Politikk, religion og samfunn Hva har gått galt i Norge?

  • Trådstarter Desillusjonert
  • Startdato

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • palmaris

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    29.11.2002
    Innlegg
    1.530
    Antall liker
    904
    Torget vurderinger
    1
    Og kvinnearbeidsplasser, hva er nytt?
    Ja, eg kan ikkje forstå at kona mi sliter med nakke og skuldre der ho arbeider på sjukeheimen med stell av tunge pasienter. Ho er tross alt 1.61 og 52 kg. Eg har ikkje slike problemer, der eg suller rundt og snakker med folk og drikker kaffi. Er nok garantert avdi arbeidsmoralen min er mykje høgare.
     

    I_L

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    27.03.2003
    Innlegg
    3.279
    Antall liker
    5.296
    Ja, det var eigentleg den logiske implikasjonen av det eg skreiv over: anten må staten legalisera (på ein eller annan måte) omsetnaden av narkotika (hasj på Rema, kokain på Polet?), eller så må ein også gjera bruk så lite attraktivt at ein struper etterspurnaden.

    Den norske løysinga, der vi av menneskelege omsyn har opna slusene for nærast (straffe)fri bruk, men framleis overlét marknaden til kriminelle, er ei oppskrift på å la kriminelle føretak etablera seg. Det å strupa tilbodet åleine hadde berre vore mogleg i ein fullstendig isolert økonomi.
    Dette er rikelig diskutert i andre tråder om temaet, men det er mange omsetningsmodeller man kan se for seg i et regulert marked for rusmidler, og det er ingenting i veien for å ha en differensiering for ulike rusmidler heller.

    Noe som er litt spesielt er at nettopp Norge har lange og generelt svært positive erfaringer med streng regulering av omsetningen til et av de desidert farligste rusmidlene som finnes; alkohol. I de aller fleste andre land får du kjøpt sprit på bensinstasjonen døgnet rundt, mens Norge har innført både pris- og tilgjengelighetsbegrensinger basert på empiri og solid vitenskap om hva som begrenser skadefølgene. Og samtidig skjer >90% av omsetningen likefullt i det legale markedet, og det er bred oppslutning omkring politikken som føres. Så dette burde bety at Norge har et helt unikt godt utgangspunkt også når det kommer til andre rusmidler. Og allikevel ser vi at norsk (og svensk) ruspolitikk med unntak av alkohol og tobakk er en pågående katastrofe. Vi er i Europatoppen for overdosedødsfall år etter år, har åpne rusmiljøer i de fleste byer av litt størrelse, rusavhengige som bor på gata, et politivesen som utøver grov diskriminering og menneskerettsbrudd mot utsatt ungdom, og nabolag og bydeler som er i ferd med å overtas av kriminelle gjenger. Da daværende justisminister Grete Faremo på 90-tallet proklamerte at "vi viker ikke en tomme i narkotikakrigen", som var en krig Nixon startet for å slå ned opposisjonen i et samfunn helt ulikt vårt, så ble grunnlaget lagt for all elendigheten vi i dag ser.
     

    Polka

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    11.07.2003
    Innlegg
    5.574
    Antall liker
    3.770
    Torget vurderinger
    96
    Og kvinnearbeidsplasser, hva er nytt?
    Sant, men det kan det ikke snakkes høyt om. Kvinner er mye oftere syke enn menn. Det er forsket en del på dette. De kan ikke forklare hvorfor, siden de ikke finner noe som er politisk korrekt å henge det på.
     

    Polka

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    11.07.2003
    Innlegg
    5.574
    Antall liker
    3.770
    Torget vurderinger
    96
    Ja, eg kan ikkje forstå at kona mi sliter med nakke og skuldre der ho arbeider på sjukeheimen med stell av tunge pasienter. Ho er tross alt 1.61 og 52 kg. Eg har ikkje slike problemer, der eg suller rundt og snakker med folk og drikker kaffi. Er nok garantert avdi arbeidsmoralen min er mykje høgare.
    Den der flyr ikke. Da skulle sykefraværet vært skyhøyt i byggebransjen, asfalt og vei osv. Det er det vel ikke. Er nok ikke arbeidsmoral som er problemet. Spør du meg, tåler kvinner rett og slett mindre. Både psykisk og fysisk. Særlig psykisk. Jeg har sett mye av det. Selvsagt vil ingen forsker eller politiker si dette, men det er realiteten. Arbeidsmoral er vel litt lav blant nordmenn, vi har det jo så godt. Jeg tror ikke det er veldig stor forskjell på menn og kvinner her.
     

    Polka

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    11.07.2003
    Innlegg
    5.574
    Antall liker
    3.770
    Torget vurderinger
    96
    Klassikeren er jo ME, som av mystiske årsaker kun rammer kvinner. 😏
     

    weld77

    Æresmedlem
    Ble medlem
    19.09.2014
    Innlegg
    20.848
    Antall liker
    13.340
    Som Polka er inne på er det svært godt dokumentert at sykefraværet blant kvinner er mye høyere enn blant menn og man vet ikke hvorfor. Det er da selvsagt korrigert for ting som famile eller ikke, yrke osv - altså stort alt de fleste i utgangspunktet tror er forklaringen. Det følger også kjønn og ikke yrke. Det er altså ikke automatisk slik at "kvinneyrker" er så belastende fordi de har høyt sykefravær, men sykefravær bli høyere i yrker hvor det er stor overvekt av kvinner nettopp fordi det er overvekt av kvinner der.

    Menns sykefravær har vært relativt stabilt i flere 10-år i Norge. All økningen kommer fra kvinner.
     
    • Liker
    Reaksjoner: SAL

    cox

    Overivrig entusiast
    Ble medlem
    24.08.2003
    Innlegg
    1.096
    Antall liker
    286
    Sted
    Oslo
    Torget vurderinger
    1
    NAV er jo lokalsamfunnenes nye hjørnesteinsbedrift.
    Ja og nei. Det er heldigvis internt bestemt i etaten hvordan den ønsker å organisere seg, men der er nok av politikere som prøver å overstyre de organisatoriske valgene. Jeg trenger vel ikke å nevne hvor de kommer fra......
     

    Tweedjakke

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    3.580
    Antall liker
    3.715
    Sted
    Sunnmøre
    Som Polka er inne på er det svært godt dokumentert at sykefraværet blant kvinner er mye høyere enn blant menn og man vet ikke hvorfor. Det er da selvsagt korrigert for ting som famile eller ikke, yrke osv - altså stort alt de fleste i utgangspunktet tror er forklaringen. Det følger også kjønn og ikke yrke. Det er altså ikke automatisk slik at "kvinneyrker" er så belastende fordi de har høyt sykefravær, men sykefravær bli høyere i yrker hvor det er stor overvekt av kvinner nettopp fordi det er overvekt av kvinner der.
    Det ser ut som om den store skilnaden ligg i legemeldt sjukefråvær; ikkje så overraskande, kanskje, slikt er ofte temmeleg langvarig og dreg opp vesentleg meir enn eit par dagar forbigåande influensa. Men det tyder også at det har vore ein lege inne og iallfall vurdert behovet.


    I denne saka vert det knytt i hovudsak til psykisk helse og stress.


    Det er mogleg at det er fordi menn har meir sjelefred og ikkje let seg stressa, men samtidig er det òg mogleg det har med oppgåvefordelinga i familiar å gjera: Det har iallfall vore snakka mykje om "det tredje skiftet" dei siste åra, at sjølv om menn gjerne støvsuger og lagar middag, så er det damene som fungerer som adm.dir i familien og skal ha oversyn over alt og løysa alle moglege problem. Eller - i det minste at dei oppfattar det slik.

    Eg har vel også høyrt historier der sjukmelding vert brukt for å løysa andre problem (td. omsorgsoppgåver), men eg anar ikkje kor vanleg det er.

    Litt eldre tal (for 2015) indikerer også at kvinner i svært mykje større grad enn menn går til lege (fastlegen), særleg i alderen 16-49 år.

     

    weld77

    Æresmedlem
    Ble medlem
    19.09.2014
    Innlegg
    20.848
    Antall liker
    13.340
    Det er mogleg at det er fordi menn har meir sjelefred og ikkje let seg stressa, men samtidig er det òg mogleg det har med oppgåvefordelinga i familiar å gjera: Det har iallfall vore snakka mykje om "det tredje skiftet" dei siste åra, at sjølv om menn gjerne støvsuger og lagar middag, så er det damene som fungerer som adm.dir i familien og skal ha oversyn over alt og løysa alle moglege problem. Eller - i det minste at dei oppfattar det slik.
    Nå er det lenge siden jeg las om dette, men mønsteret kan altså ikke forklares med famile siden man finner det samme uavhengig av familiesituasjon eller om man i det hele har famile. Sitter igjen med kjønn som den store variabelen og så ganske spekulative forklaringer siden ingen egentlig vet eller finner grunnen. Selve økningen kan muligens forklares med at det de siste 10-årene er stadig større andel av kvinner som faktisk er i arbeidslivet men det forklarer fortsatt ikke den store forskjellen på kvinner og menn.

    Man må nesten anta at de som har forsket og forsker på dette har vært innom de fleste tilsynelatende opplagte forklaringene på hvorfor det er slik, men da uten å finne svaret i disse.

    Det er ellers fascinerende at det i den offentlige debatten gjerne snakkes om sykefravær som et generelt problem mens den strengt tatt bare gjelder halvparten av befolkningen. Finner også samme mønster når man ser på uføretrygd, det er stor overvekt av kvinner (rundt 60% om jeg husker korrekt), og siden yrkesdeltagelsen er større blant menn enn kvinner er det enda skjevere.I tillegg jobber kvinner "mindre" enn menn totalt sett siden deltid er langt mer utbredt blant kvinner enn menn.

    At arbeidslivet er så slemt og brutalt og fælt er i alle fall neppe den mest opplagte forklaringen.
     

    palmaris

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    29.11.2002
    Innlegg
    1.530
    Antall liker
    904
    Torget vurderinger
    1
    Ein veit vel meir enn me trur. Kan jo sjå på noko so enkelt som doping i idretten, til dømes. Testosteron auker restitusjonen ganske bra... Slik sett so vil kanskje testosteronbruk i kvinneyrkje gjort at det vart mindre sjukemeldingar. Om akkurat det er ynskjeleg, er jo eit anna spursmål.
    Når det gjelder arbeidsmoral, so skal eg vera den fyrste til å innrøma at å gå attende til "ærleg arbeid" er langt ned på lista over ting eg vil vurdera :)
     
    • Liker
    Reaksjoner: JMM

    I_L

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    27.03.2003
    Innlegg
    3.279
    Antall liker
    5.296
    Må heller ikke undervurdere at å jobbe mef knark i politiet er spennende, har høy status, store ressurser og action i hverdagen. Spaning, avlytting, infiltrering, informanter, store penger og det hele. Det er neppe en stor andel av et politikull dom drømmer om å labbe rundt på Holmlia og snakke med vanskeligstilt ungdom.
    Dette er det forsket på, i Norge.

    Johnstad PG. Why are the police against drug policy liberalisation? Nordic Studies on Alcohol and Drugs. 2023;0

    I kortform peker artikkelen på fire årsaker: 1) Utvalgsproblematikk - politiet møter først og fremst problembrukere og tror dette er et representativt utvalg. 2) Mange politifolk har brukt en stor del av karrieren sin på å bekjempe bruk av illegale rusmidler, og det å nå skulle omfavne avkriminalisering ville gjøre dette arbeidet verdiløst. 3) Fremmedfrykt/rasisme. 4) Ressurser.

    It is well known that police officers strongly oppose drug decriminalisation. A survey by Petrocelli et al. (2014) of over 1000 police officers from across the United States found that the “vast majority of officers either disagreed or strongly disagreed with a decriminalization policy for most drugs” (p. 36), although there were signs of fracture in the consensus with regard to cannabis. Jorgensen (2018) surveyed attitudes towards drugs in a sample of police officers from a metropolitan area in the southern United States, finding that officers tended to favour punitive approaches to drug use. Curiously, only 11% of these officers endorsed the proposition that the war on drugs is reducing drug use, although we might perhaps understand this as an indication that these officers believed drug criminalisation must be stricter and more punitive in order to be effective. Furthermore, a survey of officers in police districts bordering Colorado found that respondents “overwhelmingly disapprove of Colorado legalizing recreational marijuana” (Ward et al., 2019, p. 235).

    I am not aware of extant surveys of attitudes towards drug policy liberalisation among Nordic police officers but is seems clear that the overall trend conforms to the findings from the USA. In their responses to the recently proposed drug reform in Norway (Norges offentlige utredninger, 2019), police departments around the country roundly rejected any decriminalisation of drug possession and use on the basis that such a policy of liberalisation would lead to higher use and abuse especially among adolescents (Politidirektoratet, 2020). The response from Utrykningspolitiet (2020), for instance, emphasised that the reform proposal ignored the fact that drug criminalisation has entailed low drug prevalence among Norwegian adolescents.
    However, most of the research on post-liberalisation drug use agrees that adolescents are the demographic whose use most clearly tends to remain stable after the policy change. In the United States and Canada, studies have found evidence of moderate increases in adult but not adolescent use after cannabis decriminalisation (Haines-Saah & Fischer, 2021; Hall & Lynskey, 2020; Hasin & Walsh, 2021; Health Canada, 2022; Leung et al., 2018; Montgomery et al., 2022; O’Grady et al., 2022; Rubin-Kahana et al., 2022; Sarvet et al., 2018), while studies on the international level have often tended to find no overall association between policy regime and cannabis use (Gabri et al., 2022; Hughes et al., 2018; Kotlaja & Carson, 2019; Laqueur et al., 2020). Furthermore, most studies have not found evidence of increasing post-liberalisation abuse or dependence (Cabral, 2017; Fischer et al., 2021; Martins et al., 2021; Mauro et al., 2019; Myran et al., 2023; Williams et al., 2017). To sum up, there is some evidence of moderate increases in overall prevalence for adults, but generally not for adolescents, and without a corresponding increase in drug abuse.

    Furthermore, the responses from Norwegian police departments to the proposed drug reform implicitly assume that cannabis use is very harmful, but comparative harms assessments universally agree that this illicit drug is less harmful than alcohol and tobacco. To take a few obvious parameters for a comparison with alcohol use, cannabis use less commonly results in dependence formation (Anthony et al., 1994; Lopez-Quintero et al., 2011; Schlag, 2020), is less risky in terms of acute lethal toxicity (Gable, 2004; Lachenmeier & Rehm, 2015) and entails less violent behaviour (Boles & Miotto, 2003; Hoaken & Stewart, 2003). Alcohol intoxication also incurs a substantially stronger risk for traffic accidents than cannabis intoxication (Brubacher et al., 2019; Drummer et al., 2020; Li et al., 2017; Martin et al., 2017). While much has been said about the association between cannabis use and psychosis, comparative analyses indicate that the association is equally strong for tobacco use (Johnstad, 2022, 2023a). Overall harms comparisons indicate lower harms from cannabis than from alcohol and tobacco use (Bonomo et al., 2019; Nutt et al., 2010; Sellman, 2020; van Amsterdam et al., 2015).

    It thus seems pertinent to ask if there may be other unstated reasons behind the strong police opposition to drug policy liberalisation. This debate article will discuss four possible reasons for such adamant opposition, with the first perspective pertaining to the relative visibility of various types of drug users. Using statistics from the United Nations Office on Drug Control, Johann Hari maintained that only about 10% of all drug users develop a drug addiction, but these 10% are by far the most visible user segment:
    All we see in the public sphere are the casualties. The unharmed 90 percent use in private, and we rarely hear about it or see it. The damaged 10 percent, by contrast, are the only people we ever see using drugs out on the streets. The result is that the harmed 10 percent make up 100 percent of the official picture (Hari, 2015, p. 147).
    The remaining 90% of drug users have their use largely under control, but as far as such drug use is criminalised, these users are naturally concerned with staying out of sight. The dynamic is reminiscent of what Tversky and Kahneman (1973) called availability bias, whereby “a person evaluates the frequency of classes or the probability of events by availability, i.e., by the ease with which relevant instances come to mind” (p. 207). The damaged and addicted drug users that Hari referred to are unlikely to remain in legitimate employment, and probably often need to raise money via criminal activities. Police officers on patrol duty are therefore likely to have many interactions with this segment of drug users, while the unharmed majority who use drugs in private are as invisible to the police as they are to other observers. Thus, the discrepancy in visibility between dysfunctional and well-functioning drug users is probably even stronger for law enforcement officers, whose workdays are marked by repeated interactions with the former.

    A second explanation might be found in psychological research on the relationship between attitude and behaviour. While we normally expect an influence from attitudes on behaviour – we act out our attitudes – psychologists have found that the influence is at least as strong in the opposite direction, meaning that behaviour influences attitudes (Olson & Stone, 2005). This research is often grounded in Festinger's (1957) cognitive dissonance theory, which posits that people strive for internal psychological consistency in order to avoid psychological discomfort. From this perspective, the fact that governments around the world initiated a large-scale war on drugs has necessarily affected officers’ attitudes towards drugs: in order to avoid cognitive dissonance, the police officers employed as front-line fighters in the drug war will have tended to form the opinion that drug use is as immoral and dangerous as the authorities claimed it was. If you work as a police officer who is asked daily to clamp down on drug use with strict punitive measures, you will not enjoy your job very much if you actually believe that drug use is fairly harmless and should be an individual choice. Such police officers would tend to either quit their jobs or change their opinions to align more closely with the official view that they have to implement in their daily work.

    In today's world, there are police officers in narcotics departments who may have spent their whole working life fighting the drug war. If these officers were to acknowledge that decriminalisation is better for our societies than the criminalisation regime, they would also have to accept that their work lives have been devoted to enforcing a societally destructive regime. If decriminalisation is the better policy, it might seem preferable that the job these officers carried out over the past several decades was left undone. By accepting the merits of decriminalisation, therefore, these officers would also have to accept that the societal contribution from their work effort – as far as they worked to enforce the drug war – was negative. Hopefully, most police officers have had other duties besides arresting drug criminals, but if drug criminalisation has overall negative consequences for our societies, then the work carried out by officers administrating this criminalisation regime has also been of negative value. I do not believe that we can expect from most people, police officers or otherwise, that they should be able to embrace a view that paints their lifetime’s work contribution in such a negative light. From this psychological perspective, therefore, it is not difficult to understand why experienced police officers tend to be strongly opposed to decriminalisation.

    The third possible reason is controversial, but unfortunately cannot be ignored. It has long been recognised that drug criminalisation has a problematic racial bias both in terms of its origins and of its present-day implementation (Alexander, 2010; Earp et al., 2021; Johnstad, 2023b). Although best documented in the United States (Brunson, 2007; Csete et al., 2016; Koch et al., 2016; Omori, 2019; Roberts, 2022; White, 2015), racial disproportionality in drug crime policing has also been identified in England and Wales (Shiner et al., 2018; United Nations High Commissioner on Human Rights Working Group on Arbitrary Detention, 2021) and the Nordic countries (Solhjell et al., 2019; Sollund, 2006), among other places. In this context, it is interesting to note that surveys of police officers in the United States found that the proportion of white respondents were 85.8% (Petrocelli et al., 2014), 85.5% (Ward et al., 2019) and 72.9% (Jorgensen, 2018). Police forces in other countries have been less intensively studied than those in the United States, but some years ago Telle (2010) found that a majority of Norwegian police districts did not employ anyone with immigrant backgrounds. In Oslo, where 20% of the population had immigrant backgrounds in 2010, about 1% of police officers had immigrant backgrounds.

    Finally, a fourth explanation for police opposition to decriminalisation pertains to issues of funding. Police departments in many parts of the United States have the right to seize assets from drug offenders (Jorgensen, 2018), and such acquisition of funds may serve as an ulterior motive for the opposition to decriminalisation. More generally, governments across the world have invested huge resources in their police forces in order to wage the war on drugs, and the dismantling of this war effort would serve as a reason to reduce funding for law enforcement (Gerber, 2004). The end result would be fewer jobs, more constrained career opportunities, and an overall reduction in societal influence for police officers and their organisations. This dynamic means that police officers are economically incentivised to support drug criminalisation. As one anonymous U.S. counternarcotics agent put it: “If the drug war goes away, I might be unemployed” (quoted in Crandall, 2020, p. 317). We should also recognise that there are several other governmental organisations – and research institutions that live on grants from these organisations – which exist solely to combat illicit drug use. The funding of these organisations would be profoundly affected by ending the war on drugs. According to Crandall (2020), a former U.S. national security adviser on narcotics, “the drug war has given rise to a military-industrial-narcotics complex that is sustained wholly on its own logic, however flawed that logic might be” (p. 412).

    To this fourth explanation it might be added that the United Nations High Commissioner on Human Rights Working Group on Arbitrary Detention (2021) concluded that the war on drugs has “generated a culture of corruption within law enforcement bodies” (p. 3). To take a few examples, the long-running Herrera network in Mexico has been reported to include members working in “politics, policing, and other official and legitimate enterprises” (Carey, 2022, p. 75), and recently the top-ranking law-enforcement officer Genaro García Luna, who served as Secretary of Public Security during President Calderón's militarised drug war in 2006–2012, was found guilty of “taking millions of dollars in bribes from the violent drug cartels he was meant to be pursuing” (Feuer & Schweber, 2023, para. 1; see also Sanchez & Santana, 2023). Similarly, during the 1990s turmoil in Colombia, drug cartels often “owned or rented law enforcement” (Crandall, 2020, p. 200). In some parts of the world, therefore, police officers may be incentivised to support drug criminalisation as a means of generating personal income in the form of bribes. Similar forms of corruption have probably affected the judiciary and policy makers, who would thereby also be incentivised to maintain the drug war as a source of personal income.

    While the police force and the drug trade organisations are usually understood as the two opposing forces in the war on drugs, this simple analysis of economic incentives allows us to see the two combatants as having aligned interests. Drug trade organisations may be understood to have an economic interest in the continued criminalisation of drugs, because their business model depends on the fact that drugs are illegal and thus marketable at grossly inflated prices. Drug legalisation is, from this perspective, an existential threat to these organisations, as such a policy change would cause their profits to evaporate. Consequently, we might expect to see these organisations using their political leverage to undermine decriminalisation initiatives.

    In conclusion, we can point to at least four possible reasons why police officers tend to support the drug war. The drug users that police officers on patrol encounter every day constitute the least well-functioning segment of the drug user population, and the experience officers have from this group of drug users is not generalisable to the rest of the user population. Because of their heavy investment in the drug war over many decades, police officers will probably find it difficult to accept that this war causes more harm than good. Even in the face of strong evidence favouring decriminalisation, many officers will remain committed to the drug war in which they have already invested much of their working lives. This effect will probably subside over time, as old-timers are gradually replaced with younger officers who are not as invested in the criminalisation regime in terms of their personal psychology. Furthermore, police officers in the western world are predominantly white, and thus situated on one side of the ethno-racial divide that served as a historical foundation for the criminalisation regime. It is hard not to see this fact in light of the well-established research finding that drug war policing has a clear racial bias. Finally, the war on drugs has served to secure funding for police departments, and officers are incentivised to support the drug criminalisation as a means of preserving their jobs and career opportunities. In some areas, these economic incentives may include income from bribes that affect not only law enforcement but also policy makers. Other professionals, including some researchers, are similarly incentivised to support continued criminalisation, and the same probably applies to the criminals who are currently involved in the lucrative illicit drug trade.

    These four possible reasons for police opposition to drug policy liberalisation are not exhaustive. Most obviously, many police officers are against drug decriminalisation because of a genuine concern for the well-being of young people in particular. However, the fact that such concern is often genuine does not preclude the possibility that it may be misplaced, at least in a relative sense, and it appears from comparative harms assessments that worries over adolescent well-being should probably focus more on alcohol than on cannabis. Furthermore, while research indicates that cannabis decriminalisation has resulted in moderate increases in adult use, there is no corresponding increase in harmful use and no increase at all in adolescent use. Given these research findings about harms and post-decriminalisation use prevalence, it seems pertinent to discuss what other motives may underlie police officers’ opposition to drug policy liberalisation.
     

    Asbjørn

    Rubinmedlem
    Ble medlem
    26.03.2006
    Innlegg
    36.694
    Antall liker
    35.667
    Sted
    Vingulmǫrk
    Torget vurderinger
    2
    Det er mogleg at det er fordi menn har meir sjelefred og ikkje let seg stressa, men samtidig er det òg mogleg det har med oppgåvefordelinga i familiar å gjera: Det har iallfall vore snakka mykje om "det tredje skiftet" dei siste åra, at sjølv om menn gjerne støvsuger og lagar middag, så er det damene som fungerer som adm.dir i familien og skal ha oversyn over alt og løysa alle moglege problem. Eller - i det minste at dei oppfattar det slik.
    Man kan jo muligens spørre seg hvem som i så fall har bestemt den rollefordelingen, at han skal ta husarbeidet og hun skal ha full kontroll. Men ikke for høyt, slik at hun hører det.

    Det er vel også en realitet at menns økte ansvar for matlaging, husarbeid, barnepass og andre innanstokks sysler ikke nødvendigvis fører til mindre ansvar for bilreparasjoner, vaktmestertjenester i hus & hage og øvrige utanstokks oppgaver. Hvem av partene som har blitt pålagt mest ekstra arbeid kan muligens diskuteres.

    Selv har jeg lært å frykte setninger som starter med «vi kan…» De betyr ofte «du skal». Og hvis fru arkitekten bruker ord som «pusse opp» og «kjøkken» eller «bad» i samme setning vet jeg at dette kan bli litt omfattende.

    Men det er kanskje bare meg, her jeg står ved kjøkkenbenken og filosoferer. :)
     
    Sist redigert:

    tkr

    Æresmedlem
    Ble medlem
    27.03.2007
    Innlegg
    20.646
    Antall liker
    28.088
    Sted
    Nede i fjæresteinene
    Torget vurderinger
    2
    Man kan jo muligens spørre seg hvem som i så fall har bestemt den rollefordelingen, at han skal ta husarbeidet og hun skal ha full kontroll. Men ikke for høyt, slik at hun hører det.

    Det er vel også en realitet at menns økte ansvar for matlaging, husarbeid, barnepass og andre innanstokks sysler ikke nødvendigvis fører til mindre ansvar for bilreparasjoner, vaktmestertjenester i hus & hage og øvrige utanstokks oppgaver. Hvem av partene som har blitt pålagt mest ekstra arbeid kan muligens diskuteres.

    Selv har jeg lært å frykte setninger som starter med «vi kan…» De betyr ofte «du skal». Og hvis fru arkitekten bruker ord som «pusse opp» og «kjøkken» eller «bad» i samme setning vet jeg at dette kan bli litt omfattende.

    Men det er kanskje bare meg, her jeg står ved kjøkkenbenken og filosoferer. :)
    Tiltredes.

    Jeg har alltid lurt på den kontrasten. "Du må gå ut med søppelet" betyr alltid nøyaktig det, mens "vi kunne jo male terrassen"" betyr at "nå må du male terrassen". Det er rart. :rolleyes:

    Mvh
     
    Sist redigert:

    BT

    Æresmedlem
    Ble medlem
    13.10.2005
    Innlegg
    21.076
    Antall liker
    6.399
    Nå er det lenge siden jeg las om dette, men mønsteret kan altså ikke forklares med famile siden man finner det samme uavhengig av familiesituasjon eller om man i det hele har famile. Sitter igjen med kjønn som den store variabelen og så ganske spekulative forklaringer siden ingen egentlig vet eller finner grunnen. Selve økningen kan muligens forklares med at det de siste 10-årene er stadig større andel av kvinner som faktisk er i arbeidslivet men det forklarer fortsatt ikke den store forskjellen på kvinner og menn.

    Man må nesten anta at de som har forsket og forsker på dette har vært innom de fleste tilsynelatende opplagte forklaringene på hvorfor det er slik, men da uten å finne svaret i disse.

    Det er ellers fascinerende at det i den offentlige debatten gjerne snakkes om sykefravær som et generelt problem mens den strengt tatt bare gjelder halvparten av befolkningen. Finner også samme mønster når man ser på uføretrygd, det er stor overvekt av kvinner (rundt 60% om jeg husker korrekt), og siden yrkesdeltagelsen er større blant menn enn kvinner er det enda skjevere.I tillegg jobber kvinner "mindre" enn menn totalt sett siden deltid er langt mer utbredt blant kvinner enn menn.

    At arbeidslivet er så slemt og brutalt og fælt er i alle fall neppe den mest opplagte forklaringen.
    Dette er ikke helt riktig. Utdanning har veldig mye høyere forklaringskraft enn kjønn.
    Med bare grunnskole blir 25 % ufør. Med videregående er tallet 10 % og med universitetsgrad 5 %.
    Det er ikke belastningen i arbeidslivet som er problemet men hvor vidt man opplever at jobben man gjør er meningsfull, i kombinasjon hvordan man føler seg ansett blant kollegene.

    I tillegg skiller helse- og sosialtjenester seg negativt ut i forhold til andre yrkesgrupper.
     

    MartinSandvik

    Overivrig entusiast
    Ble medlem
    18.03.2008
    Innlegg
    769
    Antall liker
    459
    Sted
    Trondheim
    Torget vurderinger
    8
    Mente jeg leste en plass at det er vanligere for kvinner å være hjemme når barn er syke (fram til sykedagene er brukt opp og mannen tar over).
    Om dette stemmer er jeg litt usikker på, men ser litt av det hos familie og bekjente som har barn i barnehagealder, er fort kvinnen som er hjemme i starten av sykdom.
    Om dette kan forklare litt av av differansen mellom kjønnene?
     

    Sluket

    Sivilaudiofil og Master Baiter
    Ble medlem
    11.08.2006
    Innlegg
    55.745
    Antall liker
    103.764
    Torget vurderinger
    23
    Kvinner spør ikke. De insinuerer...
     

    tjua

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    19.08.2012
    Innlegg
    2.384
    Antall liker
    1.779
    Sted
    Bergen

    Hønndjevelen

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    12.04.2010
    Innlegg
    7.345
    Antall liker
    8.007
    Sted
    Oslo
    Insinuere, instruere, karakterisere, kollektivisere,dirigere, menstruere.....
    Ikke rart vi gutta boys føler oss litt som Pompel og Pilt til tider
    Mistenker Gorgon vaktmester for å ha vært ei kvinne in disguise
     
    Sist redigert:
    • Liker
    Reaksjoner: SAL

    Hønndjevelen

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    12.04.2010
    Innlegg
    7.345
    Antall liker
    8.007
    Sted
    Oslo
    Ikke jeg, til tross for at jeg ennå ikke har stemt MPG. Men de som har sent hets og hat og har truet med drap og voldtekt smiler nok fra øre til øre.
    Det står respekt av at hun har stått i en sånn shit storm så lenge.
    Få politikere har blitt hetset så til de grader.
    Hilsen en som aldri har stemt på hennes grønne, veganske og sykkel idealistiske vyer
     

    Tweedjakke

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    29.01.2008
    Innlegg
    3.580
    Antall liker
    3.715
    Sted
    Sunnmøre
    Mente jeg leste en plass at det er vanligere for kvinner å være hjemme når barn er syke (fram til sykedagene er brukt opp og mannen tar over).
    Det trur eg er heilt vanleg, sjølv om det truleg er ei gliding der også. Men eg trur ikkje desse kvotedagane speler inn i statistikken, dei vert førte med ein annan kode (iallfall i dei systema eg har måtte rapportera inn til, dei siste åra DFØ).
     

    Dr_BASS

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    18.12.2013
    Innlegg
    4.846
    Antall liker
    2.029
    Sted
    Rælingen
    Torget vurderinger
    4
    det er mye sant i det som er nevnt over her, jeg har sett kvinner bli ekstremt følelseladde over en enkel diskusjon i et møte, som den følsomme mannen jeg er gadd jeg ikke spør om det var den tiden på måneden..
    Men litt overraskende at de har mye fravær også i omsorgsyrker som passer deres natur best
    Kanskje vi bare får innse at det var et feilsteg å få kvinnene ut i arbeid, de får heller sørge for et ryddig og harmonisk hjem, sørge for kald øl og god mat.
    Strong women fører bare til traktorlesber og nedgang i fødselsraten
    Og større etterspørsel etter dildoer..
     

    JMM

    Slava Ukraini!
    Ble medlem
    27.11.2016
    Innlegg
    7.591
    Antall liker
    8.179
    Sted
    Fredrikstad
    Torget vurderinger
    4
    Det står respekt av at hun har stått i en sånn shit storm så lenge.
    Få politikere har blitt hetset så til de grader.

    Landets tøffeste politiker i min bok, uansett om jeg er enig med ståstedene eller ei. Ikke faen om jeg hadde stått i det hun har gjennomgått mer enn en dag eller to før jeg hadde avtrådt.
     

    palmaris

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    29.11.2002
    Innlegg
    1.530
    Antall liker
    904
    Torget vurderinger
    1
    det er mye sant i det som er nevnt over her, jeg har sett kvinner bli ekstremt følelseladde over en enkel diskusjon i et møte, som den følsomme mannen jeg er gadd jeg ikke spør om det var den tiden på måneden..
    Men litt overraskende at de har mye fravær også i omsorgsyrker som passer deres natur best
    Kanskje vi bare får innse at det var et feilsteg å få kvinnene ut i arbeid, de får heller sørge for et ryddig og harmonisk hjem, sørge for kald øl og god mat.
    Strong women fører bare til traktorlesber og nedgang i fødselsraten
    Og større etterspørsel etter dildoer..
    Kanskje du skulle prøvd å arbeida i helsevesenet? Og då helst med pasienter eller brukarar over 120-130 kg, slik at du får nytte av å vera mann?
     

    Dr_BASS

    Hi-Fi freak
    Ble medlem
    18.12.2013
    Innlegg
    4.846
    Antall liker
    2.029
    Sted
    Rælingen
    Torget vurderinger
    4
    jeg håper jeg skrev det såpass sjåvinistisk at det var tydelig at jeg spøkte :)
     
  • Laster inn…

Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning

  • Laster inn…
Topp Bunn