Her kommer (endelig) del 2. Man går av og til litt tom (har hørt på flere strykekvartetter enn dette under skrivingens gang), travelt på jobb og privatfronten og til alt overmål et lite datakrasj.
Schubert kvartett nr 15, D 887, G-dur.
Schuberts siste, og beste, kvartett og kanskje den eneste kvartett skrevet på 1820-tallet som kan måle seg med Beethovens midtre og sene kvartetter. Så her ligger lista høyt!
Sen Schubert er karakterisert av at denne miniatyrenes mester endelig fikk sving på de store former, kvintetten, kvartettene, C-dur symfonien (kjent for sin himmelsk lengde iflg Schumann), de store, sene klaversonatene, og sangsyklusene. Wikipedia sier det veldig treffende: Mot slutten av 1822 ble han alvorlig syk, antagelig av syfilis. Datidens behandlingsmetoder kunne ikke hjelpe ham, og den følsomme Schubert ante snart hvilken vei det bar. Dette virket sterkt inn på hans kunst. I årene 1823-1828 skrev han i et høyt tempo; det var som om han måtte skynde seg å skrive mest mulig før det var for sent. I musikken fornemmer man Schuberts desperasjon og sorg over alt han ønsker å skape, men ikke vil få tid til.
Schubert har evnen til å skrive uovertruffent tragisk i dur, noe som trolig skyldes hans store originalitet når det gjelder bruk av moduleringer mellom ulike tonearter, tenk bare på den fabelaktige og dørgende sørgelige strykekvintetten i den enkleste (ingen fortegn) og kanskje gladeste av alle tonearter, C-dur. I tillegg har mange av hans verker denne langsomme roen hvor tempoet i satsen sammenfaller med lytterens hvilepuls og kan gjøre lyttingen til en tidvis nesten hypnotisk opplevelse, godt hjulpet av verkenes lengde. Og denne kvartetten er lang, 45 minutter, nok en likhet med sen Beethoven!
Kvartetten begynner dramatisk, med tremolo og store kontraster før en av Schuberts himmelske melodier åpenbarer seg, kontraster mellom partier i en slags slentrende hvilepuls med partier med uhyre vakre, nesten hjerteskjærende, lyriske tema og stormende drama, kontraster som er så typisk for sen Schubert. En lang og uhyre kompleks sats, ikke så koherent og fokusert som satser i Beethovens sene kvartetter, men likevel i sitt mangfold så typisk for den livsvisdom Schubert viser i sine sene verker, så breddfulle av ideer og innfall, nesten som han følte han måtte få alt ut mens det enda var tid.
Deretter en lang Andante, lang, rolig, et lyrisk tema går igjen og veksler mellom instrumentene, i en slags variasjonsform. Lang, rolig, hvilepuls. Regelmessig avbrutt av kontraster i huggende rytmer og brå kast som avsluttes med dramatiske, retoriske utsagn over et vuggende, tremolobasert akkompagnement spilt ponticelli (nært stolen) med en iskald klangkarakter, nesten operatisk (den operaen han aldri fikk helt til .?) og retorisk, en svært karakteristisk teknikk i sen Schubert.
En kort scherzo, men selv her, midt i en rask, fnugglett sats kan han ikke dy seg, en lang, lyrisk triodel med nok ett av disse hjerteskjærende vakre temaene som sen Schubert flyter over av. Den avsluttende Allegro nesten snubler av gårde i et energisk og svingende tema med et diverterende preg, vanskelig å holde godfoten i ro her, denne satsen er kanskje en litt lett avslutning på et mesterverk med tragiske undertoner selv om dramatikken også her skrur seg til i noen mollpregete mellompartier.
Lytter pt på Melos fra den komplette syklusen, men jeg er skammelig tynn på versjoner av denne på CD. Litt tørr i lyd. Valentino vil sikkert anbefale Hagen, og han har trolig rett. Leipzigkvartettens serie på MDG er sikkert også bra har de ikke i Schubert, men et strålende ensemble og alltid flotte produksjoner.
Shostakovich nr 13 op 138.
Mange har nok ventet den evige favoritt nr 8 her, med sin dramatikk, tragedie og fabelaktige melodiøsitet (og en scherzo av nesten uovertruffen intensitet og sinne dog slått av den i nr 10), men denne lille, ensatsige saken på knappe 20 minutter fra 1970 er faktisk min favoritt blant komponistens 15.
En enhetlig, komprimert kvartett i bueform, sørgmodige temaer i lavere toneleier utbroderes med noen spennende dissonante kadenser, før noen kjappere, kommenterende temaer dukker opp i lysere instrumenter og gradvis tas opp av hele ensemblet, over liggetoner som minner om flysirenene over Dresden som er så tydelige i kvartett nr 8 (kvartett nr 8 er skrevet etter et besøk i det utbombede Dresden på slutten av 1950-tallet og dedisert til minne om ofre for fascisme og krig, og med temaer basert på jødisk fokemusikk; neppe tilfeldig). Tempoet kvikner gradvis til, og celloen introduserer et vandrende, pizzicato (skikkelig walking bass) tema som resten av kvartetten kommenterer, med slåing på strenger og instrumentkropp i flott tempo og driv hvor hele klangbildet stadig drives oppover i toneleier og hvor instrumentene i typisk Shostakovich stil presses i sine øvre registre og gir den intensiteten i klangen som er så typisk.
Kvartetten drives fremover i vekslinger mellom det sørgmodige i lavere toneleier og det dramatisk dissonante, det sørgmodige dominerer. Etter ca 16 min setter et vidunderlig tema inn i bratsjen (Shostakovich har alltid skrevet vidunderlig for bratsj i sine kvartetter, og bratsjsonaten er fabelaktig). Temaet bærer avslutningen, litt optimistisk i toneleiet, vakkert, fiolinene kommenterer med slag av buen på instrumentkroppen og aksentuerer rytmen, for meg assosierer dette med tikking av klokker som går og går, snart er det hele over det blir stille før det avslutter med et skrik i fiolinene, tiden står stille.
Fitzwilliams hører jeg mye på, billig med god lyd (Decca), disse unge engelskmennene som på begynnelsen av 70-tallet ble venner med komponisten. Men selvsagt er Bordodinkvartettens 2 versjoner nødvendige (Melodiya gjenutgitt på Chandos (men denne syklusen mangler de siste) + EMI), samt eldre innspillinger med Beethovenkvartetten (russere, mange av kvartettene var dedisert til de) .har hørt noen av disse og de er autoritative. Den kanskje mest overbevisende Shostakovichkvartetten jeg har hørt (husker ikke hvilken) var med Shostakovichkvartetten på Olympia. Men disse er OOP, og som med mange russiske innspillinger er mange av disse ikke nødvendigvis state of the art lydmessig.
Hindemith nr 4. 1921.
Jeg liker Paul Hindemith. En banebryter for ny musikk, musikkadministrator for ny musikkbevegelsen i Tyskland på 1920-tallet, musikkteoretiker og praktiserende musiker (det ble sagt at han behersket alle orkesterinstrumentene, han var bratsjist i den ledende Amati-kvartetten) og såpass radikal at han hadde vett til å forlate Tyskland i tide i stedet for å bli sugd opp i den tiltagende nasjonalsosialimen som så mange andre ble. Og han har skrevet masse morsom, velskrevet og musikantisk musikk for all verdens rare instrumenter, i tillegg til en rekke uomtvistelige mesterverker. Prøv hans Kammermusikk med Chailly på en billig dobbel Decca, morsommere musikk finnes ikke.
Kvartetten starter med en langsom, litt trist og mollstemt fuge hvor Hindemiths flotte, lineære polyfoni får utfolde seg i ro og verdighet med unntak for en dramatisk og dissonant episode midtveis. Andresats er en taktfast marsj av den typen Hindemith gjør så bra, med fine synkoper og små lyriske mellomspill, skikkelig syngende og vakre, og ett og annet utbrudd over i Bartokske balkanrytmer. En vidunderlig kvartettsats. Deretter kommer den sentrale tredjesatsen, spilt med muter i en rolig, vandrende takt hvor rolige pizzicati i celloen nesten illustrerer en vandring (walking bass igjen) hvor de mutete fiolinene og bratsjen illuderer at vandringen foregår i et mystisk og tåkefylt landskap. Dette går attacca over i en kort scherzoaktig sats med dramatiske (NB dette er skrevet før Bartoks 4 kvartett) Bartokaktige utbrudd som bygger opp stemningen før den avsluttende rondoen, en vittig, danseaktig sats, en form for Haydn født 200 år for sent, med en klar kontrapunktisk stil.
Jeg hører på Den Danske Kvartett på cpo. Den holder, men merk dere den nye på ECM:
http://www.bbc.co.uk/music/release/4xhj/
Kjøp denne. Jeg skal! Juillard har også gjort en klassisk syklus for CBS som man får håpe Sony har vett til å gjenutgi.
Hilding Rosenberg nr 4.
The grand old man i svensk tidligmodernisme, Hilding Rosenberg (1892 1985) skrev 13 kvartetter (12 publiserte), og nr 4 anses som den beste og ett av landemerkene i moderne svensk musikk. Stilistisk minner det ikke så rent lite om Hindemith, med langt uttrukne, kjølige melodilinjer i interessant polyfonisk samspill og kontrast. Den første satsen er nettopp slik, som en kjølig lys midtsommernatt med pastorale stemninger, vakker og en markant svensk følelse i melodilinjene.
Andre satsen er kvartettens kjerne og en real højdare i kvartettlitteraturen. Langt uttrukne klanger i de høye strykerne kontrasteres av en rolig og vakker motmelodi i den ettertenksomme celloen før bratsjen gradvis skrur opp stemningen med noen rytmiske motfigurer, og langsomt, langsomt våkner hele satsen til liv med livlig polynomisk samspill hvor den innledende melodien hentes frem igjen, deretter følger et dramatisk, dissonant midtparti i unisone akkorder før den utrolige vakre melodien fra innledningen får utfolde seg igjen dette minner meg litt om de rolige utklingningene i de midtre Pettersonsymfoniene (6-9).
Denne vakre satsen, og kvartettens klare form, har sikret denne kvartetten status som en av klassikerne i svensk kammermusikk. Den etterfølges av en kort og relativt uvesentlig (men morsom) marsj, før finalen med voldsom rytmisk energi, og fint tostemming spill mellom de to fiolinene i et lett balkansk, folketoneaktig preg, tar fatt. Temaene utvikles i alle fire instrumenter, men den lett markante rytmikken ligger under mer eller mindre hele tiden, bare avbrutt av kortere, lyriske partier, før den innledende rytmikken griper fatt i hele ensemblet igjen og kvartetten slutter med et markant punktum.
Skal ikke påberope meg å kjenne alle kvartettene i syklusen like godt jeg har Caprice sin komplette serie, kjøpt billig på Boxman like før dette Internetteventyret kollapset, men hører på 7-eren nå, og det er liten tvil om at det er mye gull her. Finnes det andre versjoner?
Kvartett 10 i denne artikkelen er uhyre vanskelig å velge, Mozart er presset ut av Haydn (jeg har bare plass til en kvartett fra klassisismen og det er flere Haydnkvartetter jeg ville hatt inn på listen før Mozart). Janacek kunne vært her, men det er lenge siden jeg har hørt hans to kvartetter. Sterke og strålende originale verker, intense og følelsesfylte. Med litt mer lytting kunne det gjerne blitt en av hans to.
En del senromantikere (ikke min favorittepoke) har skrevet solide kvartetter/kvartettsykluser, Borodin (med sin store hit nr 2 nr 1 er kraftig undervurdert), Tchaikovsky (3 stk), Stenhammer (undervurdert syklus på 6 finnes på Caprice men kommer på Naxos med Oslo strykekvartett!), Dvorak (med 15 kvartetter en viktig bidragsyter, hvor særlig de to siste er vesentlige og flotte) eller Smetana (2 stk med e-moll kvartetten som en klassiker). Den franske romantikeren Vincent DIndy skrev også 3 flotte (og svært ukjente) kvartetter, der særlig den siste er sterk.
Og så har vi alle komponistene som skrev bare EN flott kvartett (mange av de pussig nok franske); Ravel, Debussy, Chausson, Roussel, Magnard, Elgar, Sibelius, Verdi, Dutilleux .som lett faller utenfor da disse komponistene ikke har særlig profil som kvartettkomponister. Særlig Faure og Magnard er oversett her, mange av de andre komponistene her har navn som ikke blir så lett glemt på grunn av deres innsats i andre formater. Barber er også ett navn i denne serien av komponister, hans berømte adagio for strykere er egentlig den langsomme satsen fra hans kvartett.
Ligetis to kvartetter har jeg knapt hørt (planlegger å gjøre noe med det, Naxos lanserer snart en versjon), Elliott Carters viktige syklus (5) har jeg nylig kjøpt (med Ardittikvartetten, Naxos har nettopp lansert CD 1 i sin syklus) og hørt bare en gang. Dette er potensielt viktige kvartetter som jeg altså ikke har fått bearbeidet.
Jeg har tidligere også bare hørt Brittens 2. kvartett, men hele syklusen (i Belceakvartettens tapning) har i høst imponert meg stort i alle tre kvartettene. I tillegg er dette en CD med fabelaktig lyd. Tippets 2. kvartett (fra en syklus på 5) er også en personlig favoritt, finnes komplett på en dobbel Decca. For ikke å snakke om George Crumbs elektronisk forsterkete, gnistrende originale og intense Black Angels kvartett med plystring og chanting fra kvartetten over temaer fra svarteboken og numerologiske temaer. Jeg må erstatte min utspilte BridgeLP med Kronos på CD før jeg kan skrive mer om denne. Her er det sikkert også noe på gang med Naxos sin Crumb-serie.
Prokofievs 2? Lutoslawski? Jeg kjenner de alle, men trenger hjelp til å velge ..men OK, jeg hopper i det.
Britten kvartett 3 op 94.
Jeg har en hang til de litt mer moderne kvartettene som dere ser, og denne er flott. Og denne har vært mye på spilleren i det siste, så føler meg trygg på anbefalingen. Begrunnelsen: Britten har skrevet 3 svært originale kvartetter som har vært årets oppdagelse for meg, jeg har generelt stor sans for Brittens mangfoldige og original verkkanon, Belceakvartettens versjon er fabelaktig flott på alle måter.
Ett av hans aller siste verk, skrevet i 1975, karakterisert av den luftige og litt nakne klangen som er karakteristisk for musikken han skrev etter at han ble alvorlig syk. I likhet med Schubert var han syk i en lengre tid og visste nok hvilken vei det bar, men han komponerte til det siste. Neppe tilfeldig at den bla henter temaer fra operaen Døden i Venedig inspirert av samme Thomas Mann roman som Viscontis film, med tema en døende komponist.
Kvartetten starter lyrisk og luftig, hele første satsen er naken og lett nervøs med mange sitater fra den nevnte operaen, og preget av søkende duettering mellom to og to instrumenter (satsen heter også Duets) og vuggende rytmer, visstnok inspirert av Venezia kanaler. Deretter en kort Ostinato, en betegnelse med rot i den marsjaktige rytmen som med jevne mellomrom driver satsen fremover, før den slutter med et spørrende glissando i fiolinen. Midtsatsen er en lang, innadvendt solosang for fiolin, avbrutt av fuglesangaktige partier. Den følges av en scherzo nr 2 som balanserer ostinatosatsen, kalt Burlesque, visstnok med referanse til Burlesken i Mahlers 9. symfoni. Flott, huggende og krigersk musikk.
Sluttsatsen er en lang passacaglia, en sats hvor et grunntema i bassen repeteres om og om igjen. En klar referanse til Purcells berømte passacaglia, Purcell var en avgjørende innflytelse på Britten, og en form Britten brukte mange ganger, bla i operaen Peter Grimes (Four Sea Interludes and Passacgalia fra Peter Grimes er et anbefalt orkesterverk for de som ikke orker en hel opera). En trist og langsom arie som gjentas med små variasjoner over et gjentagende, sørgmodig tema i bassen og klinger ut i stillhet. Et verdig farvel fra en stor komponist.
Takk til leserne. Kommer til å skrive om mer, morsomt å disiplinere lyttingen litt. Men om hva, det må jeg tenke på.
Schubert kvartett nr 15, D 887, G-dur.
Schuberts siste, og beste, kvartett og kanskje den eneste kvartett skrevet på 1820-tallet som kan måle seg med Beethovens midtre og sene kvartetter. Så her ligger lista høyt!
Sen Schubert er karakterisert av at denne miniatyrenes mester endelig fikk sving på de store former, kvintetten, kvartettene, C-dur symfonien (kjent for sin himmelsk lengde iflg Schumann), de store, sene klaversonatene, og sangsyklusene. Wikipedia sier det veldig treffende: Mot slutten av 1822 ble han alvorlig syk, antagelig av syfilis. Datidens behandlingsmetoder kunne ikke hjelpe ham, og den følsomme Schubert ante snart hvilken vei det bar. Dette virket sterkt inn på hans kunst. I årene 1823-1828 skrev han i et høyt tempo; det var som om han måtte skynde seg å skrive mest mulig før det var for sent. I musikken fornemmer man Schuberts desperasjon og sorg over alt han ønsker å skape, men ikke vil få tid til.
Schubert har evnen til å skrive uovertruffent tragisk i dur, noe som trolig skyldes hans store originalitet når det gjelder bruk av moduleringer mellom ulike tonearter, tenk bare på den fabelaktige og dørgende sørgelige strykekvintetten i den enkleste (ingen fortegn) og kanskje gladeste av alle tonearter, C-dur. I tillegg har mange av hans verker denne langsomme roen hvor tempoet i satsen sammenfaller med lytterens hvilepuls og kan gjøre lyttingen til en tidvis nesten hypnotisk opplevelse, godt hjulpet av verkenes lengde. Og denne kvartetten er lang, 45 minutter, nok en likhet med sen Beethoven!
Kvartetten begynner dramatisk, med tremolo og store kontraster før en av Schuberts himmelske melodier åpenbarer seg, kontraster mellom partier i en slags slentrende hvilepuls med partier med uhyre vakre, nesten hjerteskjærende, lyriske tema og stormende drama, kontraster som er så typisk for sen Schubert. En lang og uhyre kompleks sats, ikke så koherent og fokusert som satser i Beethovens sene kvartetter, men likevel i sitt mangfold så typisk for den livsvisdom Schubert viser i sine sene verker, så breddfulle av ideer og innfall, nesten som han følte han måtte få alt ut mens det enda var tid.
Deretter en lang Andante, lang, rolig, et lyrisk tema går igjen og veksler mellom instrumentene, i en slags variasjonsform. Lang, rolig, hvilepuls. Regelmessig avbrutt av kontraster i huggende rytmer og brå kast som avsluttes med dramatiske, retoriske utsagn over et vuggende, tremolobasert akkompagnement spilt ponticelli (nært stolen) med en iskald klangkarakter, nesten operatisk (den operaen han aldri fikk helt til .?) og retorisk, en svært karakteristisk teknikk i sen Schubert.
En kort scherzo, men selv her, midt i en rask, fnugglett sats kan han ikke dy seg, en lang, lyrisk triodel med nok ett av disse hjerteskjærende vakre temaene som sen Schubert flyter over av. Den avsluttende Allegro nesten snubler av gårde i et energisk og svingende tema med et diverterende preg, vanskelig å holde godfoten i ro her, denne satsen er kanskje en litt lett avslutning på et mesterverk med tragiske undertoner selv om dramatikken også her skrur seg til i noen mollpregete mellompartier.
Lytter pt på Melos fra den komplette syklusen, men jeg er skammelig tynn på versjoner av denne på CD. Litt tørr i lyd. Valentino vil sikkert anbefale Hagen, og han har trolig rett. Leipzigkvartettens serie på MDG er sikkert også bra har de ikke i Schubert, men et strålende ensemble og alltid flotte produksjoner.
Shostakovich nr 13 op 138.
Mange har nok ventet den evige favoritt nr 8 her, med sin dramatikk, tragedie og fabelaktige melodiøsitet (og en scherzo av nesten uovertruffen intensitet og sinne dog slått av den i nr 10), men denne lille, ensatsige saken på knappe 20 minutter fra 1970 er faktisk min favoritt blant komponistens 15.
En enhetlig, komprimert kvartett i bueform, sørgmodige temaer i lavere toneleier utbroderes med noen spennende dissonante kadenser, før noen kjappere, kommenterende temaer dukker opp i lysere instrumenter og gradvis tas opp av hele ensemblet, over liggetoner som minner om flysirenene over Dresden som er så tydelige i kvartett nr 8 (kvartett nr 8 er skrevet etter et besøk i det utbombede Dresden på slutten av 1950-tallet og dedisert til minne om ofre for fascisme og krig, og med temaer basert på jødisk fokemusikk; neppe tilfeldig). Tempoet kvikner gradvis til, og celloen introduserer et vandrende, pizzicato (skikkelig walking bass) tema som resten av kvartetten kommenterer, med slåing på strenger og instrumentkropp i flott tempo og driv hvor hele klangbildet stadig drives oppover i toneleier og hvor instrumentene i typisk Shostakovich stil presses i sine øvre registre og gir den intensiteten i klangen som er så typisk.
Kvartetten drives fremover i vekslinger mellom det sørgmodige i lavere toneleier og det dramatisk dissonante, det sørgmodige dominerer. Etter ca 16 min setter et vidunderlig tema inn i bratsjen (Shostakovich har alltid skrevet vidunderlig for bratsj i sine kvartetter, og bratsjsonaten er fabelaktig). Temaet bærer avslutningen, litt optimistisk i toneleiet, vakkert, fiolinene kommenterer med slag av buen på instrumentkroppen og aksentuerer rytmen, for meg assosierer dette med tikking av klokker som går og går, snart er det hele over det blir stille før det avslutter med et skrik i fiolinene, tiden står stille.
Fitzwilliams hører jeg mye på, billig med god lyd (Decca), disse unge engelskmennene som på begynnelsen av 70-tallet ble venner med komponisten. Men selvsagt er Bordodinkvartettens 2 versjoner nødvendige (Melodiya gjenutgitt på Chandos (men denne syklusen mangler de siste) + EMI), samt eldre innspillinger med Beethovenkvartetten (russere, mange av kvartettene var dedisert til de) .har hørt noen av disse og de er autoritative. Den kanskje mest overbevisende Shostakovichkvartetten jeg har hørt (husker ikke hvilken) var med Shostakovichkvartetten på Olympia. Men disse er OOP, og som med mange russiske innspillinger er mange av disse ikke nødvendigvis state of the art lydmessig.
Hindemith nr 4. 1921.
Jeg liker Paul Hindemith. En banebryter for ny musikk, musikkadministrator for ny musikkbevegelsen i Tyskland på 1920-tallet, musikkteoretiker og praktiserende musiker (det ble sagt at han behersket alle orkesterinstrumentene, han var bratsjist i den ledende Amati-kvartetten) og såpass radikal at han hadde vett til å forlate Tyskland i tide i stedet for å bli sugd opp i den tiltagende nasjonalsosialimen som så mange andre ble. Og han har skrevet masse morsom, velskrevet og musikantisk musikk for all verdens rare instrumenter, i tillegg til en rekke uomtvistelige mesterverker. Prøv hans Kammermusikk med Chailly på en billig dobbel Decca, morsommere musikk finnes ikke.
Kvartetten starter med en langsom, litt trist og mollstemt fuge hvor Hindemiths flotte, lineære polyfoni får utfolde seg i ro og verdighet med unntak for en dramatisk og dissonant episode midtveis. Andresats er en taktfast marsj av den typen Hindemith gjør så bra, med fine synkoper og små lyriske mellomspill, skikkelig syngende og vakre, og ett og annet utbrudd over i Bartokske balkanrytmer. En vidunderlig kvartettsats. Deretter kommer den sentrale tredjesatsen, spilt med muter i en rolig, vandrende takt hvor rolige pizzicati i celloen nesten illustrerer en vandring (walking bass igjen) hvor de mutete fiolinene og bratsjen illuderer at vandringen foregår i et mystisk og tåkefylt landskap. Dette går attacca over i en kort scherzoaktig sats med dramatiske (NB dette er skrevet før Bartoks 4 kvartett) Bartokaktige utbrudd som bygger opp stemningen før den avsluttende rondoen, en vittig, danseaktig sats, en form for Haydn født 200 år for sent, med en klar kontrapunktisk stil.
Jeg hører på Den Danske Kvartett på cpo. Den holder, men merk dere den nye på ECM:
http://www.bbc.co.uk/music/release/4xhj/
Kjøp denne. Jeg skal! Juillard har også gjort en klassisk syklus for CBS som man får håpe Sony har vett til å gjenutgi.
Hilding Rosenberg nr 4.
The grand old man i svensk tidligmodernisme, Hilding Rosenberg (1892 1985) skrev 13 kvartetter (12 publiserte), og nr 4 anses som den beste og ett av landemerkene i moderne svensk musikk. Stilistisk minner det ikke så rent lite om Hindemith, med langt uttrukne, kjølige melodilinjer i interessant polyfonisk samspill og kontrast. Den første satsen er nettopp slik, som en kjølig lys midtsommernatt med pastorale stemninger, vakker og en markant svensk følelse i melodilinjene.
Andre satsen er kvartettens kjerne og en real højdare i kvartettlitteraturen. Langt uttrukne klanger i de høye strykerne kontrasteres av en rolig og vakker motmelodi i den ettertenksomme celloen før bratsjen gradvis skrur opp stemningen med noen rytmiske motfigurer, og langsomt, langsomt våkner hele satsen til liv med livlig polynomisk samspill hvor den innledende melodien hentes frem igjen, deretter følger et dramatisk, dissonant midtparti i unisone akkorder før den utrolige vakre melodien fra innledningen får utfolde seg igjen dette minner meg litt om de rolige utklingningene i de midtre Pettersonsymfoniene (6-9).
Denne vakre satsen, og kvartettens klare form, har sikret denne kvartetten status som en av klassikerne i svensk kammermusikk. Den etterfølges av en kort og relativt uvesentlig (men morsom) marsj, før finalen med voldsom rytmisk energi, og fint tostemming spill mellom de to fiolinene i et lett balkansk, folketoneaktig preg, tar fatt. Temaene utvikles i alle fire instrumenter, men den lett markante rytmikken ligger under mer eller mindre hele tiden, bare avbrutt av kortere, lyriske partier, før den innledende rytmikken griper fatt i hele ensemblet igjen og kvartetten slutter med et markant punktum.
Skal ikke påberope meg å kjenne alle kvartettene i syklusen like godt jeg har Caprice sin komplette serie, kjøpt billig på Boxman like før dette Internetteventyret kollapset, men hører på 7-eren nå, og det er liten tvil om at det er mye gull her. Finnes det andre versjoner?
Kvartett 10 i denne artikkelen er uhyre vanskelig å velge, Mozart er presset ut av Haydn (jeg har bare plass til en kvartett fra klassisismen og det er flere Haydnkvartetter jeg ville hatt inn på listen før Mozart). Janacek kunne vært her, men det er lenge siden jeg har hørt hans to kvartetter. Sterke og strålende originale verker, intense og følelsesfylte. Med litt mer lytting kunne det gjerne blitt en av hans to.
En del senromantikere (ikke min favorittepoke) har skrevet solide kvartetter/kvartettsykluser, Borodin (med sin store hit nr 2 nr 1 er kraftig undervurdert), Tchaikovsky (3 stk), Stenhammer (undervurdert syklus på 6 finnes på Caprice men kommer på Naxos med Oslo strykekvartett!), Dvorak (med 15 kvartetter en viktig bidragsyter, hvor særlig de to siste er vesentlige og flotte) eller Smetana (2 stk med e-moll kvartetten som en klassiker). Den franske romantikeren Vincent DIndy skrev også 3 flotte (og svært ukjente) kvartetter, der særlig den siste er sterk.
Og så har vi alle komponistene som skrev bare EN flott kvartett (mange av de pussig nok franske); Ravel, Debussy, Chausson, Roussel, Magnard, Elgar, Sibelius, Verdi, Dutilleux .som lett faller utenfor da disse komponistene ikke har særlig profil som kvartettkomponister. Særlig Faure og Magnard er oversett her, mange av de andre komponistene her har navn som ikke blir så lett glemt på grunn av deres innsats i andre formater. Barber er også ett navn i denne serien av komponister, hans berømte adagio for strykere er egentlig den langsomme satsen fra hans kvartett.
Ligetis to kvartetter har jeg knapt hørt (planlegger å gjøre noe med det, Naxos lanserer snart en versjon), Elliott Carters viktige syklus (5) har jeg nylig kjøpt (med Ardittikvartetten, Naxos har nettopp lansert CD 1 i sin syklus) og hørt bare en gang. Dette er potensielt viktige kvartetter som jeg altså ikke har fått bearbeidet.
Jeg har tidligere også bare hørt Brittens 2. kvartett, men hele syklusen (i Belceakvartettens tapning) har i høst imponert meg stort i alle tre kvartettene. I tillegg er dette en CD med fabelaktig lyd. Tippets 2. kvartett (fra en syklus på 5) er også en personlig favoritt, finnes komplett på en dobbel Decca. For ikke å snakke om George Crumbs elektronisk forsterkete, gnistrende originale og intense Black Angels kvartett med plystring og chanting fra kvartetten over temaer fra svarteboken og numerologiske temaer. Jeg må erstatte min utspilte BridgeLP med Kronos på CD før jeg kan skrive mer om denne. Her er det sikkert også noe på gang med Naxos sin Crumb-serie.
Prokofievs 2? Lutoslawski? Jeg kjenner de alle, men trenger hjelp til å velge ..men OK, jeg hopper i det.
Britten kvartett 3 op 94.
Jeg har en hang til de litt mer moderne kvartettene som dere ser, og denne er flott. Og denne har vært mye på spilleren i det siste, så føler meg trygg på anbefalingen. Begrunnelsen: Britten har skrevet 3 svært originale kvartetter som har vært årets oppdagelse for meg, jeg har generelt stor sans for Brittens mangfoldige og original verkkanon, Belceakvartettens versjon er fabelaktig flott på alle måter.
Ett av hans aller siste verk, skrevet i 1975, karakterisert av den luftige og litt nakne klangen som er karakteristisk for musikken han skrev etter at han ble alvorlig syk. I likhet med Schubert var han syk i en lengre tid og visste nok hvilken vei det bar, men han komponerte til det siste. Neppe tilfeldig at den bla henter temaer fra operaen Døden i Venedig inspirert av samme Thomas Mann roman som Viscontis film, med tema en døende komponist.
Kvartetten starter lyrisk og luftig, hele første satsen er naken og lett nervøs med mange sitater fra den nevnte operaen, og preget av søkende duettering mellom to og to instrumenter (satsen heter også Duets) og vuggende rytmer, visstnok inspirert av Venezia kanaler. Deretter en kort Ostinato, en betegnelse med rot i den marsjaktige rytmen som med jevne mellomrom driver satsen fremover, før den slutter med et spørrende glissando i fiolinen. Midtsatsen er en lang, innadvendt solosang for fiolin, avbrutt av fuglesangaktige partier. Den følges av en scherzo nr 2 som balanserer ostinatosatsen, kalt Burlesque, visstnok med referanse til Burlesken i Mahlers 9. symfoni. Flott, huggende og krigersk musikk.
Sluttsatsen er en lang passacaglia, en sats hvor et grunntema i bassen repeteres om og om igjen. En klar referanse til Purcells berømte passacaglia, Purcell var en avgjørende innflytelse på Britten, og en form Britten brukte mange ganger, bla i operaen Peter Grimes (Four Sea Interludes and Passacgalia fra Peter Grimes er et anbefalt orkesterverk for de som ikke orker en hel opera). En trist og langsom arie som gjentas med små variasjoner over et gjentagende, sørgmodig tema i bassen og klinger ut i stillhet. Et verdig farvel fra en stor komponist.
Takk til leserne. Kommer til å skrive om mer, morsomt å disiplinere lyttingen litt. Men om hva, det må jeg tenke på.
