Mye tullprat, samt tråder bilder med bilder av anlegg på hifisentralen for tiden. Morsomt det, men her er et innlegg fra meg for å bidra litt på det det hele dreier seg om og noe som stort sett er litt for fraværende her; nemlig musikk!
Jeg skrev i vår en tråd under denne tittelen, men maktet ikke mer enn 5 symfonier. Så jeg kalte den del 1. Her kommer 5 til, så har jeg i hvert fall holdt det jeg lovte.
Roy Harris: Symfoni nr 3. Melkemannen og hobbymusikeren Roy Harris bestemte seg først 26 år gammel for å bli profesjonell musker, og havnet som de fleste amerikanere med musikalske ambisjoner i mellomkrigstiden, i Paris hos Nadia Boulanger. Hans gjennombruddsverk var denne ensatseren fra 1939. Den lange, strykerdrevne, introen i en litt mollpreget fugatoaktig stil, får etter hvert små innslag av treblåsere med nesten litt preg av Coplandsk prærieidyll, før messing driver tempoet opp og det blir sugende drama. Etter 11 minutter slår pauker og trompeter til med dramatiske fanfarer før verket gradvis dør ut i en lang og dramatisk epilog med dramatisk dunkende pauker. Harris skrev 11 symfonier, Naxos jobber med å publisere alle, men den versjonen jeg kommer tilbake til er Bernstein på DG med New York Philharmonic. Kjøper man denne platen får man også med seg William Schumans 3 symfoni, en annen flott symfoni som også er en av kandidatene til tittlene The Great American Symphony.
Rued Langgaard: Symfoni nr 6 Den himmelrivende. Ikke hørt om han?m En av de store originalene i musikkverdenen, på linje med Havergal Brian, Alexander Scriabin og Charles Ives, denne dansken som født i 1893 ble overskygget av Carl Nielsen og aldri kom helt over akkurat det. Skrevet et stort spekter av verker, symfonier (16 stk!), kvartetter, operaer, orgelmusikk, med originale former, og med merkelige programmer og titler (for eksempel operaen Antikrist, Symfonien Hin Tordenbolig og orkesterverket Sfærernes Musikk). Denne symfonien kommer på en Chandos CD med symfoniene 4-6 med referanselyd. Masse dramatikk og driv; denne symfonien fremstiller kampen mellom det gode og det onde; med alvor og harmoni stilt opp mot konflikt og dissonans. Pussig nok finner jeg en del Carl Nielsen referanser i dette til tross for at særingen Rued hatet Carl Nielsen, som han så som ansvarlig for at hans musikk levde i skyggene. Masse nydelige og dramatiske messingkoraler med tuba, dramatisk klokkespill. Symfonien er i 2 deler og ca 20 minutter og fra 1920. Slutter i en glorious noise med full utblåsing på alt! Og Chandos er pt på tilbud på flere av de engelske nettbutikkene .
Alexander Borodin: Symfoni nr 2. Man finner ikke mye nasjonalromatikk blant min favorittmusikk, (se for eksempel tråden 10 favorittsymfonier http://www.hifisentralen.no/forum/index.php/topic,9619.0.html), men siden poenget her er å gjøre oppmerksom på bra og lyttevennlig musikk, og siden Borodins symfonier er langt mindre overspente enn Tchaikovskys, og langt mindre slitsomme, tar jeg med denne fra den svært fine Double Decca med tittel The Essential Borodin. Her med London Symphony Orchestra under Jean Martenon, ingen dårlig komponist selv forresten. Opptaket fra 1960 har nydelig lyd, naturlig perspektiv og fast, fin klang. Kjemiprofessoren Borodin komponerte på fritiden en av de mest melodiske romatiske symfoniene som er skrevet. En dramatisk førstesats, en lettebent og nesten Mendelssohnsk sherzo, før tredjesatsens vakre, sørgmodige klarinettmelodi akkompagnert av skimrende strykere og harper tar over med dyp russisk melankoli. Den glemmer man ikke så lett. En festlig finale hvor messingen får luftet seg. Den russiske romantikks store melodiker, og nei; jeg har ikke glemt Tchaikovsky. Kjøp den doble så skjønner dere hvorfor.
Kurt Weill: Symfoni nr 2. På Naxos fin innspilling (den eneste jeg kjenner). Man tenker ikke på Weill som komponist i abstrakte former, men han skrev både to symfonier (den første er et umodent verk) og en fiolinkonsert. Denne er skrevet i 1934 etter utvandringen til Paris.
Typiske Weillske, blåserdrevne fraser med markante,dansende rytimer i første satsen, ikke vanskelig å kjenne igjen komponisten av Mahagonny singspiel i dette. En elegisk largo med soloer fpr mange blåsere følger, igjen litt Surabaya Johnny i den sørgmodige trombonen- meget kjølig og vakkert, før sistesatsen setter inn med flere kjappe marsjrytmer, med treblåsere og pumpende messing. Veldig Weillsk det hele for de som kjenner verker som før nevnte Mahagonny og Tolvskillingsoperaen.
William Walton Symfoni nr 1. Hans gjennombruddsverk, skrevet da han var 30 (i 1932), og høydepunktet i karrieren. Elegisk tema i obo (tror jeg) under rastløse og urolige, lett huggende strykere, før det bærer løs; messingen trekker opp stemningen, treblåserne repeterer temaet stadig mer insisterende over huggende messing mens strykerne gradvis bygger opp en rolig motmelodi. En melodisk og utrolig spennende og dynamisk førstesats, som slutter over gallopperende pauker, en av de mest suggererende i den symfoniske litteraturen. Wikipedia sier det bra his style is characterized by rhythmic vitality, bittersweet harmony, sweeping Romantic melody and brilliant orchestration. En energisk scherzo, market Presto con malizia med ondskap, følges av en melankolsk andante og en livlig, dramatisk og majestetisk finale med bla en herlig, skjeiv og funky fuge etter ca 3 minutter. Ingen kort symfoni dette, ca 45 minutter, men dette er ikke kjedelig, dra på litt volum og nyt messingen.
Previn med Londons Symphony Orchestra leverte på 60-tallet en legendarisk innspilling av dette verket for RCA, intens, rytmisk og dramatisk. Det finnes mange bra innspillinger av dette hovedverket i 1900-tallets symfoniske litteratur, men akkurat denne må du ha!
Skulle gjerne hatt med en norsk symfoni her, men dessverre er den beste norske symfoni som er skrevet, Finn Mortensens op 5, bare tilgjengelig i en ganske sliten innspilling med Oslo Filharmoniske som jeg ikke vil anbefale. Her har noen en jobb å gjøre!
Jeg skrev i vår en tråd under denne tittelen, men maktet ikke mer enn 5 symfonier. Så jeg kalte den del 1. Her kommer 5 til, så har jeg i hvert fall holdt det jeg lovte.
Roy Harris: Symfoni nr 3. Melkemannen og hobbymusikeren Roy Harris bestemte seg først 26 år gammel for å bli profesjonell musker, og havnet som de fleste amerikanere med musikalske ambisjoner i mellomkrigstiden, i Paris hos Nadia Boulanger. Hans gjennombruddsverk var denne ensatseren fra 1939. Den lange, strykerdrevne, introen i en litt mollpreget fugatoaktig stil, får etter hvert små innslag av treblåsere med nesten litt preg av Coplandsk prærieidyll, før messing driver tempoet opp og det blir sugende drama. Etter 11 minutter slår pauker og trompeter til med dramatiske fanfarer før verket gradvis dør ut i en lang og dramatisk epilog med dramatisk dunkende pauker. Harris skrev 11 symfonier, Naxos jobber med å publisere alle, men den versjonen jeg kommer tilbake til er Bernstein på DG med New York Philharmonic. Kjøper man denne platen får man også med seg William Schumans 3 symfoni, en annen flott symfoni som også er en av kandidatene til tittlene The Great American Symphony.
Rued Langgaard: Symfoni nr 6 Den himmelrivende. Ikke hørt om han?m En av de store originalene i musikkverdenen, på linje med Havergal Brian, Alexander Scriabin og Charles Ives, denne dansken som født i 1893 ble overskygget av Carl Nielsen og aldri kom helt over akkurat det. Skrevet et stort spekter av verker, symfonier (16 stk!), kvartetter, operaer, orgelmusikk, med originale former, og med merkelige programmer og titler (for eksempel operaen Antikrist, Symfonien Hin Tordenbolig og orkesterverket Sfærernes Musikk). Denne symfonien kommer på en Chandos CD med symfoniene 4-6 med referanselyd. Masse dramatikk og driv; denne symfonien fremstiller kampen mellom det gode og det onde; med alvor og harmoni stilt opp mot konflikt og dissonans. Pussig nok finner jeg en del Carl Nielsen referanser i dette til tross for at særingen Rued hatet Carl Nielsen, som han så som ansvarlig for at hans musikk levde i skyggene. Masse nydelige og dramatiske messingkoraler med tuba, dramatisk klokkespill. Symfonien er i 2 deler og ca 20 minutter og fra 1920. Slutter i en glorious noise med full utblåsing på alt! Og Chandos er pt på tilbud på flere av de engelske nettbutikkene .
Alexander Borodin: Symfoni nr 2. Man finner ikke mye nasjonalromatikk blant min favorittmusikk, (se for eksempel tråden 10 favorittsymfonier http://www.hifisentralen.no/forum/index.php/topic,9619.0.html), men siden poenget her er å gjøre oppmerksom på bra og lyttevennlig musikk, og siden Borodins symfonier er langt mindre overspente enn Tchaikovskys, og langt mindre slitsomme, tar jeg med denne fra den svært fine Double Decca med tittel The Essential Borodin. Her med London Symphony Orchestra under Jean Martenon, ingen dårlig komponist selv forresten. Opptaket fra 1960 har nydelig lyd, naturlig perspektiv og fast, fin klang. Kjemiprofessoren Borodin komponerte på fritiden en av de mest melodiske romatiske symfoniene som er skrevet. En dramatisk førstesats, en lettebent og nesten Mendelssohnsk sherzo, før tredjesatsens vakre, sørgmodige klarinettmelodi akkompagnert av skimrende strykere og harper tar over med dyp russisk melankoli. Den glemmer man ikke så lett. En festlig finale hvor messingen får luftet seg. Den russiske romantikks store melodiker, og nei; jeg har ikke glemt Tchaikovsky. Kjøp den doble så skjønner dere hvorfor.
Kurt Weill: Symfoni nr 2. På Naxos fin innspilling (den eneste jeg kjenner). Man tenker ikke på Weill som komponist i abstrakte former, men han skrev både to symfonier (den første er et umodent verk) og en fiolinkonsert. Denne er skrevet i 1934 etter utvandringen til Paris.
Typiske Weillske, blåserdrevne fraser med markante,dansende rytimer i første satsen, ikke vanskelig å kjenne igjen komponisten av Mahagonny singspiel i dette. En elegisk largo med soloer fpr mange blåsere følger, igjen litt Surabaya Johnny i den sørgmodige trombonen- meget kjølig og vakkert, før sistesatsen setter inn med flere kjappe marsjrytmer, med treblåsere og pumpende messing. Veldig Weillsk det hele for de som kjenner verker som før nevnte Mahagonny og Tolvskillingsoperaen.
William Walton Symfoni nr 1. Hans gjennombruddsverk, skrevet da han var 30 (i 1932), og høydepunktet i karrieren. Elegisk tema i obo (tror jeg) under rastløse og urolige, lett huggende strykere, før det bærer løs; messingen trekker opp stemningen, treblåserne repeterer temaet stadig mer insisterende over huggende messing mens strykerne gradvis bygger opp en rolig motmelodi. En melodisk og utrolig spennende og dynamisk førstesats, som slutter over gallopperende pauker, en av de mest suggererende i den symfoniske litteraturen. Wikipedia sier det bra his style is characterized by rhythmic vitality, bittersweet harmony, sweeping Romantic melody and brilliant orchestration. En energisk scherzo, market Presto con malizia med ondskap, følges av en melankolsk andante og en livlig, dramatisk og majestetisk finale med bla en herlig, skjeiv og funky fuge etter ca 3 minutter. Ingen kort symfoni dette, ca 45 minutter, men dette er ikke kjedelig, dra på litt volum og nyt messingen.
Previn med Londons Symphony Orchestra leverte på 60-tallet en legendarisk innspilling av dette verket for RCA, intens, rytmisk og dramatisk. Det finnes mange bra innspillinger av dette hovedverket i 1900-tallets symfoniske litteratur, men akkurat denne må du ha!
Skulle gjerne hatt med en norsk symfoni her, men dessverre er den beste norske symfoni som er skrevet, Finn Mortensens op 5, bare tilgjengelig i en ganske sliten innspilling med Oslo Filharmoniske som jeg ikke vil anbefale. Her har noen en jobb å gjøre!
