på lageret. Etter en stund kom han tilbake med en eske. Hadde glemt at jeg hadde disse sa han. SR-007 late MkI, nye i eske . Så da ble det handel, inkl en oppgradert (RCA NOS rør) demomodell SRM-007tII han hadde. Fin pakke pris ble det også.

Da hadde jeg i noen år Stax, HD-650 og Edition 8 og slo meg litt til ro med det.

 

[ptb]

HeadFi oppsettet sånn ca 2013:

Hadde også kjøpt B&W P5 til portabelt bruk. Senere oppgradert til MkII versjonen:

 

[HoJ]

Så kjekt, koser meg med denne tråden.

 

[ptb]

Så begynte jeg å vurdere å finne et alternativ til HD-650, og da begynner vi snart å nærme oss det denne tråden egentlig var ment å handle om .

Hovedankepunktet med HD-650 var egentlig at de var forferdelig varme å ha på over lengre tid. Men, i en evt erstatning ville jeg gjerne beholde det meste av lydkarakteristikken. Etter å ha sjekket ut flere alternativer, så falt det valget tilslutt på Oppo PM1, som ganske nylig da var introdusert på markedet. OHC hadde et tilbud. Var vel i forbindelse med et jubileum, eller noe, så da ble de kjøpt. Hadde da fortsatt HD-650, så det ble noen timer med å sammenlikne de opp-og-ned.
Jeg konkluderte med at de i grunnkarakteristikk hadde mange likheter, men at Oppo gjorde alt litt bedre. Beskrev de vel kort som HD-650 lagret 5 år på eikefat .

PM1 skulle jo være litt "eksklusive" og ble levert i en stor edeltre boks:

Helt unødvendig egentlig. Dette gjelder jo også en del andre "eksklusive" produkter som dyre pick up´s, klokker og mer.
Hva skal man med det? Det er jo kun fordyrende, men enkelte synes vel det er litt "stas".
For meg holder det lenge med en boks som beskytter produktet under transport og evt oppbevaring. PM1 ble også levert med 2 ulike kabler, et oppbevaringsetui og separate velourputer i tillegg til skinnputene.

Litt forskjell i emballering:

Vekten på Oppo's emballasje er totalt 5kg . Inni den solide kartongen er det en fin papp-fiber eske, og inni den igjen edeltrekassen.

 

[ptb]

For 3 år siden besluttet jeg å selge SR-007, vel vitende om at jeg trolig ikke ville ha mulighet til å skaffe tilsvarende igjen. De var lite brukt og strøkne. Det samme med driveren.
Men, som nevnt - de ble brukt for lite. Selvom de var overlegne på en del musikk var de langt fra gode, eller best på alt - og det resulterte i at de andre ble brukt mer.

 

[HoJ]

Stax har jeg lyst på en gang, o denne eller det neste livet.

 

[ptb]

Så over til det tråden skulle handle om. En liten vurdering av disse opp mot hverandre:

Ulike i både form, fasong og størrelse:

Litt andre ulikheter er det jo også. 2 er dynamiske, lukkede, mens Oppo er åpne og av type Planar Magnetic.

Men, samtlige er lav-ohm hhv fra venstre 32ohm, 25ohm og30 ohm

 

[ptb]

Så vil kanskje enkelte stille spørsmål om misjonen med å sammenlikne den åpne, Planar Magnetic Oppo'n med de 2 andre, da den helt opplagt vil ha andre karakteristikker og egenskaper.
Ja, jo - men min misjon med sammenlikningen er mer rettet mot hvilken jeg foretrekker i ulike settings og på ulik type musikk, innspillingskvalitet, komfort osv.
Er det én som med overvekt trumfer de andre utfra de ulike kriteriene?
Er det én som faller igjennom under alle kriterier?
Og - om jeg ville bli truet til å beholde kun én av de - hvilken ville det da være. Vil det være enkelt å avgjøre?
osv...

Og - alt er selvfølgelig basert på mine høyst subjektive preferanser - og hva jeg primært bruker htlf til.

 

[ptb]

De som ønsker kan selvfølgelig komme med synspunkter, innspill og kommentarer.

 

[TAF]

Takker for bra tiltak.
Jeg er meget glad i Denon sine klokker. Har eid D-2000, D-5000, D-7200 og har pdd D-9200.
Etter 2-3 år med D-7200 så kom jeg over D-9200, som nye, til en meget god pris.
Var egentlig storfornøyd med D-7200, men nysgjerrigheten trigget meg og jeg slo til på D-9200.
D-7200 vs D-9200 i favør 9200 er mer detaljer, oppløsning, luft/rom, seperasjon av instrumenter, men bassen føler jeg ikke har så fremtredende forskjeller. Mulig bassen er litt hurtiger.
Med andre ord, byttet var velykket.

Terje

 

[ptb]

Først det enkle - Spesifikasjon, inntrykk av byggekvalitet og komfort.

Edition 8:
30 ohm, 96db, 6hz - 42khz
Vekt 264gr.
Myke puter trukket i mykt geiteskinn. Bøylen er lett polstret og trukket i samme skinn. Tilstrekkelig sideveis bevegelse av klokkene. Bøylen er myk, så de klemmer ikke. Lengdejustering av bøyle har trinnjustering med kort avstand og låser greit. Gjennomgående bruk av gode materialer - og helt fravær av plast.
Kabel er fast, 1,5m med 3,5mm mini-jack. Kjip ordinær plastisolering. Det medfølger skjøtekabel i samme materiale og overgangsplugg til 6,3mm jack.

PM1:
32 ohm, 102db, 10hz - 50khz.
Myke puter trukket i perforert skinn (velourputer følger også med). Godt polstret bøyle trukket i skinn. Klokkebevegelse er 180 grader. Myk bøyle, så de klemmer lite. Lengdejustering er trinnvis og de låser godt. Materialvalg er meget bra og det er kvalitet, over snittet.
2 utskiftbare kabler medfølger. Hovedkabelen på 3 m m/6,3mm jack virker solid, myk og god. Ytterpolstring i vevet stoff. Den andre kabelen er 1m med 3,5mm mini-jack og ment for portabel bruk.

AH-D7200:
25 ohm, 105db, 5hz - 50khz.
Myke puter trukket i skinn. Bøylen er godt polstret i skinn, men kryssømmer gjør at den oppleves litt hardere. Bra klokkebevegelse - og med asymmetrisk polstring er putene vridbare. Lengdejustering er trinnvis, men litt grove trinn gjør den litt vanskeligere å fintilpasse. Materialvalg er gjennomgående bra. Kabelen er avtakbar, myk, polstret med vevet stoff og 6,3mm jack.

Min vurdering:
Gjennomgående god/høy kvalitet på alle. Litt trekk til Edition 8 for kabel, og at metallet på endelokkene fort får litt fingermerker og lett "oksidering" som jevnlig bør tørkes av. Men, en knapp "seier" til PM1.
Mht komfort så er Edition 8 en klar vinner. Vesentlig lavere vekt og fysisk størrelse gjør de meget behagelig å ha på lenge. Av en eller annen årsak oppleves de også som mindre varme enn de 2 andre. Litt trekk til AD-D7200 som ikke oppleves like komfortable. Bøylen oppleves som litt hardere, og putene oppleves også som litt hardere å ha på, selvom putene og skinnet kjennes like mykt ut som på de 2 andre. Trolig skyldes det at de asymmetriske putene er mye bredere i bakkant enn på de 2 andre og at det er litt mer spenn i bøylen - noe det sikkert kan gjøres noe med.

 

[ptb]

Har eid D-2000, D-5000, D-7200 og har pdd D-9200.

Fin tilbakemelding. Hvordan (om du husker) ville du karakterisert AH-D5000 opp mot AH-D7200?

 

[TAF]

Åhh...der er jeg svarskyldig da det er for mange år siden og husken ikke er topp.

 

[ptb]

Lite fremdrift i det siste grunnet mye jobb og fokus på litt annet.

Her er avspillingsremediene som benyttes:

Og her et utvalg plater:

Har valgt ut enkelte dedikerte spor på disse platene som brukes i sammenlikningen.
Rainbow skiva med temmelig dårlig innspillings- og lydkvalitet er med for å finne ut hvilke av htlf den låter minst ille med .

 

[ptb]

Dette har vært langt fra enkelt. 4 lytteøkter over 4 forskjellige dager - med ulikt opphold mellom øktene.

Når i utgangspunktet alle tre har egenskaper og karakteristikker jeg liker, men samtidig har sine klare ulikheter - der de sterke og svake sider gjør seg gjeldende på ulik type musikk, ble det umulig å si hvem som totalt sett kunne tilskrives som den "beste" mht lyd.

PM1 har nok (ikke uventet) utpekt seg som den som er den jeg foretrekker når jeg skal koble av til musikk. Den er litt mer "bakpå" og har et behagelig soft-filter, uten at det legger noe demper på noe. Den tegner også (naturlig nok) et større rom enn de 2 andre, og har mindre tyngde og volum i bassen.

Edition 8 er den som har mest driv og er mest "engasjerende". Lett å få fot med den på hodet. Tegner et vesentlig mindre rom, og jeg opplever å være tettere på, samtidig som lyden av stemmer og de ulike instrumenter er litt tettere "pakket".

AH-D7200 har jeg vanskeligere med å konkretisere - og sette en klar karakteristikk på. Den har sine klare kvaliteter, men skiller seg mest ut av de tre - kanskje spesielt ved at det oppleves som litt "hardere" og presenterer musikken med litt stivere penselbust enn de to andre.

Kommer tilbake til hvordan jeg opplever hver enkelt med utvalgte spor fra hver enkelt CD.

 

[ptb]

Lyttetestene er etter hvert over.

Først en kort oppsummering.

PM1 er (naturlig nok) den som har størst rom og gir det største lydbilde. Lyden får en form for et svakt softfilter, som ett lett strøk av en silkemyk pensel med fin bust, uten at det går utover detaljene. Smooth gjengivelse, men samtidig detaljert og godt rom og god separasjon. Om bassen hadde hatt litt mer tyngde og volum, så hadde denne vært veldig god på alt. Behagelig, og klart den jeg foretrekker når jeg skal koble av til musikk.

AH-D7200 er ganske «på», spesielt i øvre mellomtone, der jeg opplever litt tegn til hardhet og en liten «pukkel». God dynamikk med både snert og smekk og det klinger fint. Legger godt merke til utringing og etterklang. Stor avstand mellom instrumenter og stemmer og god separasjon. Noen vil si litt basstung, men jeg opplever det ikke sånn. Bass må være tilstede. Diskanten er klokkeren, og akkurat innenfor til at det blir skarpt. Om man skal bruke penselbeskrivelse, så er det tilsvarende mengde bust, men litt stivere enn PM1.

ED8 er klart den med mest driv og engasjement. Kanskje ikke den mest raffinerte, men med en litt slankere og svakt tilbaketrukken øvre mellomtone henger lyden godt sammen. Bassen er dyp med godt volum og tyngde, men litt mer udefinert enn AH-D. Tegner også et mindre rom, der lyden er litt tettere på. Diskanten er silkemyk og detaljert. Totalbildet er en litt sweet og juice’y karakteristikk.

Så over til de enkelte låtvalgene, og hva jeg har fokusert på.

Ry Cooder – Jazz – The Dream
Fokus: Basskarakteristikken, detaljer i gitarlyden og marimbaen.

AH-D7200 har god tekstur i bassen, og samtidig kropp og volum. Trommebatteriet høres litt større ut. Det er også litt mer «snert» i bottle neck gitaren. Samtidig er lyden litt mer «hul» og «knytt» der PM1 oppleves som mer åpen og «fri» med et godt helhetlig lydbilde og fin tonal balanse.
ED8 har noe av samme karakteristikken som AH-D men litt tettere lydbilde og generelt, av årsak jeg ikke kan forklare - «tørrere». Marimbaen er klokkeklar og sitter godt i lydbildet.

Ry Cooder – Jazz – Flashes
Fokus: Gitarlyden generelt.

Med AD-D7200 er opplevelsen at Cooder spiller på en Dreadnough i forhold til gjengivelsen med PM1 der det høres ut som gitaren har mindre kasse. ED8 har også bra volum og gjengir det jeg opplever som mest riktig klang og gitarlyd.

Ute Lemper – Punishing Kiss – Little water song
Fokuset: Vokalen, der Lempers stemmeprakt virkelig kommer til sin rett.

PM1 oppleves som litt «forsiktig», men har mer nyanser i stemmen enn AH-D som på sin side gjengir mer kraft og volum. Legger merke til en hardhet i mellomtonen på AH-D. ED8 er slitt slankere i mellomtonen, men føler at stemmen henger litt mer sammen gjennom det brede registeret.

Ute Lemper – The case continues
Fokus: Dynamikk og trykk.

Også her kunne jeg tenkt meg litt mer «trykk» fra PM1, selv om det låter flott med bra tonal balanse.
AH-D fyller på bra her, men jeg registrerer også her en tendens av hardhet, som på ingen måte gjør seg fremtreden med ED8. Samtidig kommer også dynamikken i AH-D godt frem, men flott skyv i ED8 også.

Shelby Lynn – Just a little lovin’ – Just a little lovin’.
Fokus: Dynamikk og utringing. Detaljer i bassen.

Litt mer «smekk» med AH-D, men samtidig kommer detaljer mer frem med PM1.

Shelby Lynn – Just a little lovin’ - I only want to…
Fokus: Helhet, sammenheng og balanse i lydbildet.

PM1 fremstår litt «muffled» i forhold til de 2 andre, men det henger godt sammen. AH-D kommer godt til sin rett på dette sporet, men igjen - ED8 oppleves med en tad bedre tonale balanse.

Ricky Lee Jones – It’s like this – Show biz kids
Fokus: Bass og detaljer i den synth-cymbalen (eller hva det nå er).

Med PM1 fremstår stemmen som slankere, men med mer luft og rom enn med både ED8 og AH-D. ED8’s bass går dypere enn de 2 andre og synt-cymbalen ligger mer fram i lydbildet. Øvre mellomtone ligger også noe mer bak, og har mindre volum enn ved AH-D. Mellomtonen hos AH-D er mer på, med et større nærvær. Den tonale balansen oppleves som bedre med PM1 og ED8.

Diana Krall – The very best – East of the sun
Fokus: Driv og live følelse.

Bassen blir litt for tilbaketrukken på PM1 i forhold til de 2 andre, som har mer driv og engasjerer mer. Bassen i ED8 er litt mer boomy enn ved AH-D, men ED8 henger litt mer sammen, og gir mest fot og best live følelse av å være i stedet i salen – dog, en mindre og mer intim sal enn hos de 2 andre.

Rainbow – Long Live rock’n’roll.
PM1 – Dette blir for slankt til å engasjere.
AH-D – For mye «på» i mellomtone, spes øvre
ED8 – Den som klart egner seg best til slike innspillinger.