LinkBack URL
Om LinkBacks
Det er mange av forumet's medlemmer som til tider lurer på dette med lim og overflatebehandling av tre, platemateriell. skinn, skai og andre typer stoffer.
Her er først noen fakta om noen av de mest brukte limtypene som er aktuelle her, og deres egenskaper:
PVAC (Polyvinylacetat)
En av de mest brukte limene i dag. Kalles ofte for hvitlim.
Brukes i møbelproduksjon, og er veldig aktuellt for høyttalerbyggere på dette forumet.
PVAC limet regnes med til kunstharpikslimene, men er ikke reaksjonslim. Det foregår ingen kjemisk prosess når limet herder. Det herder ved at vannet forsvinner fra fugen.
Limet er termoplastisk, det vil si at limet mykner og smelter ved for høye temperaturer. Limfugene er lite motstandsdyktige mot fuktighet. og egner seg derfor best til innendørs bruk.
PVAC lim er blant de limtypene som blir produsert med størst variasjon i egenskaper. Limet varierer ikke bare fra produsent til produsent, men men hver enkelt produsent har også limtyper med forskjellige egenskaper.
Forskjellene ligger i brukstid, åpen og lukket tid, presstider, varmebestandighet, kaldflyt, bestandighet mot fuktighet, lagringstemperatur og ikke minst brukstemperatur. Vanlig brukstemperatur er 18 °C.
PVAC limet er enkelt å bruke. Verken limflaten eller limet trenger direkte oppvarming. Limet gir en myk limfuge med stor bruddstyrke, selv på Teak og andre treslag som er vanskelige å lime. Fargen på limet er lys, nesten gjennomsiktig og gir usynlige fuger.
PVAC limet irriterer ikke huden, slik mange andre kunstharpikslim med sterke herdere gjør.
Kontaktlim
Kontaktlim brukes ofte ved liming av lær, kunstlær, skinn og forskjellige typer stoff.
Kontaktlim er gummi oppløst i egnede løsemidler. Limet er termoplastisk og mykner ved høye temperaturer. Løsningsmidlene og tynningsmidlene for kontaktlim er svært brannfarlige. Derfor må vi sørge for god ventilasjon og utlufting av rommet som brukes, spesiellt ved bruk av større mengder.
Kontaktlim må påføres tosidig, og limet må ha en åpen tid på ca 20 min, så løsningsmidlene får tid til å fordampe. Limflaten skal kjennes tørre å ta på før vi legger delen sammen og utsetter dem for press. Limet binder uten langvarig press. Men som ved annen liming må delene ha god kontakt med hverandre, for at fugene skal bli sterkest mulig.
Kontaktlim er forholdsvis kostbart, og tidkrevende i bruk.
Urealim
Kalles ofte finèrlim.
Bruksområder er formpressing, påliming av platebelegg, og finèringsarbeid.
Urealim er det mest brukte av kjemisk herdende limene. Det har et meget stort bruksområde. Ved å variere mellom herdere får limet spesielle bruksegenskaper. Den blir brukt i møbel-, trevare-, kryssfinèr og sponplateproduksjon. Det er varmherdende lim som brukes mest. I vanlig romtemperatur er brukstiden ca. 7-8 timer. Ved finèrliming regnes presstiden til 1 minutt for hver millimeter mellom pressplatene og den innerste limfugen.
Kaldherdende lim har har kort brukstid og relativ lang presstid.
Vanligvis skal limfugen vær så tynn som mulig. I en tykk limfuge blir det store indre spenninger i limet, og det vil sprekke opp. Urealim er fuktbestandig. Det tåler kaldt vann bedre enn varmt. Ved temperaturer over 70 grader blir limsubstansen brutt ned.
Epoxylim
(F.eks Araldit)
Det brukes til liming på trebåter, og til faststøping av deler med dårlig tilpassning.
Dette er et rent kjemisk herdende lim. Limfugen krymper ikke. Limer er vær- og varmebestandig.
Limer hører under gruppen reaksjonslim, sammen med Urealimet, fordi herderen setter i gang en kjemisk reaksjon som får limet til å herde.
Limtypene har svært ulike herdere og blandingsforhold. Det er derfor svært viktig å sette seg inn i bruksanvisningen og instruksjonene som produsentene har utarbeidet, for å få et godt resultat.
Polyeretan lim
For liming av tre mot andre materialer ute og inne.
Denne limtypen forekommer både som en og to komponentslim. Enkomponent limet reagerer med luftens fuktighet. Tokomponenten limet reagerer komponentene med hverandre.
Limet inneholder ikke løsningsmidler. Det har bra vann og varmebestandighet.
Den gir en seigere og mindre stiv fuge enn Urealim.
Og her er noen fakta om forskjellige typer overflatebehandlinger:
Først noen gode råd før overflatebehandlingen settes ut i livet.
Pussing
Det heter først, pusse tre og slipe lakk.
For at det ferdige resultatet vi ønsker og oppnå skal bli bra, må pussearbeide være ordentlig utført. Med god pussing mener vi at overflaten skal være glatt, uten bulker, og riper. For å oppnå dette må vi pusse med pussekloss, og bruke forskjellige korninger på pussepapiret. Er overflaten litt røff fra starten av, kan det være smart å starte med 80 korning på bartre, og 100 korning på løvtre.
Grovpussing er 80-100 på furu, og 10-120 på de fleste løvtrær og evt oversjøiske treslag.
Finpussing på de repektive er 150-180 på alle. Dette kan gå litt på skjønn etter hvor fin overflate man ønsker.
Det kan til tider være ønskelig å pusse mindre, spesiellt hvis man skal farvebeise fordi beisen dermed fukter treet bedre. Treet trekker mer beis når det er litt mer åpent.
Og husk, puss alltid i treretningen, så langt det lar seg gjøre. (kan være vanskelig på endeved)
For de av dere som kan handtere en pusshøvel, er det alltid en fordel å pusshøvle først, for å få bort alle ujevnheter, kutterslag, riper og hakk.
Olje
En god olje er tilsatt stoffer som gir den ekstra stor evne til å trenge inn i treet.
Ved alle oljebehandlinger gjelder denne regelen:
Jo mindre middel fra overflatebehandlingen det blir liggende utenpå treet, desto finere blir behandlingen.
Fordi det er så lite stoff igjen utenpå treet, er det viktig at pussingen blir riktig utført. Den peneste og sterkeste behandlingen får vi når oljen blir slipt inn i treet. Oljen påføres fyldig med kloss eller fille, og vi sliper den våte oljen med slipepapir 250-280 korning. Slipingen skal fortsette til treet er mettet, det vil si at det ikke trekker inn mer olje. Det kan bli nødvendig å påføre olje flere ganger under slipingen. Til slutt tørkes overflødig olje og slipemasse omhyggelig av med fille og eller papir.
Denne behandlingen kan det være nødvendig å gjenta flere ganger, avhengig av treslag og den kvaliteten vi ønsker på behandlingen. Etter at oljen er tørr, kan overflaten bones med voks. Det gir en nydelig glans og en overflate som er meget behagelig å ta på. En slik behandling egner seg best på grovporede treslag, og der treet ikke skal beises.
PS For å oppnå en enda finere overflate er det bare å slipe med enda finere korning. Selv sliper jeg helt opp til 800 ved enkelte anledninger. (med oljesliping)
NB! Husk at filler og papir med oljer kan være selvantennelige. Slipepapir og filler/papir må legges i egnede bokser eller annet hvor oksygen ikke slipper til.
Det finnes selvfølgelig flere typer oljer som egner seg til forummedlemmenes bruk, men jeg tar for meg de jeg selv har god erfaring med.
Først min egen spesial:
1/3 av hver, godt blandet: Linolje, Danish oil, og Kinesisk treolje
Dette er en oljeblanding som er herdende. Den må oppbevares uten tilgang til luft, eller så ender den opp som en stor feit klump.
Biofa oljer
Dette er en olje som er relativ ny på markedet. Den er meget god å jobbe med, og gir en flott finish.
http://www.biofa.no/htdocs/Mobelframeset.htm
Lakk
Panellakker - panelbeiser (paneler)
Lakker løst i organiske løsemidler eller emulgert i vann. Kan være tilsatt litt hvitt (eller farget) pigment, eller lysfilter for å motvirke gulning av lakk og tre. Vannemulgerte lakker gir en del fiberreisning. Påføres vått-i-vått i én arbeidsoperasjon.
Olje-, alkyd-, uretanalkyd-lakk (gulv, møbler, dører)
Lakkene er løst i white-spirit. Uretan-alkydlakkene er de beste og mest brukte. Setter noe farge på treet. God slitestyrke. Enkle i bruk. (1-komponentslakker.
Polyuretan/akryllakker, vannemulgert (gulv, furumøbler, dører)
Både 1- og 2-komponentslakker. Gulner lite. God slitestyrke, særlig 2-komponents. Mindre god inntrengning i treet. Tilfører treet vann og gir en del fiberreisning.
mvh
Lars
Svar med sitat
