Diagnose og mulig håp om helbredelse, eller bedring.
Collectus Audiophilia Paranoia, ansees blant lærde for å være en forværring hos de som har et overutviklet ekorn- eller hamstergen.
Den milde tilstanden av genforandring, føles lett og behagelig for pasienten. Han, Ja for det er som regel en han, svirrer rundt i med en overbevisning om det han har lagret på loftet, i kjeller eller enda værre, i garragen, har en økonomisk verdi som langt overskrider en bunke "Frognertiere".
Man hører ofte de uttaler slikt som...
"Det kommer en dag, da kommer til nytte, heder og verdighet igjen"
"Jammen høøøør hvor deilig det låter, myyyye bedre enn alt nymotens ræl"
" Se på de knappene og bryterne.... og de stooooore røra der"
" Du fåkke kjøpt slikt for penger lengre"
Pasienten tror også ofte at etterkommerne vil være evig takknemmelige for hans streben etter å bevare alt for ettertiden.
Første tegn eller varsel på denne tilstanden, er når pasienten begynner å bære inn stadig mere HIFI utstyr, som den smittede har funnet, enten på finn.no, på returpunkter eller til og med på dynga.
Noen blir smittet ved besøk hos venner som allerede er syke, andre arver det fra sine foreldre.
Noen pasienter får en forværret tilstand. De inntar en hengivenhet for et begrenset type utstyr, eller kun ett spesielt merke, hornhøyttalere, rørutstyr, vinyl osv.
Det er ved langt fremskreden forværret tilstand, observert at pasienten samler på alt mulig, og at pasienten får spasmer og ukontrollerte svingbevegelser på bilrattet, hver gang han ikke får ta en tur innom et loppemarked, dynga eller elektroreturpunktene til Lefdal eller Expert.
Der inntreffer av og til også en polakk aktig tilstand. I disse tilfellene vil pasienten ta vare på alt mulig. Dette er en tilstand helt uten mulig helbredelse.
Hva med forbedring eller helbredelse?
De mildere tilstandene kan gå over av seg selv etter en tid. Pasienten har det sosialt veldig bra, og lidelsen går i mindre grad ut over familien. Pasientens nærmeste familie skal bare ha en mild overbærenhet ovenfor pasienten, men dog ikke jatte med hele tiden.
En annen tilstand kalles ofte " selvbyggern" blant innviede. Disse pasientene finner glede i å dra inn sponplater, loddebolter, transistorer og trafoer inn på stuebordet til allmen beskuelse. De forsøker å trylle frem godlyd på de utroligste måter. Nærmest en form for alkemi, eller lage "gull av gråstein".
De med en litt mere fremskreden tilstand kan vanskelig helbredes uten sterkere lut...
Enkelte har ved en feil forsøkt å true med skilsmisse, utkastelse osv.
Dette er ikke å anbefale. Da får pasienten enda mere tid til å forværre tilstanden. Altså en motsatt effekt.
Si for all del ikke " Dette er jo bare noe gammelt ræææl, som du bør kaste"
Da vil pasienten gå inn i en transe av selvførsvar med heftig argumentasjon og sterke humørsvigninger. Det har til og med endt med at koner og kjærester har blitt kastet på dør.
Disse tilstandene har imidlertid en positiv konsekvens for familien. De blir ofte utsatt for liflige godlyder fra husets HIFI alter. Pasienten oppsøkerer i liten grad trimming, løping eller helsestudio.
Riktignok kan de ha en forkjærlighet for dyrere cognac eller annen eksklusiv spirituosa, men disse vil ofte dele godsakene med andre.
Mitt råd til familien er å gi pasienten et egnet rom hvor tilstanden kan holdes i sjakk. Det perfekte rom kan være på loftet, i kjelleren eller i en fullisolert garrage.
Da slipper i hvertfall husfruen oppgitte eller overbærende blikk fra venninnene i "Foreningen for synålens hvile".
Dette er også en fordel for pasienten. Da slipper han unna alle klåfingra småbarn og uforstående voksne.
Dette var de råd jeg rakk å gi til pasienten og familiene, før jeg kom på at jeg må finne frem en pussefille og gå over min egen samling av deilig gammelt stereoutstyr.
Måtte alle guder forhindre min og andres helbredelse og heller våke over vår tilstand og varsle oss om mulige gullfunn på vei hjem fra jobben.
Jeg akter ikke å la familiens oppgitte kommentarer helbrede meg. Jeg vil da heller besøke en god venn som bor litt utenfor "The aller beste Vestkant" av Oslo. En sjelevenn i lidelsen.
Der ute kan jeg få en raffinering og forbedring av lidelsen....
Han er helt horn gæær'n. Vender seg mot husalteret, går ned på knea og messer om Klipch. Dyrker radiorør, snakker om hornhøyttalere, transienter, responstid, Led Zeppelin og Deep Purple i samme setning. Han elsker blues og synger som en galing, og passerte 50 den 21 september, noen få måneder før meg..
Så kjære leser og ikke-lidende av denne fornemme lidelse. Den beste hjelp eller medisin du kan gi oss, er å sende oss dine nedstøvede gamle LP plater, rørforsterkere, platespillere og annet gammelt og gromt utstyr, så skal vi finne en verdig plass til det i tilknytning til våre " bønnerom" eller bedehus.
Vi takker ja til alle bidrag og lover å ta dere med i våre avsindige og uforståelige takketaler under julebord, jubileer og andre festligheter.
Det er allerede satt av en plass til dere i en himmelsk HIFI-innrettet-stol, og kansje en ørliten laphroaig(?) single barrel 8 year, i et krystallglass.
Måtte alle HIFI guder beskytte oss og våre likemenn like til evig tid.
Ha en lang dag med god lyd og godt drikke.
Hilsen Knut Runar .
