Jeg stakk nedom Rockefeller litt på sparket da jeg oppdaget av Lucinda Williams stod på tapetet......og jævlar for et band hun har ! Den gjengen har lirt noen låter før forstod jeg. Av utseende minnet de om gutta i Top Gear som gjør gjesteopptreden i Texas og om du tror kostymeskiftene til Madonna er mange så er det ingenting mot gitarbyttene til disse gutta. Minnes jeg rett var det tre låter på rad hvor både bassisten og de to gitaristene byttet mellom hver låt...og alle hadde sin håndtlanger opp på scenen. (Doug Pettibone har i flg. Lucinda 45 vakre gitarer) Til overmål hadde Lucinda selv "notevender"...en kar som mellom alle låtene kom opp og bladde frem rett låt i tekstene hun hadde foran seg. Uansett, -de spilte som bare jævler, tett og rått så man skulle tro det var Crazy Horse der oppe på scenen, men alltid ga de rom nok til at Lucinda fikk plassen hun trenger.
Og Lucinda selv da, jeg har aldri sett henne live før og ble litt overrasket. La meg si det slik at Annie Leibovitz sitt coverbildet på "West" farer svært snilt med henne. Tom Waits er kjent for å ha sagt at "I'm not ugly, I've got a maskuline face!". Lucinda minnet mest av alt om Bitten fra Grorud som har tilbrakt de siste 30 årene etter ungdomsskolen bak kassa på Rimi og har stæsjet seg mot sølvblond hårsåte, pudder og sin mest fargesprakende topp før hun tripper en smule "tipsy" ned til byen for kveldens karaoke. Hun så faktisk en smule bortkommen og usikker ut der oppe på scenen. Og ja, en smule "tipsy" mistenker jeg...litt ufokusert, men forsøksvis konsentrert, der de dro gjennom de 4-5 først låtene, hun med kassegitar. Det låt flinkt, men stivt og kantete, lyden ganske grei om enn en smule heit på diskanten, mekanisk som et kaldt musikkanlegg (så jeg et stabel gitaramper med glødende rør?).....helt til hun sa de skulle rock'n roll a little, hun dro på seg elgitar istedet og dro i gang "Come On" i et helvetes øs pøs som jeg aldri ville trodd om henne, og fortsatte med "Honey Bee", en uinnspilt ny låt, og "Joy". Oh My God så lekkert rått det bandet kan spille! For en ice breaker ! Som hun sa; "I didn't know you wanted to rock! You were så quiet you got me nervous." Derfra og inn var det en totalt kanon konsert.
For et band! For noen låter! For en STEMME! Fra den nesten bristende ungpike-ivrige og optimistiske stemmen på "the white album" til "West" hvor man hører at hun har 20 år mer erfaring, litt mer tilbakeholden og dypere i stemmeleiet. Det som overrasket meg mest i kveld var da hun virkelig slapp seg løs da hun og stemmen var blitt varm, - litt fandenivoldskhet fra Patti Smith, litt eleganse fra Emmilou Harris, litt Jopin'sk kontroll og dynamikk, og mye av hennes egen ru sårhet. Jeg har hørt mye på platene hennes helt siden jeg ved en tilfeldighet kjøpte "the white album" da det kom ut i 1988, men aldri har jeg hørt henne slik, aldri har platene vært i nærheten av å rettferdiggjøre stemmen hennes slik jeg hørte henne i kveld.
Da hun som siste ekstranummer dro en herlig livlig versjon av "Cresent City", som flere hadde ropt på, var det den siste forseglingen av en minneverdig kveld....
Jeg kjenner ikke til noen av musikerne fra før, men de er;
Doug Pettibone; Guitars, Harmonica and vocals
David Sutton: Bass Guitar
Butch Norton: Drums
Chet Lyster: Guitars and keys (om jeg forstod henne rett spiller han også i Eels)
Her er en rapport fra en konsert hun gjorde tidligere denne måneden, Town Hall, New York, October 4
Fra en konsert 26 september.
Og Lucinda selv da, jeg har aldri sett henne live før og ble litt overrasket. La meg si det slik at Annie Leibovitz sitt coverbildet på "West" farer svært snilt med henne. Tom Waits er kjent for å ha sagt at "I'm not ugly, I've got a maskuline face!". Lucinda minnet mest av alt om Bitten fra Grorud som har tilbrakt de siste 30 årene etter ungdomsskolen bak kassa på Rimi og har stæsjet seg mot sølvblond hårsåte, pudder og sin mest fargesprakende topp før hun tripper en smule "tipsy" ned til byen for kveldens karaoke. Hun så faktisk en smule bortkommen og usikker ut der oppe på scenen. Og ja, en smule "tipsy" mistenker jeg...litt ufokusert, men forsøksvis konsentrert, der de dro gjennom de 4-5 først låtene, hun med kassegitar. Det låt flinkt, men stivt og kantete, lyden ganske grei om enn en smule heit på diskanten, mekanisk som et kaldt musikkanlegg (så jeg et stabel gitaramper med glødende rør?).....helt til hun sa de skulle rock'n roll a little, hun dro på seg elgitar istedet og dro i gang "Come On" i et helvetes øs pøs som jeg aldri ville trodd om henne, og fortsatte med "Honey Bee", en uinnspilt ny låt, og "Joy". Oh My God så lekkert rått det bandet kan spille! For en ice breaker ! Som hun sa; "I didn't know you wanted to rock! You were så quiet you got me nervous." Derfra og inn var det en totalt kanon konsert.
For et band! For noen låter! For en STEMME! Fra den nesten bristende ungpike-ivrige og optimistiske stemmen på "the white album" til "West" hvor man hører at hun har 20 år mer erfaring, litt mer tilbakeholden og dypere i stemmeleiet. Det som overrasket meg mest i kveld var da hun virkelig slapp seg løs da hun og stemmen var blitt varm, - litt fandenivoldskhet fra Patti Smith, litt eleganse fra Emmilou Harris, litt Jopin'sk kontroll og dynamikk, og mye av hennes egen ru sårhet. Jeg har hørt mye på platene hennes helt siden jeg ved en tilfeldighet kjøpte "the white album" da det kom ut i 1988, men aldri har jeg hørt henne slik, aldri har platene vært i nærheten av å rettferdiggjøre stemmen hennes slik jeg hørte henne i kveld.
Da hun som siste ekstranummer dro en herlig livlig versjon av "Cresent City", som flere hadde ropt på, var det den siste forseglingen av en minneverdig kveld....
Jeg kjenner ikke til noen av musikerne fra før, men de er;
Doug Pettibone; Guitars, Harmonica and vocals
David Sutton: Bass Guitar
Butch Norton: Drums
Chet Lyster: Guitars and keys (om jeg forstod henne rett spiller han også i Eels)
Her er en rapport fra en konsert hun gjorde tidligere denne måneden, Town Hall, New York, October 4
Fra en konsert 26 september.
