Med andre ord 5 symfonier du ikke visste du trengte. Å skrive om 10 symfonier blir for tidkrevende og posten blir for lang. Del 2 kommer (kanskje?)senere.
En av tingene med klassisk musikk er den store mengden av original og dyptfølt musikk som finnes der ute. I en populærmusikkverden hvor salg og markedsførbarhet alt for ofte får dominere, og hvor jeg stadig oftere føler at jeg har hørt det meste før, er det morsomt å kunne grave frem komponister med noe på hjertet og som sier det i et personlig tonespråk.
Verdens 10 beste eller 100 beste symfonier er umulig å liste opp. Jeg skal derfor trekke frem 5 symfonier som jeg synes er svært gode, som har gitt meg mye og som kanskje kan peke noen av dere i retninger hvor dere kan oppdage noe nytt. Brahms skrev tross alt bare 4 symfonier osv .
1. Nikolai Myaskovsky: Symfoni nr 22 i b-moll op 54. Født i nåværende Polen, venn og medstudent av den litt yngre Prokofiev, Myaskovsky var egentlig offiser men hoppet av til musikkstudier. Et fornuftig valg.
En interessant overgangsfigur med røtter i nasjonalromantikken, denne symfonien var skrevet i 1942, men mangler angsten i Shostakovich, Honegger og Vaughan-Williams sine krigs- og førkrigssymfonier (symfonien er nostalgisk og bekymret men ikke angstfyllt). Har selvsagt ikke hørt alle hans 27 symfonier, men selv om jeg har hørt flere av hans mer sentrale og mer omfangsrike symfonier, er det denne uunnseelige ensatseren (egentlig tre satser bundet sammen) på 36 minutter (i Svetlanovs innspilling på Melodiya, senere gjenutgitt på Olympia) jeg kommer tilbake til.
Til tross for manglende angst og et tilsynelatende moderat, romantisk tonespråk, går det igjen en del fallende, mollstemte toneganger i strykere og treblåsere som binder musikken sammen, fra den nostalgiske og lett triste førstesatsen (dette er Russland i 1942!) med sugende, smektende linjer, via midtpartiet som etter 16 minutter introduserer symfoniens hovedtema i strykerne, et fabelaktig tema i fallende terser som suger seg fast i hodet og ikke vil slippe før dager etter. Komponisten er nok klar over hvor genialt det er, for han drar og drar og drar i det og vil ikke gi slipp, etter noen sugende bassganger som drar opp noen lange, lidenskapelige strykerlinjer stadig avbrutt av dette temaet. Siste satsen starter optimistisk med noen dundrende marsjlinjer som kunne vært skrevet av John Williams og et voldsomt sug, man formelig ser de seirende sovjetiske armeer (eller Luke Skywalker), før nostalgien fra første sats dukker opp igjen.
Har du lurt på hvordan du skulle komme i gang med Miaskovsky er dette svaret
platen inneholder også en OK versjon av hans fiolinkonsert som kanskje er hans mest kjente verk. Den er ikke på nivå med Tischenko og Shostakovich, men likevel vel verdt å høre. Forhåpentligvis kan vi forvente denne platen gjenutgitt på Regis til billig pris, dette merket er travelt opptatt med å gjenutgi en god del verdifullt russisk materiale i Vesten. Da Olympia gikk under var de vel i gang med en komplett Myaskovski, får håpe dette stoffet dukker opp etter hvert.
2. Erich Maria Korngold: Symfoni i Fiss-dur op 40. Historien om Korngold er interessant. Født i Brno med debut som vidunderbarn i århundreskiftets Wien hvor Mahler utropte ham som geni allerede i 10-års alder, senere flukt til USA pga truslene fra nazistene (han var jøde som et vel fremgå av navnet) etter at han hadde etablert seg som en Wiens ledende komponister, hvoretter han ble helt glemt som seriøs komponist men gjorde suksess som ledende filmkomponist med musikk til en rekke sentrale, prisbelønte filmer, bla Erroll Flynn sine helteepos.
Symfonien er fra tiden i USA, er dedisert til Roosevelt og var i mange år helt ukjent. Starter med mystiske støt dominert av marimba og xylofon før noen dundrende akkorder a la Beethovens 5 trekker opp et svært sugende orkester a la Mahlers 6 i en energisk førstesats som utgjør et av de store, dramatiske spenn i symfoniens historie. En dramatisk andre sats md noen strålende hornpartier som kunne vært løftet rett ut av Star Wars fulgt av en lang og rørende Adagio, en sørgemarsj for Roosevelt bygd på temaer fra filmen Anthony Adverse og kanskje den siste store symfoniske adagio skrevet i Mahler/Bruckner-tradisjonen. Symfonien avsluttes pussig nok med en lystig sats influert av filmmusikk fra Korngolds Erroll Flynn filmer.
Anbefaler Welser-Møst på EMI. Svært bra. Downes på Chandos har jeg ikke hørt, Albert på cpo er OK men ikke på samme nivåetsom EMI-platen. Et must for Bruckner/Mahler fan.
3. Alexander Zemlinski: Lyrisk Symfoni. Nok en komponist fra århundreskiftets Wien, Korngold og Schønbergs komposisjonslærer, en periode Alma Mahlers elsker. Oversett fordi man ble forventet å skrive 12-tonemusikk, mens Zemlinski holdt på arven etter Mahler, så også i denne fabelaktige symfonien som klart er modellert på Mahlers Lied von der Erde dette er også en sangsyklus men denne gang for sopran og baryton heller enn Mahlers alt/tenor og mens Mahler bruker tester av en kinesisk dikter bruker Zemlinksky dikter av den indiske dikteren og Nobelprisvinneren Tagore. Strålende instrumentert for et gigantorkester, og som tittelen sier, lyrisk og sangbart, men også dramatisk i stilen.. Syv satser. En annen referanse her er Schønbergs monumentale Gurrelieder, for de som måtte kjenne til det. Strålende musikk. Liker du Mahler; prøv denne!
Maazel på DG var min introduksjon til verket, har også Gregor på Supraphon, men favoritten som også alle elskere av god lyd bør få med seg er Eschenbach på Capriccio, fantastisk innspilling på alle måter, også å få på SACD. En kritikk: Ufattelig liten skrifttype i den ellers flotte bookleten.
4. Walter Piston. Amerikansk neoklassiker og sentral teoretiker. Symfoni nr 2 fra 1943 starter med et av disse sugende temaene i lave strykere som det er vanskelig å få ut av hodet straks det har festet seg, men satsen stykkes opp av morsomme, rytmiske partier i slagverket, tidvis lett synkopert og jazzpreget før starttemaet, lett urolig og dystert, avslutter satsen. Andre sats er en lyrisk adagio med treblåsere som, i hvert fall hos meg, vekker bilder av de store amerikanske sletter. Lidenskapelige strykerlinjer i denne satsen, før sistesatsen slår inn med noen fantastiske hornfanfarer, energisk, pumpende slagverk driver de lyriske linjene her, før noen elegiske temaer i engelsk horn runder av satsen. Muligens en lettvekter i dette selskapet men et urolig fengende og smittende verk
Schwartz sine Delosinnspillinger med Seattle symfoni, senere gjenutgitt på Naxos er god nok, selv om savnet etter Michel Tilson Thomas med Boston på DG er stort, denne har vært inne og ute av katalogen men ser pt ut til å være ute. Og mens LPen opprinnelig var koplet med William Schumanns fabelaktige fiolinkonsert i en absolutt amazing versjon med Zukofski, har koplingene på CD-versjonen vært adskillig mer ordinære.
5. Henri Dutilleux: Symfoni nr 2; Le Double fra 1959 så kalt fordi en gruppe på 12 solister med bla cembalo og pauker spiller opp mot et fullt orkester. Fargerik orkestrering tenk Debussy med stadig pulserende rytmer. Som mye annen fransk 1900-talls musikk er den pulserende, rytmisk og fargerik, ikke sterkt strukturell til tross for at den kaller seg en symfoni (i 3 satser) og derfor vanskelig å beskrive; klanger, rytmer og kontraster skyller inn over lytteren inn til første satsen bare fordamper i tynn luft. Andresatsen er mer eterisk, klangene henger i luften, vakre fraser kommer blåsende inn fra alle kanter og gripes fatt i og kastes rundt, til slagverk og blåsergrupper driver fram et dramatisk høydepunkt. En sistesats som igjen er pulserende, rytmisk og fargerik, med sugende, nesten filmmusikkaktige partier. En moderne Ravel for de som liker det.
Dette finnes det en del innspillinger av, Dutilleux er i ferd med å få status som en moderne klassiker, serien med Dutilleux på Chandos er meget bra både lydmessig og på andre måter selv om jeg gjerne hadde sett Martinon (Martinon sin egen 2-symfoni er en gammel favoritt) sine klassiske franske innspillinger tilgjengelig på CD.
Så får jeg tenke litt på del 2. Popov, Rubbra, Atterberg, Silvestrov, Rautavaara, Hanson, Eisler, Weill, Roussel, Martinu, Suk, Harris, Lutoslawski?? Ufattelig mye å ta av. Gotta think.
En av tingene med klassisk musikk er den store mengden av original og dyptfølt musikk som finnes der ute. I en populærmusikkverden hvor salg og markedsførbarhet alt for ofte får dominere, og hvor jeg stadig oftere føler at jeg har hørt det meste før, er det morsomt å kunne grave frem komponister med noe på hjertet og som sier det i et personlig tonespråk.
Verdens 10 beste eller 100 beste symfonier er umulig å liste opp. Jeg skal derfor trekke frem 5 symfonier som jeg synes er svært gode, som har gitt meg mye og som kanskje kan peke noen av dere i retninger hvor dere kan oppdage noe nytt. Brahms skrev tross alt bare 4 symfonier osv .
1. Nikolai Myaskovsky: Symfoni nr 22 i b-moll op 54. Født i nåværende Polen, venn og medstudent av den litt yngre Prokofiev, Myaskovsky var egentlig offiser men hoppet av til musikkstudier. Et fornuftig valg.
En interessant overgangsfigur med røtter i nasjonalromantikken, denne symfonien var skrevet i 1942, men mangler angsten i Shostakovich, Honegger og Vaughan-Williams sine krigs- og førkrigssymfonier (symfonien er nostalgisk og bekymret men ikke angstfyllt). Har selvsagt ikke hørt alle hans 27 symfonier, men selv om jeg har hørt flere av hans mer sentrale og mer omfangsrike symfonier, er det denne uunnseelige ensatseren (egentlig tre satser bundet sammen) på 36 minutter (i Svetlanovs innspilling på Melodiya, senere gjenutgitt på Olympia) jeg kommer tilbake til.
Til tross for manglende angst og et tilsynelatende moderat, romantisk tonespråk, går det igjen en del fallende, mollstemte toneganger i strykere og treblåsere som binder musikken sammen, fra den nostalgiske og lett triste førstesatsen (dette er Russland i 1942!) med sugende, smektende linjer, via midtpartiet som etter 16 minutter introduserer symfoniens hovedtema i strykerne, et fabelaktig tema i fallende terser som suger seg fast i hodet og ikke vil slippe før dager etter. Komponisten er nok klar over hvor genialt det er, for han drar og drar og drar i det og vil ikke gi slipp, etter noen sugende bassganger som drar opp noen lange, lidenskapelige strykerlinjer stadig avbrutt av dette temaet. Siste satsen starter optimistisk med noen dundrende marsjlinjer som kunne vært skrevet av John Williams og et voldsomt sug, man formelig ser de seirende sovjetiske armeer (eller Luke Skywalker), før nostalgien fra første sats dukker opp igjen.
Har du lurt på hvordan du skulle komme i gang med Miaskovsky er dette svaret
platen inneholder også en OK versjon av hans fiolinkonsert som kanskje er hans mest kjente verk. Den er ikke på nivå med Tischenko og Shostakovich, men likevel vel verdt å høre. Forhåpentligvis kan vi forvente denne platen gjenutgitt på Regis til billig pris, dette merket er travelt opptatt med å gjenutgi en god del verdifullt russisk materiale i Vesten. Da Olympia gikk under var de vel i gang med en komplett Myaskovski, får håpe dette stoffet dukker opp etter hvert. 2. Erich Maria Korngold: Symfoni i Fiss-dur op 40. Historien om Korngold er interessant. Født i Brno med debut som vidunderbarn i århundreskiftets Wien hvor Mahler utropte ham som geni allerede i 10-års alder, senere flukt til USA pga truslene fra nazistene (han var jøde som et vel fremgå av navnet) etter at han hadde etablert seg som en Wiens ledende komponister, hvoretter han ble helt glemt som seriøs komponist men gjorde suksess som ledende filmkomponist med musikk til en rekke sentrale, prisbelønte filmer, bla Erroll Flynn sine helteepos.
Symfonien er fra tiden i USA, er dedisert til Roosevelt og var i mange år helt ukjent. Starter med mystiske støt dominert av marimba og xylofon før noen dundrende akkorder a la Beethovens 5 trekker opp et svært sugende orkester a la Mahlers 6 i en energisk førstesats som utgjør et av de store, dramatiske spenn i symfoniens historie. En dramatisk andre sats md noen strålende hornpartier som kunne vært løftet rett ut av Star Wars fulgt av en lang og rørende Adagio, en sørgemarsj for Roosevelt bygd på temaer fra filmen Anthony Adverse og kanskje den siste store symfoniske adagio skrevet i Mahler/Bruckner-tradisjonen. Symfonien avsluttes pussig nok med en lystig sats influert av filmmusikk fra Korngolds Erroll Flynn filmer.
Anbefaler Welser-Møst på EMI. Svært bra. Downes på Chandos har jeg ikke hørt, Albert på cpo er OK men ikke på samme nivåetsom EMI-platen. Et must for Bruckner/Mahler fan.
3. Alexander Zemlinski: Lyrisk Symfoni. Nok en komponist fra århundreskiftets Wien, Korngold og Schønbergs komposisjonslærer, en periode Alma Mahlers elsker. Oversett fordi man ble forventet å skrive 12-tonemusikk, mens Zemlinski holdt på arven etter Mahler, så også i denne fabelaktige symfonien som klart er modellert på Mahlers Lied von der Erde dette er også en sangsyklus men denne gang for sopran og baryton heller enn Mahlers alt/tenor og mens Mahler bruker tester av en kinesisk dikter bruker Zemlinksky dikter av den indiske dikteren og Nobelprisvinneren Tagore. Strålende instrumentert for et gigantorkester, og som tittelen sier, lyrisk og sangbart, men også dramatisk i stilen.. Syv satser. En annen referanse her er Schønbergs monumentale Gurrelieder, for de som måtte kjenne til det. Strålende musikk. Liker du Mahler; prøv denne!
Maazel på DG var min introduksjon til verket, har også Gregor på Supraphon, men favoritten som også alle elskere av god lyd bør få med seg er Eschenbach på Capriccio, fantastisk innspilling på alle måter, også å få på SACD. En kritikk: Ufattelig liten skrifttype i den ellers flotte bookleten.
4. Walter Piston. Amerikansk neoklassiker og sentral teoretiker. Symfoni nr 2 fra 1943 starter med et av disse sugende temaene i lave strykere som det er vanskelig å få ut av hodet straks det har festet seg, men satsen stykkes opp av morsomme, rytmiske partier i slagverket, tidvis lett synkopert og jazzpreget før starttemaet, lett urolig og dystert, avslutter satsen. Andre sats er en lyrisk adagio med treblåsere som, i hvert fall hos meg, vekker bilder av de store amerikanske sletter. Lidenskapelige strykerlinjer i denne satsen, før sistesatsen slår inn med noen fantastiske hornfanfarer, energisk, pumpende slagverk driver de lyriske linjene her, før noen elegiske temaer i engelsk horn runder av satsen. Muligens en lettvekter i dette selskapet men et urolig fengende og smittende verk
Schwartz sine Delosinnspillinger med Seattle symfoni, senere gjenutgitt på Naxos er god nok, selv om savnet etter Michel Tilson Thomas med Boston på DG er stort, denne har vært inne og ute av katalogen men ser pt ut til å være ute. Og mens LPen opprinnelig var koplet med William Schumanns fabelaktige fiolinkonsert i en absolutt amazing versjon med Zukofski, har koplingene på CD-versjonen vært adskillig mer ordinære.
5. Henri Dutilleux: Symfoni nr 2; Le Double fra 1959 så kalt fordi en gruppe på 12 solister med bla cembalo og pauker spiller opp mot et fullt orkester. Fargerik orkestrering tenk Debussy med stadig pulserende rytmer. Som mye annen fransk 1900-talls musikk er den pulserende, rytmisk og fargerik, ikke sterkt strukturell til tross for at den kaller seg en symfoni (i 3 satser) og derfor vanskelig å beskrive; klanger, rytmer og kontraster skyller inn over lytteren inn til første satsen bare fordamper i tynn luft. Andresatsen er mer eterisk, klangene henger i luften, vakre fraser kommer blåsende inn fra alle kanter og gripes fatt i og kastes rundt, til slagverk og blåsergrupper driver fram et dramatisk høydepunkt. En sistesats som igjen er pulserende, rytmisk og fargerik, med sugende, nesten filmmusikkaktige partier. En moderne Ravel for de som liker det.
Dette finnes det en del innspillinger av, Dutilleux er i ferd med å få status som en moderne klassiker, serien med Dutilleux på Chandos er meget bra både lydmessig og på andre måter selv om jeg gjerne hadde sett Martinon (Martinon sin egen 2-symfoni er en gammel favoritt) sine klassiske franske innspillinger tilgjengelig på CD.
Så får jeg tenke litt på del 2. Popov, Rubbra, Atterberg, Silvestrov, Rautavaara, Hanson, Eisler, Weill, Roussel, Martinu, Suk, Harris, Lutoslawski?? Ufattelig mye å ta av. Gotta think.
