Jeg leverte en tilsvarende liste i fjor
http://www.hifisentralen.no/forum/index.php?topic=29327.0
og jeg kan kanskje for ordens skyld gjenta litt av begynnelsen på denne her : På tide med et forsøk på å oppsummere året. Dessverre blir det ikke en tråd om årets 10 beste klassiskutgivelser, det blir for vanskelig å holde rede på når ting er utgitt, og siden klassiske musikk er tidløs, er det vel heller ikke så relevant. En god del av disse platene er imidlertid utgitt i år, men som sagt, det ramler inn CDer i hundretalls i løpet av et år, så jeg vet vel heller ikke alltid når ting er kjøpt. Men det jeg husker er opplevelsen. Så dette er ting jeg har oppdaget og stort sett kjøpt i år.
Og; jeg er en utrettelig utforsker av repertoaret, så det blir ikke mye snakk om versjoner her; dvs det er liten sannsynlighet for at mine oppdagelser i 2008 inkluderer den versjonen av Beethovens 9 som plutselig fikk himmelen til å åpne seg. Det samme gjelder altså også for årets liste.
Så er vi altså her igjen, ett år eldre, og for min del med noen hundre (ganske mange er jeg redd) flere CD-er under vesten. Gikk virkelig året så fort? Og har jeg virkelig klart å yte all den flotte musikken jeg har kjøpt og hørt, rettferdighet? Jeg skal prøve å oppsummere så godt jeg kan. Og den eneste grunnen til at Beatles reutgivelsene ikke er med, er at dette er en klassiskliste.
En fare er alltid at man overvurderer ferske begeistringer og glemmer de platene som fikk en til å gå i taket i begynnelsen av året, men jeg har nå tenkt så grundig jeg kan gjennom dette (inklusive å lese gjennom min ordrehistorikk hos noen av mine viktigste platepushere), og så får vi alle leve med den risikoen at noe er avglemt.
1. Per Nørgård; Symfoni nr 3 & 7; dacapo
Per Nørgårds symfonier er milepeler i nordisk etterkrigsmusikk. Den berømte tredjesymfonien fra 1974 bejubler universets enhet (med kor i sistesatsen), og har vært en en voldsom åpenbaring for meg. At det kan skrives så vidunderlig vakkert (som en moderne versjon av Ravels Daphnis & Chloe med ekstatisk kor og voldsomme klangkaskader) basert på moderne komposisjonsteknikker er en stor overraskelse for meg, skjønnhet er ikke alltid det jeg forbinder med nyere musikk (men skjønnhet er heller ikke alt i kunsten). Nørgård er opptatt av uendelighetsrekker og fraktaler og bruker disse som byggesteiner i mange av sine verker med fabelaktig resultat i dette verket.
Jeg får legge til at symfoni nr 7 (platepremiere) også virker svært spennende, men at den har gått meg litt hus forbi i den voldsomme begeistring over 3-eren, og jeg trenger flere gjennomspillinger før jeg har en mening om den men den er også en sonisk spektakulær innspilling for de som higer til slikt.
Årets liste var ikke spesielt lett å skrive, men akkurat denne plata var det lett å plukke ut!
2. A Secret Labyrinth. Huelgasensemblet under Paul van Nevel i musikk fra 1300-1600 tallet.
Dette var også et lett valg, selv om det er noe nølende jeg trekker en større boks inn i dette utvalget. Større bokser er ofte ujevne, eller de mangler det fokus som er nødvendig for å havne i et utvalg som dette. Men denne boksen har et klart fokus og en forbløffende høy kvalitet både musikalsk og opptaksteknisk. Og alt er ting som de færreste av oss har i samlingen fra før (jeg hadde bare en av disse platene fra før og det er sjeldent med så store bokser).
Etter som man spiller plate etter plate åpner den ene skjønnhetsåpenbaringen seg etter den andre og man får øynene opp for den store stilistiske bredden i den virkelig gamle musikken. Har Tallis sin 40-stemmige motett Spem in Alium noensinne hørtes så overveldende mektig og vakker ut som i Utopia Triumphans på denne samlingen? Jeg tviler jeg har kjent verket i 30 år og har en håndfull innspillinger.
3. Handel Italienske kantater vol 5 Glossa
Dette er en plate i en planlagt serie på ca 10 plater hvor det spanske merket Glossa spiller inn alle Handels italienske kantater med instrumentalfølge (dvs med soloinstrumenter i tillegg til basso continuo) og med flere solister. I 1707 ankom Handel Roma hvor han ble i 2 år som kapellmester for Ruspoliene og Ottoboniene, og hvor han tillegg til å bli en sensasjon som solist på cembalo og orgel altså skrev disse kantatene (det sies å være i alt ca 100, mange for solostemme og bassakompagnement og derfor ikke dekket av denne serien) i tillegg til de to store oratoriene La Resurrezione (for øvrig mitt favorittoratorium av Handel med et fantastisk sluttkor) og La Trionfo del Tempo e del Disinganno.
Denne platen inneholder bare et verk, kantaten Clori, Tirsi e Fileno og er stort anlagt både dramatisk og musikalsk, nesten som en miniopera. Mange av disse kantatene var der Handel lærte håndverket, og kjennere av senere verker vil få mange overraskelser der fragmenter av kjente arier dukker opp i uvante innpakninger. Og for en vidunderlig, melodisk og smektende musikk, og for en flott fremførelse og innpakning! Å kalle den en oppdagelse er kanskje litt sterkt siden jeg har verket på Hyperion fra før, men denne serien er så fin (og dette er den beste platen blant de 5 første volumene), og denne innspillingen er så forførende, at den måtte med.
Gramophone sier further testament to the marvellous subtlety and richness of Handels Roman music and contains Handel-singing, playing and direction of the absolute highest order...This lovingly prepared series promises to be of the utmost importance to Handel lovers.
Kjenner dere ikke Handel ut over Messias, glem det dere trodde dere visste, rykk tilbake til start og begynn her!
4. Bridge konsertverker Lyrita
Frank Bridge var (bl.a.) Brittens komposisjonslærer, og Britten svarte med å komponere et av sine mest kjente orkesterverker som et sett variasjoner over et tema av Bridge. Men Bridge var en fremragende komponist på egne ben, han. Med et livsspenn fra 1879 til 1941 tilhører han den rike generasjonen av engelske komponister som fikk sitt liv formet av den første verdenskrigen, men den sene musikken hans har ekspresjonistiske trekk som mange av hans samtidige kolleger manglet, med referanser både til Stravinsky, Ravel (som også var Vaughan Williams lærer) og Scriabin.
Denne plata inneholder to flotte, intense konsertante verker, Konsertrapsodien Phantasm for klaver og orkester, og cellokonserten Oration (tale); skrevet i 1930. I sistnevnte spiller Julian Lloyd Webber med en mer berømt bror cello som om livet hans avhang av det, og jeg har liten tvil om at dette verket er en av forrige århundres virkelig betydningsfulle cellokonserter. Intens, dramatisk, trist og lyrisk musikk i en sats (men 8 seksjoner) på til sammen 31 minutter. Må høres!
5. Sviatoslav Richter spiller Shostakovich og Chopin, Supraphon.
Denne plata inneholder et utvalg av Shostakovich Preludier og Fuger samt av Chopins etuder fra opus 10 og 25 i en blanding av konsert og studioopptak fra Praha i årene 1956 1960 (Richter var notorisk allergisk mot innspilling av komplette opusserier, og etter hvert også mot studioopptak). Han debuterte i Vesten med en konsert i New York i 1960, før den tid var han bare et rykte blant vestlige musikkelskere, ryktene fortalte om en avsindig og mystisk virtuos. Og ja, teknisk sett må han ha vært blant det ypperste noensinne. Hyllene mine er relativt fulle av Chopinvirtuoser, Pollini, Horowitz, Michelangeli, Pogorelich osv, men jeg har aldri hørt maken til virtuoseriet i op 25 nr 11 Winter Wind-etuden. Dette er så stort at det knapt finnes ord. Etter den dramatiske og dvelende åpningen kommer kastevindene ulende med så stor dynamikk og voldsomhet at gåsehuden kommer umiddelbart.
Det åpenbart dannede og veldisiplinerte kommunistpublikumet er stille under spillet og applauderer dannet mellom hver etude; hadde jeg vært der hadde jeg enten besvimt eller brølt. Alle med den minste sans for pianospill eller Chopin MÅ ha denne platen. Og hans Shostakovich (suveren musikk for de som ikke kjenner den) er heller ikke direkte anonym. Synd han aldri spilte inn alt. Og selv om musikken ikke er en oppdagelse i tråd med postens tittel, er det en oppdagelse at det er mulig å spille det på den måten!
6. Koechlin - La Course de Printemps, Le Buisson Ardent. Hanssler
Hele denne Koechlinserien fra Hanssler har vært en øreåpner for denne sære og uklassifiserbare franske nyromantikeren/tidligmodernisten som liksom står utenfor alle skoler (men som i mine ører er en åpenbar forgjenger til Messiaen på noen områder). Den kanskje aller viktigste platen i serien er den doble med musikk for sang med orkester, som burde ha vært med på fjorårets liste; det var en tabbe. Listen med priser viser at jeg ikke er alene om å like den:
BBC Music Awards Finalist - April 2007
BBC Radio 3 Disc of the Week - March 2006
BBC Music Magazine Recommended - March 2006
ClassicsToday Discs of the Month - January 2006
Men årets oppdagelse i denne serien er den her viste, med et symfonisk dikt fra hans utallige verker inspirert av jungelboka (La Course de Printemps, Op. 95), samt det enorme lydlandskapet Le Buisson Ardent, Op. 203 & 171 (den brennende busk, inspirert av historien fra bibelen). Denne plata er fra 2003 (og var Editors Choice i Gramophone bla dette året), men sistnevnte verk var nytt for meg og en av årets oppdagelser (musikken fra jungelboka finnes også på Zinmans glimrende dobbeltCD fra RCA med all musikken fra jungelboka). Og det kommer fortsatt nye utgivelser i denne Hanssler serien som vel p.t. utgjør ca 10 utgivelser.
Le Buisson Ardent er et strålende verk med skimrende mystiske klanger som beveger seg hvileløst og med tidvis nesten Messianske blokkakkorder og dramtiske klimaks, pepret med elektroniske klanger fra Ondes Martenot, virkelig en klangorgie fra en av musikkens store og underkjente originaler.
For interesserte kan dere høre mer her:
7. Johann Wilhelm Wilms Symphonies Nos. 6 & 7,Concerto Köln. Brilliant
Egentlig en eldre plate på Archiv (innspilt i 2003) men gjort tilgjengelig, etter å ha vært ute av katalogen en stund på billiglabelen Brilliant tidlig i 2009. La valget av denne strålende plata også være et nikk til det strålende arbeidet som gjøres av dette selskapet for å gjøre spennende, ukjent musikk tilgjengelig igjen både gjennom gjenutgivelser og nyinnspillinger, samt for det arbeidet de gjør for å kapre nye lyttere til den klassiske kanon ved utgivelser av gamle mestere både blant komponister og utøvere i store bokser til latterlig lave priser. Her er det et skattkammer, men det gjelder å være om seg som vi sier i Trøndelag, Brilliant presser som oftest ett opplag av det de gir ut, og når det er borte, er det tomt. Dette for å holde kostnadene nede.
Wilms var samtidig med Beethoven, født i Tyskland men aktiv i Holland (Amsterdam); nesten omvendt av Beethoven som stammet fra Holland (Beet hoven gården der de dyrker rødbeter) men arbeidet i Tyskland. Wilms komponerte for øvrig det som var den nederlandske nasjonalsang mellom 1815 og 1932. Dette er musikk som er svært i Beethovens ånd, med innslag av Haydn, for eksempel i 2- satsen i symfoni nr 6 mens tredjesatsen i denne symfonien fra 1820 er en scherzo selv Bethoven ville vært stolt over å ha skrevet. Like originalt som Beethoven er nok verkene totalt sett ikke, men du verden for en fengende og velskrevet musikk. Og hadde ikke Beethoven dominert vår oppfatning av denne perioden så sterkt, kunne nok lett Wilms vært et navn med langt mer sentral klang for musikkelskere enn det historien gjorde det til. Og Concerto Køln spiller som vanlig strålende. Takk til Brilliant for å gjøre denne tilgjengelig igjen!
8. Prokofiev: Chout (Narren), Op.21. Rozhdestvensky. Melodiya
Melodiya gjør langsomt en del av sine eldre innspillinger tilgjengelige i vesten igjen (dog til latterlig fullpris). Dette er en av to komplette inspillinger tilgjengelig (den andre er under Jurowski på cpo og den kjenner jeg ikke) av denne flotte, blendende originale og fengslende balletten.
Flere versjoner av suiten fra balletten finnes, men Jærvis versjon av suiten på Chandos hadde ikke forberedt meg på kvaliteten i det komplette verket som primært ble innkjøpt fordi jeg har en latterlig ide om at det meste Prokofiev har skrevet er verdt å høre en eller annen gang ..nok om det. Musikken ble skrevet til Diaghilevs dansekompani i tiden rundt første verdenskrig etter at Diaghilev hadde uttrykt misnøye med første forslag til ballettmusikk, Ala i Lolli (også senere kjent i senere komprimert form som Skytisk Suite).
Historien? The story concerns a buffoon who deceives seven other buffoons into believing he has murdered his wife and raised her from the dead with a magical whip. He sells them the whip, and when they fail to resurrect their wives after killing them, they seek revenge. Forced to disguise himself as a woman, the deceitful buffoon ends up being chosen for marriage by a wealthy merchant, from whom he eventually swindles 300 rubles. While much of it is reminiscent of Prokofiev's The Love for Three Oranges (1919), it has little of that opera's slapstick and madcap elements, featuring instead a tongue-in-cheek subtlety when the music turns seriouswhich it often doesand a roughhouse playfulness, appropriate to the fantastic nature of the story.
Dette er Prokofiev på sitt mest lekne, fargerike og voldsomme, og i mine øyne en ballett helt på høyde med Romeo & Juliet samt Askepott, Prokofievs to andre mesterverker i sjangeren.
9. Antoni Mazzoni: Aminta, il re pastore. Real Compania Opera de Camara. K 617 2cds
Jeg har hørt så mange flotte vokale barokkinnspillinger i år at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Denne er imidlertid valgt ut litt ut fra trådens tittel, årets oppdagelser det er ikke lenger helt en oppdagelse at Naives serie av Vivaldioperaer er verdt å lytte på, eller at Curtis lager gode innspillinger av Handeloperaer. Jeg kunne ha valgt Vivaldis serenade La Senna Festeggiante med Kings Consort på Hyperion det var en virkelig overraskelse (en stort anlagt serenade fra Vivaldi), eller Dominic Terradellas opera Artaserse på labelen RCOC, men til tross for en Gramophone Editors Choice på sistnevnte syntes jeg den var litt for ujevnt besatt i rollenen til helt å nå opp.
Jeg velger i stedet denne overveldende flotte og totalt ukjente opera seriaen komponert for kastraten Farinelli av italieneren Mazzoni som levde fra 1717-1785, og som ble bestilt med utgangspunkt i Mazzonis suksesser ved hoffet i Lisboa. Et herlig verk, libretto av Metastasio, båndene til tidlig Mozart er mange når det gjelder Mazzoni, selv om dette er umiskjennelig barokkmusikk. Og det beste av alt, dobbeltCDen kostet 10 Euro på salg på jpc!
10. Dag Wirén: Strykekvartetter. Daphne
Plate nummer 10 er vanskelig å velge, det er så mange som må elimineres .., men jeg må ha med noe kammermusikk. Jeg har hørt noen ekstraordinære utgivelser i år, Ebenekvartetten i franske kvartetter på Virgin, Festetics i Haydn, Pavel Haas kvartetten i noen ekstraordinært fine Janacekinnspillinger, men siden dette knapt kvalifiserer til oppdagelser, velger jeg denne som definitivt er det. Klavertrioer av Joseph Jongen på Fuga Libera var også en het kandidat, men noen må ut ..
Wiren kjente jeg stort sett bare som komponist av marsjen fra strykerserenaden. Denne platen inneholder hans fire publiserte kvartetter skrevet røffly i perioden 1940 - 1970, kvartett nr 0 og 1 ønsket komponisten ikke publisert, og plateselskapet har valgt å respektere dette, til tross for at notemateriale finnes.
Kvartettene er lyriske, nyklassisistiske, rene og rytmiske i formen, jeg finner noen snev av Hindemith men med et nordisk lys og en letthet i klangen.
Interesserte kan finne mer beskrivelser her:
http://www.musicweb-international.com/classrev/2005/may05/wiren_quartets_DAPHNE1021.htm
men jeg gjentar konklusjonen : These are certainly fascinating works with 2 and 3 winningly energetic and embracing joy. 4 and 5 powerfully reflect 20th century angst. Not to be missed.Dette er en plate som ser ut til å ha gått under radaren alle andre steder (jeg måtte bestille min fra dcduniverse.com) men jeg kan bare gjenta gå ikke glipp av denne.
Til slutt; året var fullt av gode overraskelser og lytte opplevelser, og jeg kan i fleng liste opp noen runner-ups som godt kunne vært med ut over de som allerede er nevnt i bibemerkninger:
Rudolf Simonsen, Symfoni 1 og 2 på cpo
Stanley Bate, Symphoni nr 3, Dutton Vocalion
Richard Arnell, Symphoni nr 3, Dutton Vocalion
Arnold Bax, Symphoni nr 5, Lyrita
Nino Rota, Symfoni 1 og 2 på Chandos
Erno Dohnanyis kammermusikk på 2 Pragaplater (jeg venter ivrig på den tredje og siste)
Englund, Symfonier og konserter på Naxos
Graciana Bacewicz, fiolinkonserter på Chandos
Ligeti på Sony serie på 7 enkeltCDer (out of print men fortsatt tilgjengelige i USA)
osv.....
Men strengt tatt er det bare ett som gjelder; kom dere ut av boksen og utforsk repertoaret selv!
http://www.hifisentralen.no/forum/index.php?topic=29327.0
og jeg kan kanskje for ordens skyld gjenta litt av begynnelsen på denne her : På tide med et forsøk på å oppsummere året. Dessverre blir det ikke en tråd om årets 10 beste klassiskutgivelser, det blir for vanskelig å holde rede på når ting er utgitt, og siden klassiske musikk er tidløs, er det vel heller ikke så relevant. En god del av disse platene er imidlertid utgitt i år, men som sagt, det ramler inn CDer i hundretalls i løpet av et år, så jeg vet vel heller ikke alltid når ting er kjøpt. Men det jeg husker er opplevelsen. Så dette er ting jeg har oppdaget og stort sett kjøpt i år.
Og; jeg er en utrettelig utforsker av repertoaret, så det blir ikke mye snakk om versjoner her; dvs det er liten sannsynlighet for at mine oppdagelser i 2008 inkluderer den versjonen av Beethovens 9 som plutselig fikk himmelen til å åpne seg. Det samme gjelder altså også for årets liste.
Så er vi altså her igjen, ett år eldre, og for min del med noen hundre (ganske mange er jeg redd) flere CD-er under vesten. Gikk virkelig året så fort? Og har jeg virkelig klart å yte all den flotte musikken jeg har kjøpt og hørt, rettferdighet? Jeg skal prøve å oppsummere så godt jeg kan. Og den eneste grunnen til at Beatles reutgivelsene ikke er med, er at dette er en klassiskliste.
En fare er alltid at man overvurderer ferske begeistringer og glemmer de platene som fikk en til å gå i taket i begynnelsen av året, men jeg har nå tenkt så grundig jeg kan gjennom dette (inklusive å lese gjennom min ordrehistorikk hos noen av mine viktigste platepushere), og så får vi alle leve med den risikoen at noe er avglemt.
1. Per Nørgård; Symfoni nr 3 & 7; dacapo
Per Nørgårds symfonier er milepeler i nordisk etterkrigsmusikk. Den berømte tredjesymfonien fra 1974 bejubler universets enhet (med kor i sistesatsen), og har vært en en voldsom åpenbaring for meg. At det kan skrives så vidunderlig vakkert (som en moderne versjon av Ravels Daphnis & Chloe med ekstatisk kor og voldsomme klangkaskader) basert på moderne komposisjonsteknikker er en stor overraskelse for meg, skjønnhet er ikke alltid det jeg forbinder med nyere musikk (men skjønnhet er heller ikke alt i kunsten). Nørgård er opptatt av uendelighetsrekker og fraktaler og bruker disse som byggesteiner i mange av sine verker med fabelaktig resultat i dette verket.
Jeg får legge til at symfoni nr 7 (platepremiere) også virker svært spennende, men at den har gått meg litt hus forbi i den voldsomme begeistring over 3-eren, og jeg trenger flere gjennomspillinger før jeg har en mening om den men den er også en sonisk spektakulær innspilling for de som higer til slikt.
Årets liste var ikke spesielt lett å skrive, men akkurat denne plata var det lett å plukke ut!
2. A Secret Labyrinth. Huelgasensemblet under Paul van Nevel i musikk fra 1300-1600 tallet.
Dette var også et lett valg, selv om det er noe nølende jeg trekker en større boks inn i dette utvalget. Større bokser er ofte ujevne, eller de mangler det fokus som er nødvendig for å havne i et utvalg som dette. Men denne boksen har et klart fokus og en forbløffende høy kvalitet både musikalsk og opptaksteknisk. Og alt er ting som de færreste av oss har i samlingen fra før (jeg hadde bare en av disse platene fra før og det er sjeldent med så store bokser).
Etter som man spiller plate etter plate åpner den ene skjønnhetsåpenbaringen seg etter den andre og man får øynene opp for den store stilistiske bredden i den virkelig gamle musikken. Har Tallis sin 40-stemmige motett Spem in Alium noensinne hørtes så overveldende mektig og vakker ut som i Utopia Triumphans på denne samlingen? Jeg tviler jeg har kjent verket i 30 år og har en håndfull innspillinger.
3. Handel Italienske kantater vol 5 Glossa
Dette er en plate i en planlagt serie på ca 10 plater hvor det spanske merket Glossa spiller inn alle Handels italienske kantater med instrumentalfølge (dvs med soloinstrumenter i tillegg til basso continuo) og med flere solister. I 1707 ankom Handel Roma hvor han ble i 2 år som kapellmester for Ruspoliene og Ottoboniene, og hvor han tillegg til å bli en sensasjon som solist på cembalo og orgel altså skrev disse kantatene (det sies å være i alt ca 100, mange for solostemme og bassakompagnement og derfor ikke dekket av denne serien) i tillegg til de to store oratoriene La Resurrezione (for øvrig mitt favorittoratorium av Handel med et fantastisk sluttkor) og La Trionfo del Tempo e del Disinganno.
Denne platen inneholder bare et verk, kantaten Clori, Tirsi e Fileno og er stort anlagt både dramatisk og musikalsk, nesten som en miniopera. Mange av disse kantatene var der Handel lærte håndverket, og kjennere av senere verker vil få mange overraskelser der fragmenter av kjente arier dukker opp i uvante innpakninger. Og for en vidunderlig, melodisk og smektende musikk, og for en flott fremførelse og innpakning! Å kalle den en oppdagelse er kanskje litt sterkt siden jeg har verket på Hyperion fra før, men denne serien er så fin (og dette er den beste platen blant de 5 første volumene), og denne innspillingen er så forførende, at den måtte med.
Gramophone sier further testament to the marvellous subtlety and richness of Handels Roman music and contains Handel-singing, playing and direction of the absolute highest order...This lovingly prepared series promises to be of the utmost importance to Handel lovers.
Kjenner dere ikke Handel ut over Messias, glem det dere trodde dere visste, rykk tilbake til start og begynn her!
4. Bridge konsertverker Lyrita
Frank Bridge var (bl.a.) Brittens komposisjonslærer, og Britten svarte med å komponere et av sine mest kjente orkesterverker som et sett variasjoner over et tema av Bridge. Men Bridge var en fremragende komponist på egne ben, han. Med et livsspenn fra 1879 til 1941 tilhører han den rike generasjonen av engelske komponister som fikk sitt liv formet av den første verdenskrigen, men den sene musikken hans har ekspresjonistiske trekk som mange av hans samtidige kolleger manglet, med referanser både til Stravinsky, Ravel (som også var Vaughan Williams lærer) og Scriabin.
Denne plata inneholder to flotte, intense konsertante verker, Konsertrapsodien Phantasm for klaver og orkester, og cellokonserten Oration (tale); skrevet i 1930. I sistnevnte spiller Julian Lloyd Webber med en mer berømt bror cello som om livet hans avhang av det, og jeg har liten tvil om at dette verket er en av forrige århundres virkelig betydningsfulle cellokonserter. Intens, dramatisk, trist og lyrisk musikk i en sats (men 8 seksjoner) på til sammen 31 minutter. Må høres!
5. Sviatoslav Richter spiller Shostakovich og Chopin, Supraphon.
Denne plata inneholder et utvalg av Shostakovich Preludier og Fuger samt av Chopins etuder fra opus 10 og 25 i en blanding av konsert og studioopptak fra Praha i årene 1956 1960 (Richter var notorisk allergisk mot innspilling av komplette opusserier, og etter hvert også mot studioopptak). Han debuterte i Vesten med en konsert i New York i 1960, før den tid var han bare et rykte blant vestlige musikkelskere, ryktene fortalte om en avsindig og mystisk virtuos. Og ja, teknisk sett må han ha vært blant det ypperste noensinne. Hyllene mine er relativt fulle av Chopinvirtuoser, Pollini, Horowitz, Michelangeli, Pogorelich osv, men jeg har aldri hørt maken til virtuoseriet i op 25 nr 11 Winter Wind-etuden. Dette er så stort at det knapt finnes ord. Etter den dramatiske og dvelende åpningen kommer kastevindene ulende med så stor dynamikk og voldsomhet at gåsehuden kommer umiddelbart.
Det åpenbart dannede og veldisiplinerte kommunistpublikumet er stille under spillet og applauderer dannet mellom hver etude; hadde jeg vært der hadde jeg enten besvimt eller brølt. Alle med den minste sans for pianospill eller Chopin MÅ ha denne platen. Og hans Shostakovich (suveren musikk for de som ikke kjenner den) er heller ikke direkte anonym. Synd han aldri spilte inn alt. Og selv om musikken ikke er en oppdagelse i tråd med postens tittel, er det en oppdagelse at det er mulig å spille det på den måten!
6. Koechlin - La Course de Printemps, Le Buisson Ardent. Hanssler
Hele denne Koechlinserien fra Hanssler har vært en øreåpner for denne sære og uklassifiserbare franske nyromantikeren/tidligmodernisten som liksom står utenfor alle skoler (men som i mine ører er en åpenbar forgjenger til Messiaen på noen områder). Den kanskje aller viktigste platen i serien er den doble med musikk for sang med orkester, som burde ha vært med på fjorårets liste; det var en tabbe. Listen med priser viser at jeg ikke er alene om å like den:
BBC Music Awards Finalist - April 2007
BBC Radio 3 Disc of the Week - March 2006
BBC Music Magazine Recommended - March 2006
ClassicsToday Discs of the Month - January 2006
Men årets oppdagelse i denne serien er den her viste, med et symfonisk dikt fra hans utallige verker inspirert av jungelboka (La Course de Printemps, Op. 95), samt det enorme lydlandskapet Le Buisson Ardent, Op. 203 & 171 (den brennende busk, inspirert av historien fra bibelen). Denne plata er fra 2003 (og var Editors Choice i Gramophone bla dette året), men sistnevnte verk var nytt for meg og en av årets oppdagelser (musikken fra jungelboka finnes også på Zinmans glimrende dobbeltCD fra RCA med all musikken fra jungelboka). Og det kommer fortsatt nye utgivelser i denne Hanssler serien som vel p.t. utgjør ca 10 utgivelser.
Le Buisson Ardent er et strålende verk med skimrende mystiske klanger som beveger seg hvileløst og med tidvis nesten Messianske blokkakkorder og dramtiske klimaks, pepret med elektroniske klanger fra Ondes Martenot, virkelig en klangorgie fra en av musikkens store og underkjente originaler.
For interesserte kan dere høre mer her:
7. Johann Wilhelm Wilms Symphonies Nos. 6 & 7,Concerto Köln. Brilliant
Egentlig en eldre plate på Archiv (innspilt i 2003) men gjort tilgjengelig, etter å ha vært ute av katalogen en stund på billiglabelen Brilliant tidlig i 2009. La valget av denne strålende plata også være et nikk til det strålende arbeidet som gjøres av dette selskapet for å gjøre spennende, ukjent musikk tilgjengelig igjen både gjennom gjenutgivelser og nyinnspillinger, samt for det arbeidet de gjør for å kapre nye lyttere til den klassiske kanon ved utgivelser av gamle mestere både blant komponister og utøvere i store bokser til latterlig lave priser. Her er det et skattkammer, men det gjelder å være om seg som vi sier i Trøndelag, Brilliant presser som oftest ett opplag av det de gir ut, og når det er borte, er det tomt. Dette for å holde kostnadene nede.
Wilms var samtidig med Beethoven, født i Tyskland men aktiv i Holland (Amsterdam); nesten omvendt av Beethoven som stammet fra Holland (Beet hoven gården der de dyrker rødbeter) men arbeidet i Tyskland. Wilms komponerte for øvrig det som var den nederlandske nasjonalsang mellom 1815 og 1932. Dette er musikk som er svært i Beethovens ånd, med innslag av Haydn, for eksempel i 2- satsen i symfoni nr 6 mens tredjesatsen i denne symfonien fra 1820 er en scherzo selv Bethoven ville vært stolt over å ha skrevet. Like originalt som Beethoven er nok verkene totalt sett ikke, men du verden for en fengende og velskrevet musikk. Og hadde ikke Beethoven dominert vår oppfatning av denne perioden så sterkt, kunne nok lett Wilms vært et navn med langt mer sentral klang for musikkelskere enn det historien gjorde det til. Og Concerto Køln spiller som vanlig strålende. Takk til Brilliant for å gjøre denne tilgjengelig igjen!
8. Prokofiev: Chout (Narren), Op.21. Rozhdestvensky. Melodiya
Melodiya gjør langsomt en del av sine eldre innspillinger tilgjengelige i vesten igjen (dog til latterlig fullpris). Dette er en av to komplette inspillinger tilgjengelig (den andre er under Jurowski på cpo og den kjenner jeg ikke) av denne flotte, blendende originale og fengslende balletten.
Flere versjoner av suiten fra balletten finnes, men Jærvis versjon av suiten på Chandos hadde ikke forberedt meg på kvaliteten i det komplette verket som primært ble innkjøpt fordi jeg har en latterlig ide om at det meste Prokofiev har skrevet er verdt å høre en eller annen gang ..nok om det. Musikken ble skrevet til Diaghilevs dansekompani i tiden rundt første verdenskrig etter at Diaghilev hadde uttrykt misnøye med første forslag til ballettmusikk, Ala i Lolli (også senere kjent i senere komprimert form som Skytisk Suite).
Historien? The story concerns a buffoon who deceives seven other buffoons into believing he has murdered his wife and raised her from the dead with a magical whip. He sells them the whip, and when they fail to resurrect their wives after killing them, they seek revenge. Forced to disguise himself as a woman, the deceitful buffoon ends up being chosen for marriage by a wealthy merchant, from whom he eventually swindles 300 rubles. While much of it is reminiscent of Prokofiev's The Love for Three Oranges (1919), it has little of that opera's slapstick and madcap elements, featuring instead a tongue-in-cheek subtlety when the music turns seriouswhich it often doesand a roughhouse playfulness, appropriate to the fantastic nature of the story.
Dette er Prokofiev på sitt mest lekne, fargerike og voldsomme, og i mine øyne en ballett helt på høyde med Romeo & Juliet samt Askepott, Prokofievs to andre mesterverker i sjangeren.
9. Antoni Mazzoni: Aminta, il re pastore. Real Compania Opera de Camara. K 617 2cds
Jeg har hørt så mange flotte vokale barokkinnspillinger i år at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Denne er imidlertid valgt ut litt ut fra trådens tittel, årets oppdagelser det er ikke lenger helt en oppdagelse at Naives serie av Vivaldioperaer er verdt å lytte på, eller at Curtis lager gode innspillinger av Handeloperaer. Jeg kunne ha valgt Vivaldis serenade La Senna Festeggiante med Kings Consort på Hyperion det var en virkelig overraskelse (en stort anlagt serenade fra Vivaldi), eller Dominic Terradellas opera Artaserse på labelen RCOC, men til tross for en Gramophone Editors Choice på sistnevnte syntes jeg den var litt for ujevnt besatt i rollenen til helt å nå opp.
Jeg velger i stedet denne overveldende flotte og totalt ukjente opera seriaen komponert for kastraten Farinelli av italieneren Mazzoni som levde fra 1717-1785, og som ble bestilt med utgangspunkt i Mazzonis suksesser ved hoffet i Lisboa. Et herlig verk, libretto av Metastasio, båndene til tidlig Mozart er mange når det gjelder Mazzoni, selv om dette er umiskjennelig barokkmusikk. Og det beste av alt, dobbeltCDen kostet 10 Euro på salg på jpc!
10. Dag Wirén: Strykekvartetter. Daphne
Plate nummer 10 er vanskelig å velge, det er så mange som må elimineres .., men jeg må ha med noe kammermusikk. Jeg har hørt noen ekstraordinære utgivelser i år, Ebenekvartetten i franske kvartetter på Virgin, Festetics i Haydn, Pavel Haas kvartetten i noen ekstraordinært fine Janacekinnspillinger, men siden dette knapt kvalifiserer til oppdagelser, velger jeg denne som definitivt er det. Klavertrioer av Joseph Jongen på Fuga Libera var også en het kandidat, men noen må ut ..
Wiren kjente jeg stort sett bare som komponist av marsjen fra strykerserenaden. Denne platen inneholder hans fire publiserte kvartetter skrevet røffly i perioden 1940 - 1970, kvartett nr 0 og 1 ønsket komponisten ikke publisert, og plateselskapet har valgt å respektere dette, til tross for at notemateriale finnes.
Kvartettene er lyriske, nyklassisistiske, rene og rytmiske i formen, jeg finner noen snev av Hindemith men med et nordisk lys og en letthet i klangen.
Interesserte kan finne mer beskrivelser her:
http://www.musicweb-international.com/classrev/2005/may05/wiren_quartets_DAPHNE1021.htm
men jeg gjentar konklusjonen : These are certainly fascinating works with 2 and 3 winningly energetic and embracing joy. 4 and 5 powerfully reflect 20th century angst. Not to be missed.Dette er en plate som ser ut til å ha gått under radaren alle andre steder (jeg måtte bestille min fra dcduniverse.com) men jeg kan bare gjenta gå ikke glipp av denne.
Til slutt; året var fullt av gode overraskelser og lytte opplevelser, og jeg kan i fleng liste opp noen runner-ups som godt kunne vært med ut over de som allerede er nevnt i bibemerkninger:
Rudolf Simonsen, Symfoni 1 og 2 på cpo
Stanley Bate, Symphoni nr 3, Dutton Vocalion
Richard Arnell, Symphoni nr 3, Dutton Vocalion
Arnold Bax, Symphoni nr 5, Lyrita
Nino Rota, Symfoni 1 og 2 på Chandos
Erno Dohnanyis kammermusikk på 2 Pragaplater (jeg venter ivrig på den tredje og siste)
Englund, Symfonier og konserter på Naxos
Graciana Bacewicz, fiolinkonserter på Chandos
Ligeti på Sony serie på 7 enkeltCDer (out of print men fortsatt tilgjengelige i USA)
osv.....
Men strengt tatt er det bare ett som gjelder; kom dere ut av boksen og utforsk repertoaret selv!
