Blir svimmel av slike sammenstilinger. Det synger i en Busso som i Sangeren.
Så feil, det var bare 4 der.
Forsøk på en verdig måte å muliggjøre beskrivelsen av Jerrys og Mikaels sjenanse
- Trådstarter Dire Wolf
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Så feil, det var bare 4 der.
Jeg trykker "liker" på de siste bildene fordi jeg ser Degüello står først i platebunken. Mer skal det ikke til for å vinne meg over.
Jeg har lest meg til det, men noen mener at klassisk Tannoy låter fint på klassisk.
Ikke vet jeg, men har en følelse av at det kan være noe i det. Og så vakre, de store klassiske modellene.
Vet ikke hvorfor jeg kom på det akkurat nå, men det er noe jeg har lurt på lenge.
En vakker dag er jeg nødt til å finne det ut.
det har sin naturlige forklaring:å gi likes her tenderer mot sjølskryt. Det impliserer jo at man har skjønt noe.
Å le høyt noen ganger derimot (det har jeg gjort), det kan man jo gjøre også om man har misforstått, så da slipper jeg vel unna..
Mentometerknappen er ikke nødvendigvis kvalitetsgrantien, Sluket. Har du helt solgt deg ut til skrikene fra massene? Er du på vei ned i realitysluket…
Nei - tvert imot... Bob Dylan er ikke min greie, har aldri vært. Massene derimot ser ut til å tilbe denne sutrende fyren som egentlig burde ha vært forfatter og ikke trubadur. I likhet med en god del singer/songwriters BTW. Sånn, nå er det duket for en grei porsjon whoopass neste gang jeg viser meg offentlig...
Ref 404: Det er bare vrøvl. Canterbury flår så langt inne i helvete. Muse, Sabbath, Zeppelin, Opeth, Queens of stone age, White Stripes, John Spencers Blues..., Judas Priest, Smiths, Dead, Type O Negative, Lou Reed, Bowie, Bob etc etc. 15 tommer tight og dypt. Dynamisk og rask. Fôr på med Mahler og Brahms eller Nick Lowe. De er fantastiske. LIVE.
Canterbury er selve oppskriften på universalengasjerende lyd; oldschool element i riktig størrelse og oppbygging, og med sentrisk plassert hornladet mellomtone/diskant. Kombiner med et raust tillyxat kabinett og det svinger garantert!
1.Det høyrest rimeleg ut. Veit du kor mange % fleire helsearbeidarar?
2. Kva med Kristian og Ronny?
3. Ja, ILLUSTRASJONAR!
Det er morgen og forfatteren er igjen på sin arbeidsplass. Trådens helt, vår venn, vil i aften bli fremstilt for dette ganske utmerkede Sanatoriums eminente ledelse; Hoffråd Lagga og Dr. Lassemann. Forfatteren vet ikke mer.
Samstundes, på ein heilt annan kant av landet, er ting i emning.
Komisk var ordet som slo vår venn da han atter var alene. En ubestemmelig klumpete front i lakkert sølv med ei innfelt plate i messing sentralt plassert. Og, dessuten en rekke lamper som vår venn snart skulle stifte bekjentskap med. Kjøleribbene var svært sparsommelige og metallsløydproduktet vk2 var skuffende lett. –Driver alt! var det siste vår venn hørte fintrønderen si før han igjen var løst opp i luft. Maken til lite sexy design kunne ikke pasienten huske å ha betalt gode penger for noensinne, men vanskapningen var i hvert fall borte.
Han vred opp volumet.Sist redigert:
Et hvitt inferno stod ut av produktet og han kunne knapt skimte det i det blendende motlyset. En voldsom kuldestråling stod mot ham og en skolert latter kunne høres. Eller virket alt normalt.
Sist redigert:
Har du sett han Hjalte? spurde Guringuten. Dugurden er på bordet!
Framhaldsoga Eg baska meg trøyt, om Guringuten og han Hjalte som dro til Kooperativen for å kjøpe sukker og gjær av Hallstein Bronskimlet d.a.y. er vel fortsatt noe av det største forfattet på sidemål.
Mmm...
Mel tipo 00, håndkvernet i Toscana?
Skinke, Parma, grottehengt, 48 måneder?
Basilikum fra åssidene på Capri?
Servert på elfenbenshvitt porselen?
Kjenner jeg ble sulten. Får stikke innom Coop på vei hjem!
Det gleder forfatteren at siviliserte retter har fått plass på bordet i stedet for de med ordet "ball" i seg, og det i de deler av landet hvor det ikke vokser så meget og sau anses som en del av familien.
Forfatteren ser ut i mørket, men ser lyset. Snart er det sommer. Sommer, sol, eksos og hylende overtroiske globetrottere fra asylet MDG og den byen jeg engang kalte min.
Got a man of the people,
says keep hope alive
Got fuel to burn,
got roads to drive
For noen herrer! Hoffråden og Psykoanalytikeren gav uttrykk for at pasienten var på bedringens vei, men at han selvsagt må forvente et fortsatt opphold av ubestemt varighet ved dette ganske utmerkede Sanatorium.
Ja, lettlurte karer..De var her for kort tid siden... Evig eies kun det tapte ja...
Hovudmål, meiner du vel?
- Eg meiner du tek feil, sa han Hjalte. Dette er eit elevarbeid. Ost og skinke og sånt.
I bladstova var det eit fælt leven. Bladstyraren hadde fått noko å tenkje på. Han stunda litt. Så kveste han blyanten og sette i gong.
REDAKSJONELT:
Her på med skje noe!
Hittil har vi trykt 5 avsnitt av “Eg baska meg trøyt” – framhaldssoga til forfatteren Hallstein Bronskimlet. Hvert avsnitt slutter med: -Fylgj med i neste bolken godtfolk, no vert det spanande!
Og vi har fulgt med, men dypt skuffet er vi blitt i våre forventninger. Husker vi ikke feil, har innholdet hittil vært et evindelig prat om Guringuten og fosterbroren Hjalte – “korleis dei handlar gjær og sukker på Kooperativen”, om “kjyndelskreid, bjønnlaspar, kveldsknøkje, fesjestengar, tikka-pullar og moldgrisar som grev seg hol i jorda og ét opp røter osv. osv. …” Det hele har vært en prøvelse både for undertegnede og for bladets lesere.
Bronskimlets føljetong er godt skrevet. Vi benekter ikke det. På den annen side kan vi ikke holde lesernes interesse fanget med tikka-pullaprat i det uendelige.
Nei, nå må det snart skje noe, Hallstein!
(Redaksjonens syn har vi gjort forfatteren oppmerksom på over telefon).
Frimand Pløsen
red.
Men den skriveføre var ikkje rådlaus. Med kvass blyant henta han blokka si og svara bladstyraren:
Indre spaning
Vyrde bladstyrar!
Skriv eg om Guringuten og Hjalte, fosterbroren hans, so hev eg ei meining med det, Pløsen!
Dei to karane må få utvikle seg og modnast uten gnål fra ein bladstyrar i hovudstaden. Det eg skriv, hev ei indre spaning. Skynar ikkje bladstyraren det?
Når eg i sjuande bolken tek opp motivet med moldgrisane som grev seg hol i jorda og ét røter, so er moldgrisane eit symbolsk bilete på dei vonde maktene.
Når so Guringuten roper til fosterbronen sin, han Hjalte, at han trur det er kome jordgrisar i moldi, og han Hjalte svarer: “Då hev moldvarpen narra oss i år”, so er dette eit bilete på maktløyse, no når vi no freistar kome inn i Fellesmarknaden. Det kan bli spanande nok det, Frimand!
Men vil bladstyraren ha ytre spaning, skal han få det med! I neste bolken skal lesaren få høyre om farbror åt gutane. Han hengde seg opp i eit reip på stalltrevet. Eg fortel korleis det gjekk i gravferda – då liket kremta to gonger medan gutane skulle leggje kistelokket på.
Det er ikkje lesnad for småborn, skulle eg meine!
Volda, januar 1968.
Hallstein Bronskimlet
forfattar
E.S. Eg vil minne bladstyraren om at eg ikke hev fengje noko honorar for siste bolken min. D.S. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…