Takk for et skikkelig svar, Gunnar! Du har sikkert skrevet mye om det tidligere, men hadde du giddet å ta deg bryet med
å skrive eller linke til hvor stor de hørbare forskjellene er mellom de forskjellige geometriene. Snakker vi bittesmå nyanser
eller store hørbare forskjeller?
Å lytte seg fram til hvilke geomtri som er den beste er en LANG prosess. Bruker du kun en testplate, finner du kun ut
hvilke geometri som passer best på akkurat den plata. På neste plate kan det være stikk motsatt.
Grunnen til at det er en lang og vanskelig prosess, skyldes IKKE at det er små forskjeller, men at hver enkelt geometri
spiller best ved sine respektive nullpunkter. Det er kun når du får gått gjennom et stort utvalg av plater, at du sitter
igjen med et "fasitsvar". Ditt fasitsvar.
For meg er det fasitsvaret High Fidelity/Stevenson A Typical, som alle Stevensonvarianter plasserer det indre nullpunktet
LANGT inn mot slutten av plata. Jeg velger Typical som plasserer indre nullpunkt ved 63 mm som sammenfaller med der
musikken slutter på en gjennomsnittlig plate anno ca. 1985 (jeg tror ikke det er veldig annerledes i 2019). Jeg syntes
Stevenson IECs (mitt andrevalg), for ikke å snakke om Stevenson DINs, plassering av indre nullpunkt i utløpsrillen blir litt
bortkastet.
Grunnen til dette valget er at den/disse geometriene unngår de mest ekstreme verdiene for "inner groove distortion",
som man kan få med Løvgren A og ikke minst Løvgren B. Som jeg antyder i "Tips til ny platespiller-tråden" mener jeg
at den totale forvrengningen er langt verre enn den vanligvis fremstilles i grafene.
Spiller du mye klassisk musikk, har du et ytterlig argument for å benytte en Stevensonvariant. Dette er som regel
musikk skrevet (lenge) før platespilleren ble påtenkt. Derfor følger den dramaturgiske grep som kan være vanskelig
for en platespiller å takle.
Ser vi for oss en symfoni, har den som regel en kraftfull 1. sats (for å vekke publikum), en roligere 2. (og eventuelt 3.)
sats (så publikum kan roe seg litt ned) før det hele avsluttes med en siste sats der som regel orkesteret drar til med alt
de har! Det samme med operaer som nesten altid har en kraftfull finale. Disse kraftutfoldelsene havner som regel på
slutten av platesiden (på side 2 - eller 4). Der rillens periferihastighet er på sitt laveste. Det kan fort gå galt.
(Se bare på det råeste som noensinne er kuttet til en vinylplate; Tellarcs utgivelse av Tsjajkovskijs 1812 overtyre med
ekte kanoner i finalen - helt innerst på side 1).
Når man produserer populærmusikk, er alt så mye enklere. Da plasserer man ganske enkelt de roligste sangene innerst på
platesiden. Men ikke alltid, og da kan det fort gå galt. Som her (hopp fram til der Frankie Boy drar til litt ute i sporet;
"
For what is a man"... osv... - ved ca. 3:15 på klokka) :
Vil forskjellene være små på rimelige kontra dyre PUer eller er det samme forskjeller uavhengig av kvalitet.
Har slipingen noe å si på forskjeller med de forskjellige geometrier?
Faktisk vil "inner groove distortion" være verre med butte slipinger (som i videoen over - der det benyttes en konisk nål).
Må da gå til anskaffelse av en universell protraktor.
